Retten til å bestemme hvor en skal bo – ikke for utviklingshemmede?

Dette er en kommentar fra spesialrådgiver i Stiftelsen SOR, Cato Brunvand Ellingsen. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har noen venner som bor på Skåtøy, en øy utenfor Kragerø. Der bor det ifølge Wikipedia omtrent 250 personer. Det er fantastisk vakkert der. Jeg synes det er veldig fint å være der, men jeg kunne aldri bodd der. Jeg er for glad i asfalt, folk og drabantbyens mangfold.

Jeg har noen andre venner som bor i en leilighet med veranda på Løren i Oslo. Her bygges det et helt nytt byområde med leilighetskompleks, butikker, restauranter og barer. Her tror jeg at jeg kunne ha bodd. Jeg er dog glad i å se min kone stelle i hagen, nyte de vakre blomstene, drikke et glass vin på gresset i skyggen bak huset (eller krangle med valpen som ikke vil gå på tur som det også heter). Jeg trives svært godt i villaen i drabantbyen i utkanten av hovedstaden.  

Det er ingen av oss som velger helt fritt hvor en skal bo. Vår personlige økonomi styrer en del. Hvem en velger å bo sammen med, oftest det en kaller familier, har også vesentlig betydning. Vi er forskjellige, og de fleste av oss kan bo på en måte som er sånn noenlunde i tråd med våre egne verdier. For utviklingshemmede er det dog annerledes. Utviklingshemmede velger i mye mindre grad enn oss andre hvor, hvordan og med hvem en skal bo. Knapt noen med omfattende bistand i hverdagen gjør dette. De bor der de får beskjed om at de skal bo. Oftest på en måte som skiller seg skarpt fra hvordan vi andre bor.

Reformen som ble gjennomført i 1991 la ned helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU). De store institusjonenes tid var forbi. Ikke bare skulle utviklingshemmede flytte fra sentralinstitusjon til kommunen, til nærmiljø der du og jeg bor. Reformen skulle også skille mellom bolig og tjenester. I motsetning til i institusjonene, skulle ikke tjenester være avgjørende for hvordan en skulle bo.

På Stiftelsen SOR sitt arrangement i Arendalsuka fortalte psykolog Jarle Eknes om situasjonen til en mann han har kjent i mange år. Andreas har søkt kommunen om å bistand for å kunne sove i egen bolig. I første omgang gjelder dette noen få netter i måneden. Kommunen mener at han må bo i den samlokaliserte døgnbemannede boligen som de tilbyr han for at han skal få bistand på natt og at det vil være for vanskelig å gi tjenester noen få netter i måneden i den leiligheten Andreas leier selv.

Etter min mening viser denne saken at det i praksis vil være umulig for personer med behov for tjenester å velge selv hvor en skal bo hvis kommunen mener det er bedre å bo et annet sted. De senere årene har vi hatt mediesaker både fra Randaberg og Vågå der utviklingshemmede ikke får fortsette å bo i leiligheter de selv ønsker å bo i og har bodd i i mange år. Kommunene bestemmer hvor en skal bo, i stor grad basert vurderinger knyttet til tjenesteyting.

Funksjonsnevnekonvensjonen innebærer et paradigmeskifte. Fra at myndigheter, profesjoner, politikere vet hva eller bestemmer hva som er best for folk til at folk selv skal få muligheten til å bestemme dette. Vi andre skal samarbeide med personene selv i å finne løsninger som er mest mulig i tråd med personenes egne ønsker og verdier. Det kan da være at vi får oss noen overraskelser. Kanskje vil ikke de bo slik vi mener er best for dem. Kanskje har de andre verdier enn det kommunen legger til grunn når en skal bestemme hvor folk skal bo. Kanskje er det viktigere med stabilitet og trygghet der en alltid har bodd enn i helsehuset som er godt tilrettelagt for tjenesteyting og tjenesteytere.

I 2016 kom NOUen På lik linje. Denne dokumenterer på livsområde etter livsområde at utviklingshemmede ikke er på lik linje. Blant annet slår utvalget fast at utviklingshemmede har liten mulighet til å velge selv hvor og hvordan en skal bo og at de ikke har samme mulighet som andre til å kjøpe sitt eget hjem. Likestillings- og diskrimineringsombudet har de senere årene jobbet med diskriminering av utviklingshemmede som tema. De peker blant annet på de samme problemstillingene. For et halvt års tid siden kom Tøssebro og Wendelborg mf med ny forskning på boligsituasjonen til utviklingshemmede. Blant en rekke viktige og interessante funn, peker de også på at hensynet til tjenester påvirker sterkt folks mulighet til å velge hvor en skal bo. Ofte stilles utviklingshemmede overfor valget mellom å si ja eller nei til det eneste alternativet som presenteres som mulig.

Regjeringen jobber nå med et forslag om inkorporering av funksjonsevnekonvensjonen i norsk lov. Kampen står etter sigende om konvensjonen skal innlemmes i menneskerettsloven eller ikke. Norge er allerede forpliktet av konvensjonen, men inkorporering i menneskerettsloven gir konvensjonen forrang i norsk lov. Det det egentlig betyr er at utviklingshemmede skal komme på lik linje som andre, uavhengig av om kommuner eller andre myndigheter fortsatt mener at de kan bestemme hva som er best for folk.

Det burde ikke være spesielt ambisiøst å mene at utviklingshemmede, selv om de er avhengig av tjenester, skal kunne selv velge, på lik linje med andre, hvordan en vil bo. Altså, på lik linje med andre.

27. og 28. oktober arrangerer Norsk forbund for utviklingshemmede og Stiftelsen SOR en konferanse der funksjonsevnekonvensjonen og dens implikasjoner står i sentrum. Retten til å velge selv hvor og hvordan en skal bo vil selvsagt være en viktig del av denne konferansen. Før den tid håper jeg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har forstått at inkorporering i menneskerettsloven ikke betyr noe mer enn å sikre at folk får nyte godt av de rettighetene de allerede har. At det betyr at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stiller folk på lik linje.