Utviklings­hemmedes plass i arbeidsliv og syssel­setting – fra utenfor­skap til med­borger­skap?

Tekst: Lene Sæther, Fagkonsulent/Vernepleier Habiliteringsavdelingen, Helse Fonna

Det er veldig viktig å si ifra hvis man synes at noe er urettferdig. Denne teksten handler om hvordan man kan gå frem for å si ifra dersom man synes at det er urettferdig at man ikke får lov til å jobbe fordi man har en funksjonshemming.

Utviklingshemmedes plass i arbeidsliv og sysselsetting – hvordan står det egentlig til?
På området sysselsetting og arbeidsliv for mennesker med utviklingshemming er det i dag et stort gap mellom faktisk praksis og vedtatt nasjonal politikk, internasjonale forpliktelser gjennom konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og også lovfestede rettigheter. Andelen utviklingshemmede som ikke har dagaktivitet har økt. Samtidig er arbeidsmarkedsetatens rolle redusert og kommunale tiltak dreies fra produksjon til aktivisering, eller ingenting (Wendelborg & Tøssebro, 2018; NO 2016:17; Barne- og likestillingsdepartementet, 2018; Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet, 2013).

Mennesker med utviklingshemming er så godt som helt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, og også utkanten av det skjerma arbeidsmarkedet. I overkant av 80 prosent av 18 og 19 åringene med utviklingshemming har uførepensjon. Mange blir ved myndighetsalder innvilget uføretrygd – uten at det er foretatt reell arbeidsevnevurdering (Wendelborg & Tøssebro, 2018). Manglende reell vurdering medfører sterk vektlegging av diagnoser og helsemessige begrensinger, fremfor å fremheve den enkeltes ressurser for arbeid (NOU 2016:17).

De som ikke får et tilbud gjennom NAV eller tilrettelagte tiltak, er prisgitt at kommunen har et etablert dagtilbud, med de rammene kommunene har for ansettelser; arbeidsoppgaver og arbeidsvilkår. Disse sysselsettingstiltakene er ikke lovpålagt, og det medfører ulik praksis i kommunenes organisering (Kittelsaa & Tøssebro, 2013). Man har ikke en reell mulighet til å velge arbeid ut fra kompetanse, interesse eller ønske på lik linje med andre arbeidstakere. Paradoksalt nok føres det i samfunnet for øvrig en arbeids – og velferdspolitikk etter «Arbeidslinja». For å få offentlige stønader kreves det at brukerne deltar i aktiveringstiltak, og velferdstiltakene våre skal stimulere til arbeid.

Fra omsorgsarbeidere og tjenestemottakere til politiske aktører
Halvorsen & Løkke (2018) kritiserer profesjonsutøvernes lojalitet til eget system. De hevder at profesjonenes manglende varsling av kritikkverdige forhold om tjenesten til menneskene de arbeider med, er et demokratisk problem. Manglende deltagelse i arbeidslivet er et eksempel hvor vi som tjenesteytere er forbausende tause.

Foto: Tobias Mrzyk, UnsplashMin erfaring er at vi som tjenesteytere dessverre har akseptert argumentet om at «arbeid ikke er en lovpålagt tjeneste». Tjenestevedtak vi anser som faglig og etisk betenkelig, og kan være brudd på CRPD, forsvares med trang kommuneøkonomi. I frykt for reaksjoner fra ledelse og kolleger, blir de etiske og vanskelige diskusjonene igjen i et lukket pauserom fremfor å løftes videre. Tjenesteytere er opplært til å gå via leder eller verneombud med saker som oppleves som kritikkverdige, og kan ha et uklart bilde av rekkevidden av taushetsplikten og lojalitetsplikten sin. Videre er det en høy terskel i forhold til hva som vurderes som kritikkverdig nok for at det blir varslet om det (Halvorsen, 2018). Tjenesteytere anser seg selv i sin yrkesutøvelse primært som omsorgsutøvere, og sekundært (eller ikke i det hele tatt) som politiske aktører eller «talspersoner».

Jeg undres over hvorfor vi ikke stiller spørsmål ved dette utenforskapet. Særlig når vår rolle i et profesjonsetisk perspektiv er å være permanent kritisk til handlingsmønstre som er så opplagte at ingen setter spørsmålstegn ved dem (Wyller, 2011). Hvilken betydning har denne unnlatenheten for utviklingen av medborgerskap i et samfunn?

Perspektiver på medborgerskap i et demokratisk samfunn
Et viktig perspektiv i dagens diskusjon om medborgerskap, handler om hvilken praksis som fører til et inklusivt medborgerskap, ikke minst for personer i marginaliserte livssituasjoner (Skarstad, 2019). Samfunnsdebattant Marte Wexelsen Goksøyr (2019) oppsummerer medborgerskapsforståelsen godt i denne teksten:

Vi har et system hvor vi grupperer mennesker.

