Publisert
En har tradisjonelt sagt at personer med utviklingshemming har spesielle behov. Men da tar vi ikke innover oss den fulle betydningen av en relasjonell forståelse av funksjonshemming, slik den er implementert i CRPD og likestillings- og diskrimineringsloven.
La oss si at en arbeidstaker med utviklingshemming trenger ulike former for tilrettelegging for å arbeide i en ordinær bedrift. Kanskje må arbeidsoppgavene skreddersys. Kanskje må nærmeste leder og kollegaene tilpasse språket sitt – bruke mer konkrete ord, gi litt mer tid i samtaler, og vise mer, ikke bare forklare verbalt. Kanskje må de jobbe litt med å forstå personens måter å uttrykke seg på. Men dette er ikke spesielle behov.
Alle arbeidstakere har behov for arbeidsoppgaver de mestrer, beskjeder de forstår, og at ledere og kollegaer forstå hva de mener. Det som er «spesielt» er tilretteleggingen – måten disse ordinære behovene kan dekkes. I stedet for å gjøre som de pleier, må ledere og kollegaer gjøre ting på litt andre måter. Og behovet for tilretteleggingen oppstår fordi arbeidslivet i så stor grad er lagt opp slik det passer best for personer med ordinær kognitiv funksjon. Du kan lese mer om en slik måte å tenke om «spesielle behov» her og her.
Hva betyr dette for deg som tjenesteyter?
Gå gjerne tilbake til Funksjonshemmet, nedsatt funksjonsevne, funksjonshindret – hva kan vi si? og les om en relasjonell forståelse av funksjon en gang til. Ta så for deg alle situasjoner der du og andre tjenesteytere snakker om at tjenestemottakere har «spesielle behov» og analyser situasjonene ut fra et relasjonell forståelse:
- Se på måten dere tilrettelegger for personen: Hvilket behov hos personen bidrar det til å oppfylle?
- Har ikke du og dine kollegaer også behov for dette i deres dagligliv? Hvilke forhold i deres dagligliv bidrar til at dere klarer å oppfylle disse behovene?
- Vurder om dere i større grad kan skape slike forhold i personens dagligliv ved å endre på noe eller jobbe på andre måter.
- Vurder om dere kan bidra til at slike forhold skapes også på andre areaer der personen ferdes.
Et eksempel på hvordan disse spørsmålene kan brukes:
Kanskje dere har svart «struktur og forutsigbarhet» på første spørsmålet. Men alle trenger struktur og forutsigbarhet i dagliglivet. Forskjellen er i hvilken grad, og i hvilken grad folk er i en posisjon til å skaffe seg dette selv. Hva måtte ha vært på plass i personens omgivelser for at hen like lett kunne oppfylt behovene for struktur og forutsigbarhet som dere gjør i deres egne liv?
Husk, hvis dere ikke er avhengig av hjelp og oppfølging i det daglige, så har dere langt høyere mulighet til å fortløpende regulere de fysiske og sosiale omgivelsene deres, dekke behovene deres, til enhver tid skaffe dere det dere trenger – enten det er mat, aktivitet eller hvile, å styre når dere vil være sosiale og ikke, og annet.
Her kan dere få øye på at en av de største ulikhetene mellom dere og den det gjelder, handler om makt. Der dere kan utøve mye påvirkning på egen situasjon, kan personen det gjelder i stor grad være prisgitt det som andre – eksempelvis dere – tenker og gjør. Tar dere dette innover dere, vil dere også kunne begynne å snakke om situasjonene der dere møter personen på en annen måte.
Men hva kan jeg si, da? En språklig vridning kan være å si at man arbeider med, eller yter tjenester til folk som trenger litt tilrettelegging.
