SOR -de første 50 årene (1951 - 2001)

Teksten omhandler de første 50 årene av SORs historie (frem til 2001), og er hentet fra boken "Fra Statlig armod til samfunnsansvar. Samordningsrådet gjennom 50 år", skrevet av SORs tidligere styreledere Gunnar Brekke og Orvar Thorsrud.
____________________________________________

Vi drar historien med oss og velger en retning. Et forsøk på oppsummering

Innledning

Det er vanskelig på noen sider i et jubileumsskrift å formidle en historie som handler om så utrolig mange tema og hendelser. Fra det enkle og dramatiske på et personlig plan - møtet med en som ikke kunne eksistere uten i samvær med andre. Til det store som omfattet folk flest - høytidelig samfunnsdebatt som gikk over hodet på noen, men engasjerte andre og skapte endringer i sitt kjølvann.
 
Endringer fra et samfunn som balte med sitt, til samfunnsomveltning og bedre tider for alle. Endringer fra en tid hvor mor og far aldri låste døren, ba omstreifere inn på en kopp kaffi og levde videre med mer sunnhet enn brød, til en tid hvor de fleste har nok brød, men kjemper for sunnhet, kjøper sunnhet og lever videre med tvilen om hva det gode liv betyr.
 
Det er utrolig vanskelig å sammenfatte en historie som dypest sett bare handler om hvordan samfunnet har taklet sitt forhold til personer med psykisk utviklingshemming. Samordningsrådets historie er i denne sammenheng bare en liten flik av det samfunnet skapte av endringer og nye perspektiv. En liten flik til tross, kanskje Samordningsrådets innsats på noen områder var det bidrag som skapte omveltning og endring. Vi moderne mennesker er stolte over samfunnsutviklingen - alle seire som skapte velferd og et åpnere samfunn - og hakker på de som før oss ikke forsto bedre. Holdningsbearbeidelse handler jo om å lære folk å forstå - vi forstår mer i dag og har bedre holdninger enn før.
 
I vår tid kan en snakke om holdninger og verdier uten å blunke - vi vet svaret, og svaret er alltid at vårt samfunn vet bedre. Vi diskriminerer ikke mennesker med psykisk utviklingshemming, vi handler bevisst og tilbyr et samfunn for alle. Eller gjør vi det? Kanskje det gjenstår en jobb alle må gjøre. Er det kanskje også slik at vi betrakter fortidens holdninger og handlinger gjennom briller vi har kjøpt i dag - riktig design.
 
Holdninger er noe som stikker dypt, et personlig område beskyttet av bluferdighet, og med uttrykksformer skapt av sin tid. Det handler dypest sett om kjærlighet - og så kan vi prøve våre holdninger. Historien handler faktisk hele tiden om holdninger og verdier, men vi blir skikkelig usikre når vi skal tolke uten å kjenne tiden og uttrykksformene til bunns.
 
Samordningsrådets historie er derfor blitt et streiftog i historien om hvordan samfunnet taklet sitt ansvar, om samfunnsdebatt og samfunnsendringer, om utvikling av tiltak og tjenester og nye reformer og til sist en genuin vilje til å skape bedre levekår og et godt liv for alle med psykisk utviklingshemming. Midt oppe i dette har vi prøvd å fremstille Samordningsrådets rolle som initiativtaker, pådriver, m.v., og ikke minst fremstille den innsats frivillige organisasjoner sto for, som forkjempere for en anstendig institusjonsomsorg og utvikling av nye omsorgsformer - i pionertiden da målet var å etablere en omsorg for åndssvake.
 
Å skape samfunnsdebatt om forhold som angår psykisk utviklingshemmede, og å være pådrivere i utvikling av tiltak og velferdsordninger eller å bidra til endring av det som ikke holdt mål, er en stor oppgave som krever hele samfunnets handleevne. Samfunnsprosesser med mål å forbedre samfunnet handler om fellesskap. Det beste vår historie kan fortelle er at Samordningsrådet gjennom 50 år har deltatt i dette fellesskapet.

