Sammen med Trond: betydningen av et inkluderende fellesskap

Dette er en kommentar av Linn Løvlie Slette, spesialrådgiver i Stiftelsen SOR. Teksten gir uttrykk for hennes meninger.

At tekst man produserer (som i stor grad er basert på uendelig mange timer med fundering, lesing, diskusjon og annen skriving) blir brukt videre, og gir mening for andre, er en liten klype-seg-i-armen-opplevelse. 

Og den følelsen tar meg tilbake til hvorfor utviklingshemmedes livsvilkår er et så viktig felt for meg - både personlig, men også profesjonelt. Å vokse opp i ei lita bygd midt i Innlandet omringet av fjell og skjønn natur har vært fint. Men det var enda finere å vokse opp med mennesker som hadde litt andre betingelser for et rikt og godt liv. 

Sammen. 

Jeg bruker å si at alt jeg har lært innenfor dette fagfeltet, har jeg lært av en gutt med Cri Du Chat Syndrom. Hver dag (utenom i skoleferier) var denne gutten, la oss kalle ham Trond, en helt vanlig del av mitt liv. Trond var en helt ordinær elev i en ganske vanlig klasse. Selv med sine kognitive hindringer, som følger med syndromet, ble Trond sjelden tatt ut av klasserommet alene. Og når han faktisk ble det, var han alltid sammen flere medelever. I samlet tropp dro vi på ridning, eller på svømming. Eller så lærte vi tegn til tale. Vi var alltid med. Sammen. 

Når Trond etter hvert flyttet inn i et kommunalt bofellesskap, og jeg begynte å studere og reise rundt i verden, så jeg plutselig ingen som Trond i samfunnet lenger. Mangfoldet jeg var vandt med fra barnehagen og barne- og ungdomsskolen var borte. Verden slik jeg kjente den var plutselig malt i andre farger. En nyanse var fjernet. Som alle andre med utviklingshemming måtte han heller innordne seg en annen struktur, og en annen måte å leve livet på. Litt borte fra alle andre. Ikke sammen. 

"Bildet viser en nylevert bacheloroppgave ved et av landets vernepleierstudier. Når jeg til slutt forstod hvorfor avsenderen hadde ringet rundt teksten, ble jeg både litt overraska, men også ydmyk og takknemlig."

Når jeg fikk mulighet til å være med å skrive et kapittel om blant annet sosialisering og eksklusjon fra læringsfellesskapet i «Skyldig? Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien», kunne jeg jo ikke annet enn å takke ja til utfordringen. For hva hadde skjedd med Trond om han skulle sitte store deler av sitt liv på et eget grupperom, adskilt fra fellesskapet, sammen med en ufaglært assistent? Og hva hadde skjedd med læringsutbyttet til de andre elevene om Trond ikke var en del av fellesskapet? 

Selv om jeg har skrevet litt om mangt innenfor dette fagfeltet de siste årene var bokkapittel helt ukjent terreng. Kunne mine erfaringer og tanker fra barndommen virkelig danne grunnlag for noe som fortjente plass i en bok? I skriveprosessen kjente jeg på mye tvil. 

Når bildet tikket inn i min innboks kjente jeg på en uendelig stor takknemlighet til alle de folka som la til rette for at vi skulle ha en mangfoldig, inkluderende og lærerrik barndom. Sammen. Konsekvensen av det motsatte kan bli fatal, spesielt for den som ekskluderes. Og derfor varmer det litt ekstra at vernepleierstudenter finner mening i slike livserfaringer.