Helseoppfølging – fra overordnede føringer til praksis

Tekst: Cato Brunvand Ellingsen

Hege Kylland er fagrådgiver i Drammen kommune og satt også i arbeidsgruppen til Helsedirektoratets arbeid med veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Hun har jobberfaring fra statsforvalter og helsetilsynet, og var ansvarlig for planlegging og oppsummering av det landsomfattende tilsynet i 2016 som er oppsummert i rapporten «Det gjelder livet». På SOR sin konferanse snakker hun om veilederens kapittel om helseoppfølging.

Lytt til dem det gjelder
Det er gjennomgående viktig for Kylland å lytte til tjenestebrukernes egne stemmer. Vi må spørre hva som er viktig for deg, når vi skal yte tjenester. Hun viser til at i arbeidet med veilederen har helsedirektoratet gjort et omfattende arbeid med å få inn utviklingshemmedes egne innspill. Rapporten «Hva er gode helseog omsorgstjenester for meg?» finnes på samme nettsider hos helsedirektoratet som veilederen er. Her er det blant annet samlet en rekke innspill om hva utviklingshemmede tenker om helse og helseoppfølging. Eksempelvis sier de at det er viktig å få gitt beskjed om at de er syke slik at personalet vet det. De synes det er trygt for da vet de at personalet kommer oftere inn for å sjekke om alt er bra.

Første delen av kapittelet om helseoppfølging i veilederen omhandler kommunens ansvar for å fremme helsekompetanse hos utviklingshemmede. «Det tenker jeg er en flott start og det er utrolig viktig», sier Kylland og går nærmere inn på hva dette innebærer for kommunen.Foto: Ella Olsson, Flickr (CC: BY 2.0)

Hun sier at dette handler om at kommunen må sørge for at helseinformasjon er tilgjengelig og tilpasset den enkelte, om det å kjenne kroppen sin og kunne gi uttrykk for om noe er galt og lære om egne sykdommer. Videre at det er viktig å håndtere og mestre egne helseproblemer, å forstå betydningen av livsstil og vite hvor man kan få hjelp. Kylland etterlyser ressurser nasjonalt som kan bidra til at kommunene blir bedre på å styrke helsekompetansen til utviklingshemmede.

«Hva er det folk har gjort? Hva er det vi har erfaring med? Veilederen sier også at ledelsen må jobbe mye med det å overgi kunnskap, og at vi som helsearbeidere klarer å overgi den kunnskapen til brukerne. Vi er litt vant til at det er vi som har kunnskapen, vi må snu holdningene våre, være mer lydhøre, fange opp signaler og at vi spør hva det er som er viktig for deg», sier hun i sin forelesning som ble innspilt digitalt i forkant av konferansen til SOR.

Kylland forteller at pandemien har gitt noen interessante erfaringer. Plutselig var det mye nytt, også for tjenesteyterne. «Alle trengte jo kjempespesifikk informasjon om hva gjør vi nå. Vi er i en situasjon som vi ikke har vært i før. Alle var på lik linje. Og det gjorde noe med oss. Vi ga mye bedre informasjon, tror jeg, og mye mer tilpasset informasjon enn vi gjør i situasjoner som vi er mer vant til å håndtere», forteller Kylland.

Overordnede føringer
Funksjonsevnekonvensjonens (CRPD) artikkel 25 omhandler retten til helse. Blant annet står det at «Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til helsetjenester»

Kylland legger, på samme måte som veilederen helhetlig gjør, denne til grunn når hun snakker om helseoppfølging. Hun trekker særlig frem konvensjonens forventning om tidlig utredning og inngripen, samt tjenester for å begrense og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser.

Kylland trekker også frem andre viktige overordnede føringer for kommuners og tjenesteyteres arbeid med helseoppfølging. Hun viser til FNs bærekraftmål og trekker frem nummer 3 som omhandler god helse og livskvalitet. «Den sier at vi skal sikre god helse og fremme livskvalitet for alle uansett alder», påpeker hun. Viktige grunnlag for veilederen er selvsagt også NOU 2016:17 På lik linje og tidligere nevnte rapport fra det landsomfattende tilsynet. Hun utdyper noen av funnene beskrevet i rapporten «Det gjelder livet»:

«Det man kom til da, det som var et positivt funn, var at kommunene stort sett ivaretok plikten til å medvirke til at brukeren kom i kontakt med fastlege og at de fikk bistand til å komme dit. Det de også fant, som ikke var så positivt, var opplysninger om endringer i brukers helsetilstand, at det var vanskelig tilgjengelig. Informasjonen stod på forskjellige steder og at den ikke var oppdatert. De fant også svakheter ved organisering og ansvar for legemiddelhåndtering og mangelfull kompetanseplanlegging og mangelfulle kompetansetiltak.»

Med sin erfaring fra statsforvalter og helsetilsyn kommer ikke Kylland unna å poengtere viktigheten av lovverket som grunnlag for gode helsetjenester. «På bakgrunn av den erfaringen jeg har med hvor viktig regelverk er for å sikre rettigheter, så har jeg lyst til å nevne helsepersonelloven § 16. Den er kjempeviktig for å sikre kvalitet til tjenestene», sier hun. Den understreker at «virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.»

