SOR RapportUtviklingshemming og psykisk helse – jakten på det gode liv

Utdrag fra Trine Lise Bakken sitt innlegg på SOR-konferansen.
Tekst: Rebecca Helen Perez

Trine Lise Bakken innleder med å fortelle litt om psykisk helse. For hva er egentlig «god psykisk helse»? Bakken forteller:

– Psykisk helse, det har vi alle sammen. Det å ha en god psykisk helse er det vi på godt norsk sier «å ha det bra». Å ha det godt. Det gode liv. Jeg tror det er det vi jakter på alle sammen, dypest sett, er å ha et godt liv. Det å ha mening med tilværelsen.

Foto: Omar Lopez, UnsplashBakken jobber med behandling av alvorlig psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming og autisme. Hun forteller at da hun kom inn i feltet for 26 år siden, så snakket man ikke om det indre livet, følelsene og tankene til personer med utviklingshemming, på samme måte som man gjør i dag. For å bli en god miljøterapeut trenger man noen spesielle ferdigheter og kompetanse, sier Bakken, og alle som jobber med psykisk helse, trenger noen grunnleggende ferdigheter i forståelsen av hva det vil si å ha det psykisk dårlig.

Når vi snakker om jakten på det gode liv, peker Bakken på fem hovedpilarer, nemlig relasjoner, mestring, anerkjennelse, selvbestemmelse og balanse mellom aktivitet og hvile:

– Relasjoner, det at noen elsker oss, og at vi elsker noen. At noen betyr noe spesielt i livene våre. Uten det blir vi ingen, som skjønnlitteraturen har fortalt oss i over 5000 år. Vi trenger både nære og profesjonelle relasjoner i livene våre. Og så trenger vi mestring. Vi trenger å få til noe alle sammen. Og vi trenger anerkjennelse for den vi er, ikke for den som foreldrene våre eller tjenesteyterne eller noen andre synes vi burde være. Vi må få anerkjennelse for den vi er.

Hun fortsetter:

– Og så trenger vi å bestemme selv. Det er så selvsagt at det nesten ikke burde være nødvendig å si. Selvbestemmelse er et vanskelig ord, men i sitt vesen betyr det å kunne påvirke omgivelsene i en retning man selv ønsker. Det hjelper jo ikke noe å si frem valgene sine hvis man ikke blir hørt. Det hjelper ikke å si at man har kjempelyst til å gå på kino på tirsdager. Det er ikke selvbestemmelse før det skjer. Og det å kunne påvirke omgivelsene i den retningen man ønsker selv, er en grunnleggende menneskelig faktor for å ha et godt liv. Det med balanse mellom aktivitet og hvile er også en grunnpilar i å ha et godt liv. Det moderne mennesket er veldig stresset, det vet vi. Og det gjelder også personer med utviklingshemming.

Foto: Justin Luebke, Unsplash

Etter å ha intervjuet pasienter over flere år, har Trine Lise Bakken sammen med kollega Heidi Sageng Sommerstad, som er initiativtaker til studien, publisert en kvalitativ studie med ti pasienter som har vært veldig enige om hva som er god miljøterapi. Relasjoner trekkes frem som det viktigste:

– Det er relasjonen til behandlingspersonalet som er det viktigste. Det å ha en arbeidsallianse, som vi kaller det i psykisk helsevern, det å ha et samarbeidsforhold mellom pasient og behandler, som er preget av tillit og respekt, det trumfer alle andre metoder. For når du har tillit, tør du å blottlegge deg. Jeg må gjøre meg verdig hver eneste pasient sin tillit. For at den pasienten skal kunne få hjelp av meg, er det jeg som behandler som må gjøre meg fortjent til det. Det er jeg som har ansvar for terapien. Det gjør jeg også veldig klart for pasienten. De skal bare stille opp, så skal jeg gjøre min del av jobben, så skal han eller hun gjøre sin del av jobben. Det må være et arbeidsfellesskap. Relasjonen, det er gulvet alle terapier står på. Man kan ha verdens mest fancy metode, men det hjelper ikke hvis vi ikke har en god relasjon.

Pasientene har også lagt vekt på å føle seg trygg og akseptert. Bakken forteller:

– Det å føle seg akseptert er en så sterk egenverdi i alle terapeutiske relasjoner, og i livet generelt, at det kan ikke overvurderes. Og også det at vanskelige følelser og følelsesuttrykk blir forstått og rommet. Det vil si tålt. Det er jo en veldig viktig del av jobben til en miljøterapeut, det å tåle. Rett og slett tåle å romme. Tåle de følelsesuttrykkene pasienten har. Pasientene vil også delta i aktiviteter, og det sier de også henger sammen med det å bli akseptert og det å bli forstått, at de får lov til å holde på med det som er viktig for dem.