Streiftog i Samordningsrådets historie

 
Det var ingenting før - det vesle som var og som omfattet mindre enn 1000 personer, manglet legitimitet ut fra medmenneskelige, faglige og politiske betraktninger. Dette var før samfunnsengasjerte personer på 30-tallet avslørte den totale mangel på samfunnsengasjement og ansvar for mennesker med psykisk utviklingshemming - det var selvfølgelig unntak, historien forteller om personer som tok sitt ansvar og handlet deretter.
 
Etter krigen, i 1945, vokste det frem en folkelig opinion som ble tydelig, skapt av enkeltpersoner og organisasjoner, som valgte å ta skjeen i egen hånd - presset frem løsninger og etablerte institusjoner. Staten fulgte etter, leste Sosialreformkomiteens innstilling, som anbefalte en lovfestet omsorg for åndssvake og et lovfestet statlig ansvar for omsorgsformene.
 
Resultatet ble Betalingsloven av 1949 om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring. Loven handlet om driftsansvar, men plasserte ikke ansvar for planlegging og bygging av institusjoner.
 
Sosialminister Aaslaug Aasland forsto at dette ikke var godt nok. Hun lyttet til personer som Ragnhild Schibbye og Heddy Astrup og i 1950 inviterte hun de store humanitære organisasjonene til møte i den hensikt å danne en Samordningskomite for åndssvakesaken, målet var å "bygge åndssvakeomsorgen ut så det holder".
 
Betalingsloven sa ingenting om ansvar for utbygging av omsorgen, heller ingenting om prinsipper som kunne regulere tilfeldig utbygging, derfor skjønte Aaslaug Aasland at så vel frivillige organisasjoner som en samordningskomite for åndssvakesaken var avhengige av en landsplan for åndssvakeomsorgen.
 
Samordningskomiteen for åndsvakesaken ble konstituert på Bakkebø 12. juni 1951, og i 1952 ble Landsplanen for åndssvakeomsorgen vedtatt i Stortinget. Formålet var å samordne frivillige og offentlige interesser om utbygging av en institusjonsomsorg etter Landsplanen av 1952.
 
Statens overlege i psykiatri fra 1948, Chr. Lohne-Knudsen, var krumtappen både i tilrettelegging av samordningskomiteen og i utforming av Landsplanen, og senere en entusiastisk pådriver og rådgiver. Noen mente han var gammeldags, men tvilte aldri på ektheten i hans engasjement.
 
Samordningsrådet hadde den enkle målsetting å etablere en omsorg for åndssvake - det handlet om å bygge sengeplasser som imøtekom et skrikende behov for omsorg - pleie, vern og opplæring.
 
Alle mente å forstå dette: Institusjoner med til sammen 720 plasser i 1950 betydde krise i forhold til 11000 personer som hadde behov - mange sto på årelange ventelister. Folk flest ble delaktige i denne problematikken og engasjerte seg i utbyggingsoppgaver i alle deler av landet. I 1960 rundet utbyggingen 3000 plasser og et stort antall medarbeidere som etter hvert forsto hva en sengeplass betydde i forhold til pleie, vern og opplæring. 60- tallet ble derfor en periode som fokuserte innhold i tiltak og tjenester og enda mer det offentliges entydige ansvar for utbyggingsoppgaver og en kvalifisert omsorg.
 
Aksjonen «Rettferd for de handikappede» forsto bedre enn de fleste å initiere en debatt som skapte holdningsendring - veldedigheten ble utpekt som årsak til statens forsømmelser. Aksjonen førte til samling av foreldregrupper og Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede ble stiftet i 1967.
 
Samordningsrådet som fra starten av - på alle måter hadde arbeidet for ansvarliggjøring av myndighetene, taklet dårlig debatten på midten av 60-tallet. I 1969 ble sykehusloven vedtatt og dermed - for første gang i vår historie - fikk det offentlige, fylkeskommunene fra 1. januar 1970, ansvaret for planlegging, bygging og drift av Helsevern for psykisk utviklingshemmede.
 
Samordningsrådets opprinnelige oppgave var avsluttet - det gjensto å vedlikeholde et forum for organisasjoner som var institusjonseiere, og å forfølge den oppgave å sørge for at det sosialpolitiske engasjement fra organisasjonenes side vil fortsette usvekket, ikke minst gjennom informasjon, holdningsbearbeidelse og bevisstgjøring av problem og behov. Dette ble hovedmålet over hele 70- og 80-tallet.
 
