Ny forskning på bosituasjonen til utviklingshemmede

Rapporten «Utviklingshemmetes bosituasjon 2021» gir både en oppdatert beskrivelse av dagens situasjon og ser på utviklingen fra midten av 1990-årene. Den konkluderer med at utviklingshemmedes bosituasjon skiller seg skarpt fra andres bosituasjon. Særlig ser vi dette ved at mange bor i bofellesskap og få eier egen bolig. Omtrent 25 % av alle utviklingshemmede eier egen bolig, mens det for befolkningen forøvrig er en prosentandel på 80 som eier selv. Ser en på dem av de utviklingshemmede som mottar helse- og omsorgstjenester er eierandelen enda lavere. Verdt å merke seg i denne sammenhengen er at de som selv eier eget bosted i langt større grad enn andre er med i beslutningene om hvor og med hvem de skal bo. De som eier egen bolig kommer best ut på de fleste av indikatorene i den nye forskningen. Forskerne fra NTNU Samfunnsforskning er klar på at eierlinjen må styrkes også for utviklingshemmede. 

Rapporten starter med en gjennomgang av politiske føringer og utviklingen av disse. Eventuelle endringer som har skjedd i disse overordnede føringene beskrives i stor grad å forsterke føringene som lå til grunn for reformen på 1990-tallet. Dette ser vi spesielt med en generell styrking av fokuset på selvbestemmelse for personer med utviklingshemming, utarbeidelse og ratifisering av funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) og også en viss forsterking av eier-linjen. 

En slik helt sentral føring som beskrives er at utviklingshemmedes liv skulle ligne andres liv. Dette betyr ikke at folk skal tvinges inn en eller annen definisjon av normalitet, men at boform, livssyklus og levekår ikke skal skille seg markant fra andres situasjon. Her er likestilling, deltakelse og verdsetting av sosial rolle viktige faktorer. Med erfaringer fra blant annet sentralinstitusjonene, kan en hevde at om noen tilbys en livsform som avviker sterkt fra andre, er det fare for kategorisering og stigmatisering av gruppen og personene som tilhører gruppen, noe som igjen vil påvirke synet andre har på dem og hva som tilbys dem på alle livets områder.  

Et sentralt funn fra forskningen som presenteres i rapporten er at bofelleskapenes størrelse har fortsatt å øke. Mens en tidligere hadde en øvre grense på 4-5 er snittet på bofelleskap opprettet de siste årene på ni beboere. Dette er en utvikling som bryter klart med føringer fra 1990-tallet og fra NOU 2016:17. Forskerne slår også fast at flere av kommuners argumenter for å bygge store enheter ikke finner gyldighet i det som finnes av forskning. Argumentene om at store enheter gir bedre fagmiljø og forebygger ensomhet har ikke «rot i virkeligheten». Deres funn viser at store bofellesskap ikke har positiv effekt verken på fagmiljø eller sosiale nettverk/ ensomhet, og stiller spørsmål ved hvorfor disse argumentene fortsatt gjentas i kommunal planlegging. 

De påpeker også at argumenter om kostnadseffektivitet, som de riktignok ikke har forsket spesifikt på, ikke overholder prinsippet fra ansvarsreformen og dagens overordnede føringer (se blant annet artikkel 19 i CRPD) om at bolig og tjenester skal sees uavhengig av hverandre. De skriver at argumentet om at det er billigere å gi tjenester i store enheter «bygger på et premiss om at tjenesteproduksjonen skal kunne bestemme bosituasjonen». Dette bryter med politiske føringer på feltet.   

Den nye forskningen på bosituasjonen til utviklingshemmede fremhever flere viktige funn. Det blir stadig vanligere med fellesareal i bofellesskapene som bygges, det er et etterslep på vedlikehold og mange eldre boenheter har dårlig standard og manglende oppussing. Forskningen anslår at underdekningen på botilbud er på 2000 nasjonalt, noe som medfører at mange bor lenger sammen med foreldre enn det som er ønskelig. Hensynet til tjenester påvirker sterkt folks mulighet til å velge hvor en skal bo. Ofte stilles utviklingshemmede overfor valget mellom å si ja eller nei til det eneste alternativet som presenteres som mulig. 

Utviklingshemmedes boligøkonomi er også sterkt forverret de siste årene. Langt færre får bostøtte samtidig som husleien har økt markant. Utviklingshemmede kan bli sittende med «Svarte-Per» i spillet mellom stat og kommune skrives det i rapporten. Kommunene er dog tydelige på at bosituasjonen tilpasses statlige finansieringsordninger og virkemidler. Dette gir muligheter. 

I tillegg til ytterligere styrking av eierlinjen kommer Tøssebro, Wendelborg og de andre forskerne i rapporten med flere anbefalinger. De ber blant annet om at det må defineres tydeligere enn i dag hva føringene om størrelse på bofellesskap betyr. De anbefaler også at det må gjøres noe med boligøkonomien gjennom regulering av husleien og/ eller endringer i bostøtten. De fremhever behovet for styrket vedlikehold og skriver at det trengs en avklaring om hensynet til tjenesteproduksjon kan være en driver for boligstrukturen, særlig med hensyn til at folk som mottar tjenester ikke skal måtte bo på bestemte måter. 

I Forskerpodden, NTNU Samfunnsforsknings podkast, sin årsoppsummering kan du høre Jan Tøssebro snakke om deres forskning på utviklingshemmedes bosituasjon. Her sier han at det har vært en god del negative utviklingstrekk knyttet til dette i perioden de har fulgt feltet. Riktignok er kommunene blitt mer interessert i å legge til rette for at folk med utviklingshemming selv skal eie egen bolig, men Tøssebro sier at hovedbildet egentlig er litt dystert. 

Du kan lese mer om hvordan NTNU Samfunnsforskning har gjennomført sin forskning på utviklingshemmedes bosituasjon i deres rapport. Her får du også en gjennomgang av føringene på feltet og utviklingen fra 1994 og frem til i dag. Til slutt kommer de med anbefalinger.