Hun trekker også frem helsepersonelloven §4. «Den gjelder jo deg og meg som helsepersonell», sier Kylland og understreker at det er klare forventninger til henne som autorisert helsepersonell. Helsepersonelloven sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidskarakter og situasjon for øvrig. «Grunnen til at jeg tar med den her når jeg skal snakke om hvordan vi skal oppfylle veilederens krav om helseoppfølging ute i kommunene, er jo nettopp fordi at i disse tjenestene så er vi jo kjent med at det er lav formell kompetanse. Så ser vi at vi har, i hvert fall ute hos oss der hvor jeg kommer fra, utfordringer med å skaffe personell som kan ivareta en del av helseoppfølgingen», forteller Kylland videre.Foto: Anja Pietsch, Flickr (CC: BY 2.0)

Fakta
I veilederens kapittel 6 om helseoppfølging listes det opp en rekke forventninger til tjenestene. Kapittelet har følgende overskrifter:

• Kommunen skal arbeide for å fremme helsekompetanse hos personer med utviklingshemming
• Kommunen og fastlegen skal sammen legge til rette for årlig helsekontroll for personer med utviklingshemming
• Kommunen skal fange opp tegn på mistilpasning og sykdom hos personer med utviklingshemming
• Kommunen skal forberede og følge opp medisinsk utredning, behandling, habilitering og rehabilitering
• Kommunen skal legge til rette for god psykisk helse hos personer med utviklingshemming
• Kommunen skal bistå personer med utviklingshemming med legemiddelhåndtering
• Kommunen skal legge til rette for god munn- og tannhelse hos personer med utviklingshemming
• Kommunen skal sørge for lindring og omsorg ved livets slutt hos personer med utviklingshemming

Helseoppfølging i praksis
Veilederen krever kunnskap, kompetanse og tjenester på en lang rekke områder innen helseoppfølging. Dette er komplekst og krever mye av tjenestene. Helseoppfølging handler om forebygging, oppdagelse og oppfølging både av somatisk og psykisk helse. Kylland er opptatt av at også utviklingshemmede har rett på tjenester på alle områder på lik linje med resten av befolkningen. I sitt foredrag trekker hun frem en rekke ulike eksempler fra god praksis. Dette er viktig for at vi skal kunne lære av hverandre og utvikle tjenestene våre.

Hun forteller blant annet at de i Drammen kommune har jobbet med livsfortellingsarbeid. Her er noe av det hun forteller om dette:

«I Drammen kommune så har vi jobbet med personfokuserte tjenester den siste tiden. Vi har jobbet med «livsfortellingsarbeid» som jeg tenker bidrar til å forebygge helseutfordringer, og det er viktig arbeid. Det handler om at bruker og tjenesteyter blir godt kjent med hverandre og etabler en tillitsfull relasjon. Videre at tjenesteyter er bevisst på forholdet mellom jement og jobber kunnskapsbasert og strukturert på en fleksibel og kreativ måte. Det er jo ganske komplekst. Det er jo vanskelig, men det gir veldig gode resultater, for det er noe mer enn å sentrere rundt brukeren, men det handler også om den relasjonen som vi stadig er mer og mer opptatt av.»

Hun nevner også et prosjekt de gjennomførte i Nedre Eiker kommune, før kommunesammenslåingen med Drammen. Der fikk de midler til å jobbe systematisk med helseoppfølging. De rettet oppmerksomhet på å øke kompetansen til medarbeidere i virksomheten og hos fastlegene og på å styrke samarbeidet. «Det som er spennende med det her, var at vi hadde noen oppfatninger om at «Nei, legene vil ikke komme på hjemmebesøk.» Og så snakket vi med legene, og så ville de komme på besøk», forteller Kylland.Foto: Amanda Coutinho, Flickr (CC: BY 2.0)

De systematiserte kartleggingen i forkant av legebesøk og henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og økte tilgjengeligheten på tilpasset tjenester til rett tid. «Vi ser at etter prosjektet ble avsluttet, så er mange av de tiltakene her på plass og man melder om at man har mye bedre forståelse og bedre samarbeid mellom fastlegen og helsepersonell ute hos oss. Målene med det var at brukere får opplæring i helsefremmede faktorer og helseutfordringer. De får helsehjelp når de trenger det – rett hjelp til rett tid – og de opplever trygge og omsorgsfulle helsetjenester», sier hun. Det ble satt i gang flere konkrete tiltak og rutiner som nå er implementert.

Sammen om god og forsvarlig helseoppfølging
Veilederen bygger på norsk rett og faglig konsensus. Selv om den gir mange og tydelige krav til kommuner og tjenesteytere, bygger den altså på en enighet om at slik må det være. Dette krever at vi er oppdatert og at vi innhenter kunnskap når vi trenger det.

Kylland ser tilbake på sin tid med statlige tilsyn. «Når jeg planla det nasjonale tilsynet i 2016 var det utfordrende å finne en normering på hva det er vi kan forvente. Hva er det vi skal si er riktig? Det jeg opplever ute når jeg har snakket om veilederen og i forkant av at den kom, er at det har vært mange som sier at «Det der trenger vi», og da er det rett og slett opp til oss om vi klarer å bruke den for det den er verdt», sier hun mot slutten av sitt innlegg. Hun avslutter med følgende optimistiske utsagn:

«Jeg tror, når vi tar en runde og går gjennom og ser hva det er vi har på plass og hva vi må jobbe med, så tenker og håper jeg at det er overkommelig, og at vi kan se en bedring i tjenestene og rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemming og at de får den helsehjelp de trenger.»

Hege Kylland sitt bidrag på konferansen er en digital forelesning som er tilgjengelig på konferansens nettsider. Alle som deltok på konferansen har tilgang til denne forelesningen, sammen med alle dem som enten har digital tilgang eller som tilhører en organisasjon eller kommune som har digitalt abonnement på SOR sine konferanser. Der finner du også et foredrag av Arve Mosand som jobber hos statsforvalteren. Han snakker mer om blant annet tilsyn og normering av tjenester. Mer om SOR sin abonnementsordning finner du på stiftelsensor.no