I sin virksomhet prioriterte Samordningsrådet tema og utviklingsarbeid knyttet til HVPU.Det utviklet en omfattende opplysningsvirksomhet gjennom konferanser, tidsskriftet «Rapport», utvalgsarbeid og gjennom internasjonalorientering og særlig aktiv innsats i det nordiske samarbeidet.
 
Men sterk vektlegging av HVPU skapte en nedtur på 80-tallet, før det «nye» Samordningsrådet utviklet arbeidsmåter og engasjement som på 90-tallet utelukkende har handlet om utviklingshemmedes levekår, der de bor og har sin virksomhet.
 
Samordningsrådet har sett som en særlig oppgave å arrangere nasjonale møteplasser for fagfolk, politikere og andre interesserte for informasjon, debatt og erfaringsutveksling - og i tillegg bidratt til utviklingsarbeid gjennom vektlegging av tema som er påtrengende aktuelle i tiden: Aldring og psykiske lidelser hos utviklingshemmede, med prosjekt og etterutdanningstilbud. Og et eget prosjekt for brukermedvirkning som overgang til et nytt 50-år.

Informasjon - kunnskaper - holdninger

 
Informasjon, kunnskaper og holdninger har vært viktige begreper i Samordningsrådets historie enten det har handlet om kompetanse i tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede eller om best mulig kunnskap og informasjon hos alle som har jobbet i frivillig sektor.
 
Denne troen på kunnskap omfatter også personer med psykisk utviklingshemming på to måter: for det første måtte forholdene legges slik til rette i institusjonene at opplæring, trening og sysselsetting kunne bli et selvfølgelig tilbud for alle som var under omsorg. For det andre måtte institusjonene rekruttere personalgrupper som hadde kompetanse innen opplæring, trening og sysselsetting. Jo mer innsikt en fikk i organisering av tiltak og tjenester, jo mer sammensatt ble kravet om kunnskap.
 
Det handlet om kunnskap og allsidig erfaring i utforming av institusjonene, størrelse, romprogram, personalstyrke og tilpasning til Departementets krav. Ingen var i tvil om at det egentlig dreide seg om livet i institusjonene. Det handlet om pleiefaglig kompetanse og særlige kunnskaper og erfaring i forhold til multihandikapp og adferdsavvik, om behov for fysioterapi, hjelpemidler, diagnostikk og dermed kompetanse på toppnivå. Det handlet om personell for opplæringstiltak med kompetanse både i forhold til undervisningsopplegg og metodikk, om psykologisk vurdering og rådgivning. Det handlet om kompetanse for etablering av treningsverksteder, tilrettelegging for sysselsetting og arbeid, og ikke minst organisering av fritid med perspektiv på sosiallæring og fysisk fostring.
 
Men på 50-tallet var det å rekruttere personell, eller det å stille krav til kompetanse en særdeles vanskelig sak. I tillegg kom at personalstyrken i institusjonene ble holdt på et særdeles lavt nivå, fra 0,2 - 0,3 årsverk per klient - det var lite å gå på og lite å velge mellom. Institusjonene rekrutterte ufaglært personell.
 
Fag var de første årene noe en bare kunne drømme om - snakke om, det fantes ikke - med få unntak - fagfolk. Institusjonene manglet også faglige nettverk som kunne støtte og veilede - selv om noen klarte å etablere ordninger med en rådgivningstime i ny og ne. Dette var starten på Samordningsrådets engasjement i utdanningsspørsmål, områdeoverlegeordningen, skole og opplæringspolitikken, sysselsetting og arbeid, fritid, rekreasjon og fysisk fostring.
 
Samordningsrådets muligheter for å skape løsninger på slike felt var knyttet til igangsetting av utredningsarbeid, oppretting av utvalg, utgivelse av tidsskriftet «Rapport», oppretting av Forskningsfondene og å arrangere konferanser.

Et eksempel fra 50-tallet

 
Utdanning av pleiepersonell ble den første store saken. Årsmøtet 1954 nedsatte en utredningsgruppe, ledet av Dr. Alf Seweriin - overlege Ole B. Munch var også med. Allerede under årsmøtet i 1955 kunne utvalget legge fram sin innstilling, hvor de anbefalte ordninger for utveksling av personell, hospiteringsordninger m.v. Størst vekt ble lagt på igangsetting av tre måneders kurs som en snarlig løsning for personell som var i institusjonene. Det ble videre foreslått en toårig pleierutdanning med eksamen, og til sist en ettårig fortsettelsesskole for erfarne åndsvakepleiere.
 