Vi har spesialklasser, spesialskoler, gruppeboliger som er små institusjoner, hvor det lett blir personale som bestemmer. I arbeidslivet har vi Varig tilrettelagte arbeidsplasser med noen få kroner timen i lønn.

Alt dette gjør at vi usynlig-gjør noen mennesker ved å holde dem utenfor fellesskapet. Noen blir på denne måten ikke regnet med, og vi får et ekskluderende samfunn. Dette skaper uvitenhet og usikkerhet. Vi får ikke oppleve hverandre!

Det sies at noen mennesker er annerledes. Jeg mener at alle mennesker er forskjellige om de har en funksjonshemning eller ikke, alle er annerledes. (Goksøyr, 2019)

Det aktivistiske medborgerskapet. Å våge å være en, og å bli gitt, en stemme.
I følge Boje (2017, s.29) er det nødvendig å aktivt kreve sitt medborgerskap gjennom handling, «acts of claiming citizenship». Det formelle medborgerskapet – den tradisjonelle borgeren i en velferdsstat – er i dagens samfunn ikke tilstrekkelig for å oppnå økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle rettigheter. Tradisjonelt har forståelsen av medborgerskap vært knyttet til det parlamentariske system, å velge representanter, som taler folkets sak. Men stadig færre deltar i lokalpolitikken, spesielt mennesker med utviklingshemming (Boje, 2017; Glørstad, 2019).

Det aktivistiske medborgerskapet skiller seg fra det tradisjonelle og aktive medborgerskapet, hvor det å følge fastlagte normer lar samfunnet fungere på eksisterende premisser. Det aktivistiske medborgerskapet kombinerer individuelt engasjement med sosiale og politiske handlinger og endrer eksisterende samfunnsstrukturer. Dette kan innebære å bryte med regelsettet for demokratisk deltagelse, og utøve sivil ulydighet, med toleranse, inkludering og ikke voldelige aksjonsformer (Boje, 2017).

Sivile organisasjoner har en sentral rolle i det aktivistiske medborgerskapet. Som formidler av krav til velferdspolitikken, og som pådriver til at marginaliserte grupper inkluderes med en politisk stemme. Alle borgere kan finne tilhørighet i sivile organisasjoner. Forutsetningen er at organisasjonene fremmer likhet i deltakelse; unngår hierarki og overdrevent byråkrati. Da vil flere enn de velintegrerte; skolerte og taleføre få en plass (Boje, 2017). De sivile organisasjonene kan være formelle, som fagforeningene våre, NFU eller stiftelsen SOR, men også andre interessefellesskap, som grupper organisert i sosiale medier som mobiliserer spesielle saker.

Et eksempel på aktivistisk medborgerskap,er en politisk mobilisering i en lokalVTA-bedrift. En gruppe ansatte fikkvia omveier rede på at det i kommunensbudsjett var foreslått en økonomisknedskjæring med dramatiske endringi arbeidssituasjon. De ansatte skulle overflyttesfra bedriften til et kommunaltdagsenter – nytt arbeidssted, andre arbeidsoppgaver,annen arbeidstid og andrearbeidsvilkår(Knudsen, 2019). Ingen av deinvolverte var blitt informert, det var ikkegjennomført drøftinger eller andre arbeidsrettsligeprosesser for involvering, slik lovverktilsier. Ingen av de ansatte varorganisert i en arbeidstakerorganisasjon.

Det ble raskt startet en kollektiv mobilisering. De ansatte i bedriften har uformelt organisert seg med selvutnevnte og valgte talspersoner, et sterkt, vennskapelig og lojalt kollegium, og en kultur med fri meningsytring. Pårørende og brukerorganisasjoner ble koblet på, en facebook – aksjon ble spredt på sosiale medier, media ble kontaktet og henvendelser sendt via pårørende til politikere i kommunen. Kort tid etter ble det foreslåtte vedtaket fjernet fra budsjettet etter en «hastebehandling » i kommunens politiske apparat (Merkesvik, 2019). Borgerinvolveringen og demokratiske prosesser ble løftet til et politisk nivå gjennom denne aktivismen.

Om deltagelse på like vilkår
Foto: Johan Godinez, UnsplashPrinsippet i Nancy Frasers rettferdighetsteori er «deltakelse på like vilkår». Rettferdighet måles gjennom alles mulighet til å delta på lik linje med andre, via tre dimensjoner: omfordeling, anerkjennelse og representasjon (Fjørtoft, 2015, s.22). Fordelingen av materielle ressurser sikrer deltagernes uavhengighet og stemme. Sosiale strukturer som skaper ulikhet i inntekt og fritid reproduserer økonomisk ulikhet, som ulikheter i sysselsetting og arbeidsliv (Fraser, 2009).

Mangel på anerkjennelse er ikke bare opprettholdt gjennom nedvurderende holdninger men også gjennom sosiale institusjoner (Fraser, 2009). Det at utviklingshemmede ikke blir ikke verdsatt som verdiskapende arbeidstakere, bygger på institusjonaliserte kulturelle verdimønstre – oppretthold eksempelvis med tjenesteyteres stilltiende aksept, og den fraværende arbeidsevnevurderingen av unge potensielle arbeidstakere (Fjørtoft, 2015).

