Kreativitet i målrettet miljøarbeid

Tekst: Linn Løvlie Slette
Foto: Kjetil Viken

Kjetil Viken, under fjorårets NAFO-seminar på Storefjell snakket du blant annet om å bruke seg selv som verktøy i målrettet miljøarbeid, hvorpå du trakk frem kreativitet som en viktig komponent for god tjenesteutøvelse ovenfor mennesker med utviklingshemming og/eller autismespekterforstyrrelse. Nå når koronaepidemien herjer som verst er det mange som har fått hverdagen snudd opp ned, og det er kanskje viktigere enn noen gang å tenke kreativt. Har du noen konkrete forslag til hvordan man kan bruke kreativitet på en fordelaktig måte i den situasjonen vi nå står i? Og kan behovet for lik praksis skygge for en kreativ praksis?

Kreativitet er en viktig faktor, også i miljøarbeid. Kreativitet i miljøarbeid handler om ulike måter å framvise variasjon i måten man gjør ting. Det er selvsagt ikke nok å gjøre ting på andre og nye måter, men det er måter som «virker». Kreativitet, slik jeg snakket om det på NAFO, handlet først og fremst om å være kreativ i møtene og samhandlingen med tjenestemottakere. På sett og vis handler det om å ha det gøy, være observant og analytisk, og teste litt grenser for hva den andre personen liker. Det handler om å søke variasjon av aktiviteter som kan berike hverdagen til de vi jobber med. I min måte å snakke om dette på, handler det om å finne samhandlingsformer som er positivt forsterkende.

Jeg er selvsagt klar over at alle personer som mottar våre tjenester er ulike, og at noen ikke nødvendigvis liker for mye kreativitet. Det skal vi selvsagt respektere. Kreativitet bør ikke gå utover behovet for forutsigbarhet. Du spør jo om det med lik praksis. Målsettingen for lik praksis er jo i mange tilfeller at vi skal skape forutsigbarhet. Men, poenget mitt med kreativitet er at det er viktig å unngå å lede miljøarbeidet inn i faste former hvor alt blir forutsigbart – og dermed statisk.

Det er veldig interessant det siste du nevner her. I møte med mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelse er det kanskje veldig lett å havne i nettopp denne «fella». Hva kan skje om miljøarbeidet blir for forutsigbart og statisk? Kan for eksempel veldig detaljerte dags- eller ukeplaner føre miljøarbeidet inn i en altfor forutsigbar, og lite stimulerende hverdag?

Miljøarbeid som «stivner i forma» har flere ulemper heftet ved seg. Først og fremst er det viktig at det som gjennomføres av miljøarbeid og miljøbehandling utvikler seg i takt med tjenestemottakerens utvikling. Hvis arbeidet ikke følger endringer i atferden til tjenestemottakeren, virker det som en bremsekloss. Statisk arbeid er ofte statisk fordi det ikke er analytisk. God analytisk miljøbehandling er basert på gode fortløpende evalueringer av det arbeidet som gjøres. Når evalueringene forteller oss at det har skjedd endringer i atferd, eller at det ikke har skjedd endringer over lang tid, kan det være på tide å gjøre noen endringer.

Statisk miljøarbeid har også den ulempen at når det som skjer i hverdagen blir monotont og kjedelig, skapes ingen framdrift eller endring. Kreativt arbeid handler blant annet om å hente fram aktiviteter som stimulerer. Når noe ikke stimulerer lenger, slutter det også være gøy. Godt miljøarbeid er som et godt ekteskap i så måte. Bra når det er litt kreativitet og stimulans, trått og kjedelig dersom det «stivner i forma».

Kan man tenke seg, basert på det du sier over, at kreative tilnærminger, eller en kreativ samhandling, kan bidra til å redusere bruk av tvang og makt?

Det er nærliggende å tenke at tilpasset grad av stimulering er grunnleggende viktig for god fungering. En hverdag tilrettelagt med tilpasset mengde, variasjon og innhold i aktiviteter gjør at det er mindre tid og mindre behov for å for eksempel søke oppmerksomhet på uegnet måte. En dose kreativitet i arbeidet er også stimulerende for de som er tjenesteytere. Jeg er overbevist om at folk som trives og har det gøy når de er på jobben har lettere for å avverge situasjoner som potensielt kan lede til tvang og makt. Jeg kjenner ikke til forskning som understøtter utsagn som dette, så jeg uttaler meg basert på egen erfaring og opplevelse. Jeg er ganske sikker på at en kombinasjon av kreativitet og analyse er viktig for å tilrettelegge for en tilpasset hverdag som er stimulerende og at tjenesteytere med denne evnen også er de som lettest får til å avverge bruken av tvang og makt.