Under punkt 11 i utvalgets innstilling ber utvalget om Samordningsrådets tilslutning til sin oppfatning av at opplæring av åndsvakepleiere ikke bør bygge på sykepleierutdanningen. Og utvalget fikk årsmøtets tilslutning.
 
Diskusjon og vedtak fikk stor betydning for overlege Ole B. Munch som i 1958 startet opplæring av vernepleiere - i utgangspunktet en toårig utdannelse med diplom. Bare to år senere ble vernepleierutdanningen en offentlig godkjent treårig utdanning.
 
Med aktiv innsats fra Samordningsrådet startet Departementet også tre måneders kurs for pleiere i åndsvakeomsorgen.

Et eksempel fra 60-tallet

 
Samordningsrådet engasjerte seg sterkt i spørsmålet om psykisk utviklingshemmede og skolerett. Etter press og lobbyvirksomhet gjorde Samordningsrådet en formell henvendelse i mai 1962 til Kirke- og Undervisnings Departementet - det ble vist til § 26.4 i Lov om folkeskolen. Departementets svar til Samordningsrådet bekreftet alles rett til opplæring i skolen, og at Grunnskolelovens bestemmelser (1959) om undervisning av barn på sykehus skulle omfatte Åndsvakeomsorgens institusjoner fra skoleåret 1963/64. Dette betydde 100% refusjon for lærertimer som kommunene organiserte, men skolelokaler, vask og renhold m.v. var ikke med.
 
Svaret fra Departementet betydde en liten revolusjon i norsk skole. Og før 10-året var omme hadde institusjonene mer enn 1200 elever i grunnskoleundervisning. Var dette en revolusjon i norsk skole, var ikke revolusjonen mindre i institusjonsomsorgen. Utbygging av skoler og stadig nye vernepleiere i virksomhet, endret den faglige debatten i omsorgen.
 
Samordningsrådet fulgte opp over hele 60-tallet, med store dagskonferanser i Oslo, hvor inviterte aktører fra Storting, Regjering, departementene og fremragende foredragsholdere fra ulike fagfelt, viste interesse og stort engasjement. Disse samlingene med opp til 400 deltagere, fikk stor betydning for organiseringen av opplæringsvirksomheten, etablering av sysselsettingstilbud.
 
Konferansene satte også fokus på pleiesektoren og startet en omfattende kampanje for fysisk fostring og fritidsaktiviteter.
 
Konferansesystemet ble endret på 70-tallet. Samordningsrådet gikk over til tredagerskonferanser som i større grad skapte et forum for informasjon og debatt.
 
På 80-tallet og 90-tallet ble både programutforming og konferanseopplegg mer profesjonelt rettet inn mot kompetansebygging, faglig fordypning og erfaringsutveksling. Samordningsrådets ambisjoner er stadig vekk å være aktivt i informasjonsarbeid, kunnskapsutvikling og holdningsskapende virksomhet.
 
Egentlig har vel Samordningsrådet fra starten av oppfattet informasjon, kunnskap og holdninger som en og samme sak. Perspektivet var hele tiden, sagt i ny språkdrakt: bedre levekår og livskvalitet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Men Samordningsrådets dyktighet i informasjonsarbeid og kunnskapsutvikling er avhengig av åpenhet for nye inntrykk og takhøyde for ulike strømninger - faglig og sosialpolitisk. Forskningsfondene, tidsskriftet, prosjekt- og utvalgsarbeid sammen med nordisk og internasjonal orientering, bidrar i betydelig grad til åpenhet og takhøyde - men det mangler alltid noe, utfordringene står i kø.
____________________________________________
Teksten omhandler de første 50 årene av SORs historie (frem til 2001), og er hentet fra boken "Fra Statlig armod til samfunnsansvar. Samordningsrådet gjennom 50 år", skrevet av SORs tidligere styreledere Gunnar Brekke og Orvar Thorsrud.
____________________________________________

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim