Funksjonshemmet, nedsatt funksjonsevne eller funksjonshindret?

Alle disse begrepene kan brukes. Men det er liten enighet rundt hva de betyr. Dermed blir to ting viktig: Du må forstå en relasjonell forståelse av funksjon, og så bør du forklare hva du mener når du bruker disse begrepene.

Utgangspunktet er en relasjonell forståelse av funksjon

En relasjonell forståelse av funksjon skiller mellom a) hva det «er» med personen selv, og b) vansker som oppstår i møte med fysiske og sosiale omgivelser, og som vil variere ut fra hvordan disse omgivelsene er. For eksempel kommer de av oss som er rullestolbrukere seg lettere rundt i omgivelser uten trapper og fortauskanter, og de av oss som har utviklingshemming forstår lettere hva andre mener når disse andre tar seg bedre tid til å forklare og bruker mer konkrete ord.

Dette skillet mellom a) personlig egenskap (eksempelvis utviklingshemming) og b) trekk ved omgivelsene (eksempelvis hvor mye lærere, butikkansatte, eller tjenesteytere tilpasser språket sitt) er ikke minst innbakt i FNs funksjonsevnekonvensjon (CRPD) når den beskriver at:

 «funksjonshemming er et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre.» (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013, s. 6).

Ut fra det er nedsatt funksjonsevne (eller funksjonsnedsettelse) en personlig egenskap, som når en person er blind, døv, eller har en utviklingshemming. Det er denne egenskapen som beskrives i diagnoser.

Det betyr også at funksjonshemming ikke er en personlig egenskap. Det er noe som kan oppstå i et samfunn som ikke er tilrettelagt for alle. Hvor godt en person med nedsatt funksjonsevne kan fungere, kommer an på både fysiske omgivelser og sosiale omgivelser (hvordan andre folk gjør ting). Hvis du er lærer, butikkansatt eller tjenesteyter, hjelper det ikke å ha gode holdninger, hvis du gjør ting på måter som gjør det vanskeligere for elever, kunder eller tjenestemottakere med nedsatt funksjonsevne å slippe til eller delta.

 «Ifølge denne oppdelingen kan ikke en person ha en funksjonshemming» skriver utvalget i NOU 2023: 13 (s. 20), «men hen kan bli funksjonshemmet i møte med utilgjengelige omgivelser. Man har derimot en funksjonsnedsettelse».

Dette er et skille du bør merke deg. Ikke minst fordi det får konsekvenser for hva som er best å gjøre – også kalt tiltak. Utilgjengelige omgivelser bør endres. Ellers legger du ansvaret på den det gjelder – en tradisjonell tilnærming som bidrar til å ekskludere de av oss som har nedsatt funksjonsevne.

I møte med noen som har en utviklingshemming er det antakelig lettere for deg å bruke bedre tid og velge mer konkrete ord, enn det er for personen å tilpasse seg din vante måte å snakke. Hvis du ikke vil opptre ekskluderende, må du ta et ansvar. Er du ansatt, kan du også være pålagt et ansvar for tilrettelegge ut fra likestillings- og diskrimineringsloven (§ 20, 21 og 22).

Utvalget i NOU 2023: 13 skriver at begrepene nedsatt funksjonsevne og funksjonshemming ikke har brakt oss nærmere en relasjonell forståelse (s. 20). De foreslår å adoptere det svenske funksjonshindret, som skal brukes i samme betydning som funksjonshemming:

 «Funksjonshinder-begrepet blir brukt på samme måte som funksjonshemming-begrepet var ment til å brukes i Norge. Man er funksjonshemmet/ funksjonshindret fordi man lever i et samfunn som ikke er utformet for personer som ligner en selv.» (NOU 2023: 13 På høy tid — Realisering av funksjonshindredes rettigheter, s. 20).

Hva betyr dette for deg som tjenesteyter?

Hvis du skal holde på en relasjonell forståelse – at det like gjerne kan være forhold i omgivelsene som bør endres, som noe ved personen – bør du bruke funksjonshemming eller funksjonshindring om møter med barrierer i omgivelsene, og ikke som om det er noe som noen «har». Samtidig er ikke denne måten å forstå begrepene etablert på noe nivå i samfunnet. Vi bør erkjenne at verken verden eller befolkningens forståelser endres bare gjennom at alle bruker de «riktige» ordene.

Det viktigste kan bli at du bidrar til at folk forstår at mens vi kan endre personens forutsetninger gjennom tiltak rettet mot personen, vil økt tilgjengelighet og likestilling kreve tiltak rettet mot omgivelsene: Noe må bli annerledes eller gjøres annerledes. Så lenge du skiller tydelig her, og forklarer hva du mener med de begrepene du bruker, er du på trygg grunn. 

--

Oppsummert kan vi gi deg denne tommelfingerregelen: hvorvidt man blir funksjonshemmet avhenger av om omgivelsene er tilgjengelige og tilrettelagt. Tilrettelagte omgivelser med mikrofon, heis, tekstede videoer og pauser reduserer gapet mellom samfunnet og individet. 

Eksempler på funksjonsnedsettelser er redusert syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet eller nedsatt kognitiv fungering.