Marit Selfors Isaksen. Foto: Mikkel Eknes
Utviklingshemmede fortjener kompetente fagfolk
På SOR konferansen Fra løfter til handling er Marit Isaksen invitert for å snakke om løft 6 i NOU På lik linje, som handler om kunnskap og kompetanse. «For det første kan det knapt kan kalles et løft, og det var svært lite ambisiøst,» sier Isaksen. Grunnleggende kurs for ansatte uten formell kompetanse er nødvendig og riktig, og videreutdanning og forskning er selvfølgelig også rett og nødvendig. Det som mangler er en strategi for å øke den samlede kompetansen, men også for å få flere med høyskoleutdanning inn i tjenesten.
Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Marit Selfors Isaksen er medlem av arbeidsutvalget og leder for profesjonsrådet for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO). Hun er også styremedlem i Stiftelsen SOR.
FO mener at man skal være like opptatt av at personer med utviklingshemming skal møte kompetente fagfolk, som det man er av at pasienter skal møte utdannede leger på legekontoret. Det skal ikke være noen forskjell i forventningene.
Rapporter og offentlige dokumenter bekrefter alle det samme: Personer med utviklingshemming mottar ikke likeverdige tilbud, og de opplever diskriminering på alle livsområder gjennom hele livsløpet.
Krav til kunnskap og kompetanse er kun knyttet til et særskilt lovverk, som regulerer tvang og makt overfor personer med utviklingshemming. Lovverket er viktig fordi det skal forhindre bruk av tvang og makt. Det skal også sikre at i de tilfellene der det er nødvendig med tvang og makt, så skal det utføres av personell med faglig og etisk kompetanse. Det gis dispensasjoner fra disse utdanningskravene i opptil 80 prosent av tilfellene.
Der eksisterer ingen offentlige statistikker eller rapporter som kan gi oss en oversikt over kompetansesituasjonen. Isaksen tar fram hjemmesykepleien som et eksempel, en tjeneste som yter praktisk bistand, opplæring- og pleietjenester til eldre og personer med funksjonshemming. De følger samme lovverk, og utføres i hjemmet på samme måte som tjenester til utviklingshemmede som bor i samlokaliserte boliger. I hjemmesykepleien virker det utenkelig å ansette noen som ikke har rett kompetanse, eller som ikke har kompetanse i det hele tatt.
Marit Selfors Isaksen. Foto: Mikkel EknesDer eksisterer noen enkeltundersøkelser; den ene var gjort i 2008, den var det FO i Oslo som gjennomførte. Den tok for seg hvilken kompetanse man hadde i ulike bydeler, bofellesskap og dagsenter. Den undersøkelsen viste at omtrent 1/3 av de ansatte hadde høyskoleutdanning, og omtrent 1/3 av dem var vernepleiere. Utover dette, var det halvt om halvt med fagutdanning på videregående nivå, og personer uten formell kompetanse. Dette ble også i stor grad støttet av en rapport fra 2014 vedrørende arbeidsplassbasert vernepleierutdanning i Oslo kommune.
Fordi det er stor forskjell både mellom bydeler og mellom kommuner, samt andre geografiske forskjeller, har FO i den forbindelse satt i gang et kartleggingsprosjekt sammen med NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming). Dette skal foregå i 219 kommuner, og FO sine tillitsvalgte skal bistå i arbeidet. Det man ønsker å finne ut av, er hvor mange ansatte som har høyskoleutdanning, og hvilken høyskoleutdanning de har. De skal også finne ut av hvor mange ansatte som har fagutdanning på videregåendenivå, og hvilken utdanning de har. Det er også viktig å finne ut av hvor mange ansatte som er uten formell kompetanse, og hvor mange vikarer som finnes, og hvilke stillingsbrøker de ulike stillingene har. De har dessverre ikke klart noen resultater enda, for det har vist seg å være et utrolig krevende arbeid.
Faglig forsvarlighet
Faglig forsvarlighet, det er begrepet som loven stiller som krav for alle tjenester i Norge. Det forutsetter at det ligger et fag til grunn for det arbeidet som skal utføres til tjenestene. Kompetansekrav skal sikre at tjenestene har nok og rett type kompetanse, mens autorisasjoner skal ansvarliggjøre den enkelte yrkesutøver sånn at de utfører sitt yrke i henhold til kompetansen de har fått i utdanningen, men også i samsvar med de krav og plikter som ligger i loven, og de etiske forholdene.
Det må innføres en kompetansenorm i tjenester til personer med utviklingshemming. Det må sikres at minst 70 prosent av de ansatte har relevant høyskole innenfor helse- og sosialfaglig utdanning, med hovedvekt på vernepleiere. Det skal likevel være en tverrfaglig sammensetning av profesjoner, for å sikre de ulike behovene til de som bor der. Det innebærer at vi må ha en økning i antall stillinger med krav til kompetanse på høyskolenivå. Isaksen ramser opp flere av de sentrale kunnskapene og ferdighetene til vernepleieren, som har spesialisert seg til å jobbe med denne målgruppen.
Isaksen hever stemmen når hun sier at politikerne må våkne:
«Vi mener det er på tide med handling, politikerne må evne å prioritere, de må vise handlekraft, de må vise at de skal ivareta alle innbyggerne på samme måte, og at velferdsstaten, som er bygd på likeverd, solidaritet og like rettigheter skal bli en virkelighet!»
Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 3/2019.