Konstruksjonen av denne underkjennelsespraksisen har utviklingshemmede i liten grad tatt del i selv. Bakgrunnen er hvordan utviklingshemmede historisk sett har vært fraværende i politiske og demokratisk liv gjennom manglende representasjon i valg og politiske posisjoner (Glørstad, 2019). Dette fører til en underrepresentasjon i demokratiet (Fjørtoft, 2015). Som tjenesteytere risikerer man å frata personer mulighet til å synes som politiske og sivile aktører. Det skjer gjennom manglende tilrettelegging ved politiske valg, fraværenhet i arbeidstakerorganisasjoner og at vi ikke gir informasjon om å bruke stemmen i valg. Mulighetene til å påvirke egne levekår, arbeid og yrkeskarriere reduseres dramatisk (Glørstad, 2019).

Fra ord til handling, hva nå?
Stortinget har vedtatt behovet for en ny stortingsmelding i løpet av 2020, med tiltak som sikrer utviklingshemmede rett til arbeid og å uttrykke sin mening på lik linje med andre, etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner (Stortinget, 2018).

Å nå et inkluderende arbeidsliv for alle, krever forpliktelse i samfunnet på å gjennomføre de tiltak som kreves (Skarstad, 2019). Blant annet å involvere alle i forhandlinger om avtalefestede rettigheter; organisering i arbeidstakerorganisasjoner, gjennomføre behovsprøvd stillingsprosent og oppfylle reell arbeidsevnevurdering.

Mens vi venter på stortingsmeldingen, kan en begynne med det som man kan gjøre noe med ganske umiddelbart. Det er seg selv og egen yrkesetisk og profesjonell praksis; og når det trengs, være bevisst egen unnlatenhet. Vår jobb er, utover å yte omsorg og skape muligheter, å kritisk reflektere over egen praksis og løfte erfarings – og kunnskapsbasert praksis til et politisk nivå.

Og tilslutt, å våge å bruke den stemmen man har – eller å gi en stemme til andre for å fremme reelt medborgerskap.

Litteratur

• Barne – og likestillingsdepartementet (2018). Et samfunn for alle. Regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelser for perioden 2020–2030
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2013). Konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne
• Boje, T. (2017). Civilsamfund, medborgerskap o g deltagelse. København: Hans Reitzels forlag
• Fjørtoft, K. (2015), Rettferdighet som deltagelse på like vilkår, Agora. 2015:33 (2–3), 22–39
• Fraser, N. (2009) Sosial rettferdighet i identitetspolitikkens tidsalder: omfordeling, anerkjennelse og deltagelse. Agora, 27(4), 213–235
• Glørstad, V. (2019) «Min stemme teller også!»: Personer med utviklingshemming – praktisering av politisk medborgerskap, i U.G. S. Goth (Red.) Verdier og visjoner: profesjonalitet i endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
• Goksøyr, M.W. (2019). Et helt liv med mening, vekst og utvikling – plan for tjenester til personer med utviklingshemming. https://www.bergen.kommune.no/politikk/bystyret/bystyret-2015-2019/7014/7016/article-160273
• Halvorsen, R. (2019, 10. desember). Varsko her, er det risikosport å varsle? https://vernepleier.no/2019/12/varsko-her-er-det-risikosport-avarsle/
• Halvorsen, R. & Løkke, J.A (2018, 5. januar). Taushet er et demokratisk problem. Khrono.https://khrono.no/ytringsmot-profesjonerostfold/taushet-er-et-demokratiskproblem/205994
• Kittelsaa, A. & Tøssebro, J. (2013). Kommunal praksis og personer med utviklingshemming. Policy på områdene sysselsetting og bolig. NTNU Samfunnsforskning. Rapport 2013
• Knutsen,I. (2019, 26. november). Frykter nedbemanning – 13 kan miste jobben. Haugesunds avis. www.h-avis.no
• Merkesvik, Ø. (2019, 28. november). Reddet Solstein etter intense forhandlinger. Haugesunds avis. www.h-avis.no
• NOU 2016:17 (2016). På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming
• Stortinget (2018). Representantforslag om utviklingshemmedes rettigheter og likeverd. Kilde https://www.stortinget.no/no/Saker-ogpublikasjoner/Saker/Sak/?p=71682
• Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget
• Wendelborg, K. & Tøssebro, J. (2018). Personer med utviklingshemming og arbeid – arbeidslinje eller fasttrack til kommunal omsorg? Fontene forskning 11(2) 58–71
• Wyller, T. (2011). Dydsetikk, medborgerskap og sosial praksis. I S.Å. Christoffersen (Red.). Profesjonsetikk–om etiske perspektiver i arbeidet med mennesker. Oslo: Universitetsforlaget