Publisert
Innad i mange fagmiljøer blir ordet «autist» oppfattet som nedsettende, fordi å si «autist» forstås som å redusere den det gjelder til en diagnose. Da blir gjerne svaret å si «person med autisme» eller «person med autismespekterdiagnose (ASD)», noe personen «har», og ikke «er». I Norge kan noen mene det er ekstra respektfullt å si «menneske» i stedet for «person». Internasjonalt er standpunktet om å si «person med …» kjent som «person-first language».
Bildet blir mer komplekst når personer med diagnoser på autismespekteret avviser at de «har» autisme, som den amerikanske autismeaktivisten Jim Sinclair gjør. Hans autisme kan ikke skilles fra hvem han er, skriver han, fordi den gjennomsyrer alt han gjør og erfarer. En kunne ikke «tatt autismen ut av ham» og stått igjen med en hel person. Han hevder også at behovet for å skille autisme fra person bygger på en grunnleggende oppfatning om at autisme er noe negativt og uønsket. Vi snakker for eksempel ikke om personer med musikalitet, svenskhet eller spenstighet. Da har vi ingen problemer med å si at noen er musikalske, svenske eller spenstige. Men Sinclair oppfatter ikke autismen sin som noe negativt. Han foreslår at hvis ikke-autistiske personer må minne seg selv og hverandre på at autistiske personer er personer, kan de finne andre måter å gjøre det på. Å omtale seg selv som «autistiske personer» eller «autister» har blitt utbredt blant personer som har diagnoser på autismespekteret. Internasjonalt er dette kjent som «identity-first language».
Ideen om at autisme er en annerledes men likeverdig måte å fungere på er også kjent som nevrodiversitet, eller nevromangfold. Du kan lese en artikkel om nevrodiversitet her og norske autismeaktivister sine diskusjoner om autisme og språk her og her. Samtidig kan både personer som selv har diagnoser på autismespekteret og fagpersoner avvise ideen om nevromangfold. Hvis de det gjelder har store vansker i det daglige, inkludert selvskading, kan foreldre og nærpersoner slite med å forene dette med tanken om autisme som en annerledes men likeverdig måte å fungere på.
Hva betyr dette for deg som tjenesteyter?
Overfor de det gjelder må du spørre hva de foretrekker. Overfor andre kan du godt nevne begge mulighetene og forklare hvorfor du sier det ene eller andre akkurat der og da. Eller du kan bruke den mer nøytrale betegnelsen som du nettopp leste – personer som har diagnoser på autismespekteret. Det kan du si uten å flagge om du mener autisme er en «forstyrrelse» (som da logisk sett bør motvirkes) eller likeverdig «forskjell» (som da logisk sett bør respekteres).
