Hva er inkluderende språk?

«Inkludere betyr å ta med som en del av noe, eller å regne noe med i en helhet», sier Store norske leksikon. I det ligger innebygd et element av eksklusjon. Det er bare de som på en eller annen måte er ekskludert som trenger å bli inkludert. Det betyr også at noen andre må gjøre en aktiv handling – «ta med» noen som ikke tas med, «regne med» noen som ikke regnes med – eller gjøre noe på en annen måte. Ingen kan inkludere seg selv. Samtidig må den det gjelder selv være en aktiv part i prosessen. Noe annet vil være å anta at disse «andre» vet hva personen trenger og ønsker. Det vil også være å ikke regne med personens ressurser. Ingen kan bli inkludert mot sin vilje. Inkludering krever samspill og samarbeid med de som skal inkluderes!

Inkluderende språk må fremheve likheter og oppleves som inkluderende

Inkluderende språk krever også samspill og samarbeid med de som ikke skal ekskluderes. Hva kan ekskludere? Ekskluderende språk kan fremheve forskjeller også der forskjellene ikke er relevant. Ekskluderende språk kan overdrive forskjellene mellom et «oss» og et «dem», mellom et «de» og et «vi» på en måte som skaper unødvendige skillelinjer. Problemet er ikke skillelinjene i seg selv. I mange sammenhenger er det nyttig å fokusere på forskjeller, at noen har en bestemt diagnose – for eksempel når en diskuterer tilrettelegging. Diagnoser er også til for å generere riktig hjelp. Andre ganger er diagnosen irrelevant, som når en diskuterer hva som er godt å spise eller hvor mye en ønsker å trene.

Benjamin Baarli Silseth tilbyr et enkelt grep for å nedtone unødvendige skillelinjer: «Istedenfor å si "de" kan det være fint å si "de av oss". For eksempel: De av oss som er homofile» (s. 89, vår utheving). Å si «de av oss som har en utviklingshemming», eller «de av oss som har en alvorlig psykisk lidelse», eller «de av oss som misliker å trene» er en måte å markere at vi snakker om en undergruppe av et større «vi», der likhetene, det felles menneskelige, til enhver tid er større enn forskjellene. Slike grep kan også være nyttige påminnere for de av oss som er vant til å se personer med utviklingshemming som veldig forskjellige fra seg selv, eller som så like hverandre at folk reduseres til en kort betegnelse, eksempelvis «PU».

Å nå frem til et inkluderende språk krever lydhørhet og forhandling

Ord som tjenesteytere ofte tenker på som nøytrale kan for øvrig oppleves som nedvurderende av de det gjelder. Et eksempel er ordet «utviklingshemmet». Noen personer med utviklingshemming kan oppleve «utviklingshemmet» som «mobbeord» (Helmikstøl, 2023). Har de erfaringer med at dette ordet brukes som et mobbeord, vil det prege deres forståelse av det, selv om den som sier det i dag ikke mener det på den måten.

Ordet kommunikasjon stammer fra det latinske communicare – å gjøre felles. Å si at noen tar feil i sin opplevelse av våre ord er ikke å «gjøre felles». Er målet vårt å nå frem til et språk som inkluderer, kan ikke vi som avsendere tillate oss å definere innholdet i et budskap, uten å ta hensyn til hvordan de som mottar det oppfatter det. Det er folka selv som bør og skal ha definisjonsmakt.

Å nå frem til et inkluderende språk krever dermed undersøkelse av den andres opplevelse, og så må vi forhandle. Opplever de våre ord annerledes enn det vi mener med dem, må vi bruke andre ord. Å si at den andre tar feil av det vi sier, at de opplever feil, vil være å ekskludere dem fra det som skulle ha vært et inkluderende språkfellesskap. Å nå frem til et inkluderende språk krever lytting og lydhørhet: Hva betyr dette ordet for deg? Er det andre ord som passer bedre? Hvordan kan vi snakke om dette på en måte som du opplever respektfull, som anerkjenner dine ressurser, som du opplever er inkluderende?

Hvordan kan vi snakke om forskjeller når det er nødvendig?

«Ordet ‘utviklingshemmet’ setter folk i bås», sier Adam Berge, som selv har en utviklingshemming. Selv slår han et slag for ordet «funksjonsnedsettelse» (Helmikstøl, 2023). Og han har selvfølgelig helt rett i at utviklingshemming er en type funksjonsnedsettelse. En inkluderende manøver kan dermed være å bruke ordet «funksjonsnedsettelse» (eller synonymordet «nedsatt funksjonsevne») som førstevalg. Det er også relevant fordi det er tilhørigheten til kategorien «person med nedsatt funksjonsevne» som gir rettigheter etter likestillings- og diskrimineringsloven. Så kan vi trekke frem typen funksjonsnedsettelse der det er relevant.

Det vil for eksempel være relevant for å snakke om hvilke typer tilrettelegging noen trenger. Det hjelper lite med en rampe hvis det er manglende tilgang til informasjon som er problemet, eller hvis informasjonen ikke er forståelig. Noen ganger må vi bli spesifikke for å få tak i behovet. Da er vi tilbake til spørsmålet: Hvordan kan vi snakke om dette behovet for tilrettelegging på en måte som du opplever er respektfull, som du opplever anerkjenner dine ressurser og er inkluderende? I forlengelsen av det kan andre spørsmål oppstå: Hva er problemet? Hva er det som må endres i denne situasjonen for at du skal få tilgang til informasjon du kan nyttiggjøre deg, som er forståelig for deg? Hvem må gjøre noe på en annen måte? Hvordan kan vi påvirke dem til det?

Det peker på at inkludering krever at vi får tilgang til et førstepersonsperspektiv, det som noen kaller «brukerperspektiv»: Skal vi få øye på det som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i det daglige, må vi se med deres øyne. Slik kan vi også få øye på et «inkluderende språk» ikke bare handler om språk, men inngår i et større prosjekt som handler om inkludering og likestilling. I sin tur krever det likeverd, like rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging (likestillings- og diskrimineringsloven, 2017, §1).

Det finnes ikke noe universelt inkluderende språk

Av det over kan vi også forstå at det ikke finnes noe universelt inkluderende språk. De av oss som har nedsatt funksjonsevne er ulike, og tenker ulikt om sin funksjon, sin rolle i samfunnet og hvordan det som angår dem skal snakkes om. Som tjenesteytere kan vi bare etter beste evne styre unna de verste fallgruvene og lytte oss frem i møte med de vi skal bidra til å inkludere og ikke ekskludere. En svensk sosiolog, Johan Asplund, skrev en gang noe om det grunnleggende åpne og usikre i all kommunikasjon, som gir oss noen ingredienser til en slik utprøvende, lyttende holdning:

«I genuin kommunikasjon råder alltid en genuin uvisshet. Jeg vet ikke hva jeg har sagt før du har svart, og du vet ikke hva du har sagt før jeg har svart. Du viser meg hva jeg har sagt, og jeg viser deg hva du har sagt. Før du har svart kan jeg bare ha en hypotese om hva jeg har sagt. Og når du så svarer blir hypotesen bekreftet, avkreftet eller modifisert.» (Asplund, 1987, s. 45).