Bakken forteller at de også fant at pasientene hadde veldig liten innvirkning på behandlingsvalgene i avdelingen, og hun mener både psykisk helsevern og de kommunale tjenestene har mye å gå på. Nå skriver Bakken en artikkel om det at brukere i kommunal tjeneste får være med og rapportere om dagen sin selv:

– Det er bare en liten pilot, men brukerne som får være med å rapportere og gi rapport, designe vaktene selv, synes det er helt fantastisk. Det kommer frem helt nye ting. De forteller jo helt andre historier enn det miljøterapeuten gjør. Så de må mer til orde. Det er utfordringen i fremtiden, at pasientene må ha et langt større fotavtrykk inn i behandling og behandlingsvalg i psykisk helsevern, og også i kommunene, for å få et bedre liv.

Foto: Priscilla Du Preez, UnsplashBakken trekker frem et annet viktig tema når det gjelder psykisk helse, nemlig den ordløse smerten:

– Veldig mange har ikke et språk for følelser. Dette er jo en veldig viktig opplysning for alle som jobber og har sitt arbeid med personer med en funksjonshemming. Det er å forstå hva som ikke blir sagt, det ordløse. Det å kunne forstå det ordløse kjennetegner en god miljøterapeut. Vi vet jo at 70 prosent av kommunikasjonen er non-verbal, uansett, og i ganske mange sammenhenger er det ett ramlende fett hva man sier, bare man er til stede og er en god person. Å være en god miljøterapeut er jo mye å sitte på hendene sine og bare være.

Hun snakker også om hvor viktig det er å se den indre smerten:

– Den indre smerten, som folk som har det psykisk dårlig har, avbildes i kroppen, og det er det vi må lære oss å se. Vi må se forbi det vi kaller «adferd». Smertene er mange, i denne gruppen. Blant mine pasienter er det den pågående smerten av å føle seg for dårlig. Å føle seg mislykket eller å ha buklandet for mange ganger. Skammen ved å være 20 år og ikke forstå det samme som kameratene. Kroppen er jo følelsenes bosted, så det kjennes veldig sterkt i kroppen. Og når man ikke skjønner hvorfor magen knyter seg, og man får rastløse ben, og all kraften som renner ut, så er det helt forferdelig. Denne ordløse smerten er det vi som miljøterapeuter og terapeuter, må lære oss å forstå.

Bakken forteller at stress er et hovedtema for all miljøterapi, og påpeker hvor viktig det er å jobbe med dette:

– Det er det stresset som mange med funksjonshemming opplever hele tiden. Og noen ganger blir jo alle disse kroppslige reaksjonene uhensiktsmessig. At man blir så i overlevelsesmodus at man for eksempel slår tjenesteyterne sine eller mamma eller andre. Og da blir det ofte satt i gang tiltak, som ikke baserer seg på en forståelse av hvor stresset kommer fra, men som baserer seg på den adferden vi ser. Og da skyter vi pianisten, ikke komponisten. Det er det jeg har holdt på med mest i psykisk helsevern for denne gruppen, å gå bak adferden og forstå og jobbe med det stresset. Å jobbe sammen med pasientene slik at de får et språk for følelsene sine og forstår sine egne følelser. Det er ekstremt viktig for å ha et godt liv.

Mange mennesker er bedre til å snakke enn til å forstå, sier Bakken, og påpeker at dette særlig gjelder mange med utviklingshemming og autisme. Da kan man stå i fare for å overvurdere personen:

– Jeg har hatt pasienter som er så gode til å prate at de har pratet de fleste trill rundt, slik at de ikke har fått den hjelpen de trenger, for folk har ikke gått bak ordene. Da skjer det som ikke er så bra, det er når man blir overvurdert. Veldig mange av mine pasienter har blitt sterkt overvurdert, for eksempel i 20–30 år, så har hjernen deres til slutt gått helt i sort. Det er ikke bra. Godt hverdagsspråk betyr ikke at man har et språk for følelser eller opplevelser. Det er to helt forskjellige ting. Det som vi i psykisk helsevern kaller «terapispråket », det er noe vi bruker så mye at vi glemmer at våre pasienter ikke har det inne.

Bakken oppsummerer:

– Den gode miljøterapeuten er en som vet at relasjonen trumfer metoden. Og det sier også forskningen. Metoder skaper trygghet. Man må ha gjenkjenningskompetanse, det er en viktig ting, og kjerneferdighetene omfatter symptomforståelse og samhandlingsferdigheter, vil jeg si. Vi må være klar over dette med overvurdering og treffe planken i de terapiene vi bruker. Sist, først og alltid må vi bruke personens egne styrker.