Viktig jobb på sykehjem

Beathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle Eknes

Viktig jobb på sykehjem

Beathe (49) jobber ved Fyllingsdalen sykehjem, og var blant de aller første i landet som fikk jobb på sykehjem gjennom arbeidsinkluderingsordningen HELT MED. Arbeidet hun har utført har vært med på å inspirere mange andre sykehjem rundt i landet til å ansette personer med utviklingshemming gjennom denne ordningen.

Tekst: Jarle Eknes og Alma Irene Valle Alfheim

Vi møter henne på arbeidsplassen hennes, hvor vi får tatt en del bilder i resepsjonen og utenfor sykehjemmet. Deretter drar vi til HELT MED-kontoret i Bergen, hvor vi setter oss ned sammen og snakker om jobb, fritid og masse annet som hører livet til.

–Jeg har jobbet tre år ved sykehjemmet. Jeg begynte den 17. desember 2017.

–Fantastisk. Hva er arbeidsoppgavene dine?

–Ja, nå i denne koronatiden så må jeg smøre på maten. Smøre på skiver og ta på pålegg. Hvit ost og brun ost og sånn. Og det er fordi pasientene ikke kan gjøre det selv på grunn av koronaen. Før lå pålegget på fat. Så forsynte de seg. Jeg gikk bare rundt og skjenket kaffe og juice og sånn. Og i tillegg så kommer jo matvarene tirsdager og fredager. De må sette det fra seg ute på gangen. Så tar jeg trillebordet med meg ut der og setter kassen oppå. Melk og pålegg. Alt etter hva vi trenger.

Det er en korttidsavdeling, hvor de etter en tid enten flytter hjem til seg selv eller får plass på en annen avdeling eller et annet sykehjem. Beathe har opplevd mye fint på sykehjemmet. Hun jobber fire dager i uken, og har fri på fredagene. Arbeidet starter klokken 8 om morgenen, men hun er på plass allerede fem over halv åtte. Det passer best med bussen, ellers hadde hun kommet for sent. Hun våkner alltid tidlig.

Beathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle EknesBeathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle Eknes

–Den gangen du fikk jobben, var dere jo flere som søkte. Husker du hva du følte da det var du som ble ansatt?

–Da ble jeg glad, det ble jeg virkelig. Da var det noe spennende og nytt for meg å begynne på sykehjem.

–Du trengte noe nytt i livet ditt den gangen?

–Ja, jeg gjorde det. Men den første jobben jeg søkte på, den var jo på hotell. Husker du det?

–Ja, jeg intervjuet deg der.

–Ja, men da fikk jeg jo avslag. Jeg syntes det var litt kjipt. Jeg hadde jo gledet meg til å prøve å jobbe på hotell. Det hadde jeg. Men det er kjekt å jobbe med pasienter også, det synes jeg virkelig.

Da hun søkte på hotelljobben, ble hun innkalt til det første jobbintervjuet hun noen gang har vært på. Det var skummelt, synes hun. Men hun følte seg mye tryggere andre gangen hun ble innkalt til jobbintervju, ved sykehjemmet. Og den jobben fikk hun.

–Det er en viktig jobb du gjør, og det får du sikkert en del tilbakemeldinger på også. Folk sier til oss at de er fornøyde med jobben du gjør, og at det er viktig arbeid du utfører. Kjennes det godt?

–Ja. Pasientene har sagt det mye til meg at jeg er så flink. De blir så glade hver gang de ser meg.

Før hun fikk denne jobben var hun arbeidsledig i to år. Det var skikkelig tungt.

–Hvor var du før det?

–Da jobbet jeg i barnehage. Og før det jobbet jeg på trykkeri. På Haukeland sykehus trykkeri. Der jobbet jeg i ti år før de la oss ned. Det var litt dumt at de gjorde det. Alt det som vi trykket skulle i stedet legges ut på nettsider.

–Av de stedene du har jobbet, hvor er det du har likt deg best?

–Da må jeg nok si Fyllingsdalen sykehjem.

–Det tror jeg de på Fyllingsdalen sykehjem setter pris på. Hva er det som gjør at du synes det er den beste arbeidsplassen av det du har prøvd?

–Det er kollegaene og pasientene. Det det at jeg får prate med pasientene og at jeg får prate med kollegaene mine. Si god morgen til dem og slikt, det er litt viktig. Det er det.

Koronasituasjonen har blant annet gjort at hun må bruke munnbind på jobben. Og når hun tar buss og bybane. Hun gleder seg voldsomt til situasjonen blir normal igjen. En ting er at hun da kan slippe å bruke munnbind, men enda viktigere er det at hun kan få mer pasientkontakt igjen. Det ønsker hun seg mer av.

Beathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle EknesBeathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle Eknes

Leilighet

Beathe har egen leilighet i bofellesskap for åtte personer. Der har hun bodd i 20 år. I tillegg er det et bofellesskap ved siden av, for de som trenger enda mere hjelp. Det er ikke så mye hjelp hun selv trenger, men litt bistand er det greit å få. Hver fredag har hun en times samtale med personalet, og i tillegg ringer de henne hver dag kvart på åtte om kvelden og hører hvordan hun har hatt det på jobben og slikt. Hun synes det blir litt for liten kontakt. Det handler ikke så mye om behov for mer hjelp, men å ha noen å snakke med som bryr seg.

I leiligheten lager Beathe middagen selv. Hun gjør også alt husarbeidet. Personalet hjelper henne med medisinene, slik at alt blir riktig i dosetten, og følger henne til legen når hun trenger det.

Det har blitt betydelig færre aktiviteter hun kan være med på under alle smittevernsrestriksjonene som har pågått. En av få gjenværende muligheter er at hun hver lørdag kl 12 kan spise frukt sammen med andre, i nabobofellesskapet. Tidvis har også dette vært stengt, men nå er det tillatt for inntil syv personer.

–Det er mange regler og begrensninger i denne korona-tiden. Synes du at noe av det har vært for strengt?

–Nei, det måtte vel være så strengt. Men vi har ikke kunnet besøke hverandre. Personalet i nabobofellesskapet har måttet lage middagen til de som bor der, og har båret den opp til hver enkelt. Mange fikk ikke lov til å gå på butikken, men jeg fikk lov siden jeg likevel var ute, og gikk på jobb og slikt.

Beathe har pleid å være aktiv i helgene og dra til byen, men det har det blitt veldig lite av i lang tid. Men hun har fått litt besøk av støttekontakten. Noen ganger er de i leiligheten hennes, andre ganger går de tur sammen.

–Jeg har hatt mange støttekontakter. Det er ikke alltid vi har funnet den rette tonen. Det er ikke alle som har likt å gjøre det som jeg liker.

–Men hun som du har nå liker å gjøre det samme som du ønsker å gjøre?

–Ja. Det fungerer fint. Hun er student. Det har de fleste vært. Vi har pleid å gå på kinarestaurant, cafeer og kino, men det har det ikke blitt mye av den siste tiden. Nå er det snart ett år siden vi var på kino.

–Har du noen favorittfilmer? Noe du liker spesielt godt av sjangere? Er det action? Er det biljakt du skal ha Beathe?

–Nei (sier hun og ler), det kan gjerne være barnefilm eller et eller annet sånt.

Beathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle EknesBeathe i resepsjonen på Fyllingsdalen sykehjem. Foto: Jarle EknesHun forteller også om spennende ferieturer hun har vært på. Første utenlandstur gikk til Gran Canaria. Siste ferien hun hadde til utlandet var på Kreta, i regi av Bergen kommune. Hun melder seg mer enn gjerne på flere slike turer, men det ble avlyst sommeren som var og sommeren som kommer, på grunn av smittesituasjonen. Den beste ferien var da hun var i Puerto Rico.

–Jeg vil gjerne reise til Puerto Rico igjen, og oppleve alle de fine båtene og bare gå langs havnen.

Beathe har også gått på Club Darling i Bergen, en klubb for personer med utviklingshemming, med god mat, dans og musikk. Klubben er svært populær, og også Beathe likte seg der. Hun er litt usikker på hvorfor hun sluttet der.

–Jeg har jo hatt lyst til å gå på Club Darling igjen. Så jeg skal spørre støttekontakten om vi kan dra dit.

Det er ikke aktuelt å dra alene, forteller hun, hun ønsker å dra sammen med noen.

Hun var 29 år da hun flyttet inn i leiligheten, før det bodde hun hos sin mor. Beathe har også en ett år yngre bror, som hun har mye kontakt med. Og så har hun katten Billy.

–Har du hatt dyr før?

–Vi hadde katt da jeg var barn, og en hund som het Tanja. Min bror har hatt fugler som jeg måtte passe på. Og enda tidligere i min barndom, så har jeg hatt rotter og gullhamster. Her i leiligheten min har jeg hatt to dvergpappegøyer. Hun liker også holde på med perling med hamaperler på fritiden, fargelegge tegninger og å strikke. To ganger i uken trener hun på treningssenteret Aktiv 365. Fredager har hun trening med personlig trener, søndager trener hun alene.

Fra barndommen husker hun blant annet at hun har vært med på epleslang en gang. Men de fikk kjeft for det, så det ble med den ene gangen. Da hun bodde i Nubbebakken i Bergen, lekte hun med barna i nabohuset. Hun gikk på Haukeland skole, og spilte baryton i Haukeland skolemusikkorps. Senere fortsatte hun i Tveiterås skolekorps. Beathe har gått på flere skoler, blant annet Eikelund skole, en spesialskole for personer med uviklingshemming. Det var et internat, det vil si at hun også bodde der.

–Hvordan likte du deg på Eikelund?

–Jeg likte meg godt der. Jeg bodde på enerom. Som oftest var jeg der også i helgene, men reiste hjem en eller to ganger i måneden. Vi reiste jo til Oslo også en gang.

–Hva likte du best, den tiden du gikk på barneskole eller den tiden du gikk på ungdomsskole?

–Det må ha vært på ungdomsskolen. På Hop. Jeg gikk ikke i en spesialklasse der. Det gjorde jeg ikke. Da gikk jeg i vanlig klasse. Men det var vanskelig å følge med i timene. I matten for eksempel. Ja, så da måtte jeg ha litt hjelp, men det gikk greit. Og så ble jeg forelsket i noen gutter. [Latter]. Skal jeg fortelle mer? Nei da. Nei, så ungdomstiden min den har vært bra den.

–Men du likte å gå i vanlig klasse?

–Ja, det var greit. Det var i hvert fall ingen som mobbet meg da.

–Du har noen vonde opplevelser? Er det andre barn som har mobbet deg?

–Ikke i klassen min, for de visste jo at jeg var litt annerledes så de mobbet ikke. Men det var noen andre på Hop som mobbet meg.

Hun har også gått på Kongshaug folkehøgskole. Mens hun var der skrev hun brev til popmusikeren Tor Endresen, og fikk signert bilde tilbake. Det var en fin tid, men der måtte hun gå i spesialklasse, forteller hun.

–Hvordan du har det i det store og hele. Er det ting du skulle ønske hadde vært annerledes i livet ditt?

–Jeg skulle ønske at jeg hadde venner som ringte på hos meg. Jeg må alltid være den som kontakter alle andre.

–Du kjenner litt på den ensomheten?

–Ja. Jeg har en nabo som jeg treffer, hun blir glad for at jeg ringer på. Jeg får jo lov å komme inn også nå når det er Korona. Vi prater sammen og går turer sammen

Normalitet og annerledeshet

Vi spør henne om det er noe spesielt hun er opptatt av i samfunnet.

–Det er i hvert fall viktig at de utviklingshemmede som sitter hjemme, sånn som meg, kan jobbe på en ordinær arbeidsplass. Det er viktig at de får jobb. Det er det.

–Og du har vært opptatt av koronasituasjon, og at den kan ramme folk med utviklingshemming litt ekstra hardt?

–Ja, men ikke bare oss utviklingshemmede. Det rammer jo alle folk. Men jeg blir litt sint når jeg leser de sakene i VG. Blant annet at de med utviklingshemming ikke fikk besøk fra familien sin. Stakkars de.

–Jeg tenker det er bra å bli litt sint for sånt. Jeg tenker absolutt at man skal reagere på urettferdighet.

–Det er ikke alle tenker på det. De som er normale, tenker de på det? De som er normale sånn som du og Alma?

–Er det slik du tenker Beathe, tenker du på deg selv som unormal, og for eksempel på Alma og meg som de normale?

–Ja, det gjør jeg faktisk. Det er jo ikke noe kjekt å tenke på det sånn da. Det er jo ikke det. Så jeg prøver å la være å tenke på det. Når du har fått høre… «Ja, du er utviklingshemmet». Da blir du litt sånn; er jeg normal eller er jeg utviklingshemmet, sant. Til og med de i bofelleskapet sier «Du er utviklingshemmet, men du jobber på normal arbeidsplass». Det er ikke så greit å tenke på at jeg er annerledes. Jeg vil være normal.

Beathe og jobbspesialist Alma, utenfor hovedinngangen til Fyllingsdalen sykehjem Foto: Jarle Eknes

 

 

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim