Skip to main content

Foto: Robert Collins, Unsplash

Ungdoms­kultur­tilbudets betydning for med­borger­skapet

Familien Borger bor i leilighet i sentrum. Familien får vite at området de bor i skal gjennomgå et områdeløft. Tenåringene i familien er nysgjerrige på dette. Men også bekymret for nærmiljø. Amalie på 16 er mye av fritiden på ungdomskulturhuset i sentrum. Tvillingsøsteren Kjersti deltar på et tilrettelagt fritidstilbud tirsdager og fredager. Hun har nedsatt funksjonsevne. Arne på 14 er mest ute med venner etter at han slutta på fotball, fordi ungdomshuset har aldersgrense 15 år. Hvorfor har ikke Arne og Kjersti tilbud i sentrum der de bor? Dette er en urettferdighet i medborgerskapet, som diskuteres her.

Tekst: Nina Osland, Rådgiver kultur, Sandes kommune

Kommuner i Norge driver åpne kulturog fritidstilbud for ungdomsbefolkningen. Ungdomskulturarenaene er møteplasser, tilrettelagt for at unge kan organisere og drive egne aktiviteter. En lite forpliktende kulturlov skaper store ulikheter i politiske prioriteringer kommunene imellom, og dermed en urettferdig ulik tilgang på kulturtilbud. Feltet mangler også formelle rammevilkår (Ungdom og fritid, 2017), men unge med nedsatt funksjonsevne har lovfestede tilbud i helse og omsorgstjenesteloven.

I mange byer er det ikke tilbud i sentrum for de yngste ungdommene. Holdningen er at de helst ikke bør oppholde seg i sentrum, og tilbud for unge i ungdomsskolealder befinner seg gjerne i bydelene. For Kjersti sin del er tilbudet bygget opp rundt aktiviteten hun deltar; et gruppetilbud tilpasset unge med nedsatt funksjonsevne. Det er altså kommunen som bestemmer hvor Arne og Kjersti skal delta. Ungdomskulturhuset i sentrum er for unge som Amalie. Kulturaktivitet er i prinsippet tilgjengelig for alle tre. Men; dersom vi flytter blikket utover selve aktiviteten og tenker over hvilken betydning kulturtilbudet kan ha for medborgerskapet er det kanskje ikke likegyldig hvem som inkluderes hvor.

På hvilken måte er det urettferdig at Arne og Kjersti ikke er inkludert i fritidstilbudet i sentrum? Jeg vil drøfte dette fra tre perspektiver; Den danske samfunnsviteren Thomas Boje gir oss innganger til kulturarenaen som arena for medborgerskap. Haugen og Villa understreker betydningen av lokalsamfunn. Deltakelse i kulturaktiviteter er rettighetsfestet, men ifølge filosof Nancy Fraser, ikke nødvendigvis rettferdig i praksis.

I kulturlova (2007) i FN`s barnekonvensjons artikkel 31, og i FNkonvensjonen for rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 19 og 30 (Regjeringen 2020), finner vi både den individuelle og universelle retten til deltakelse i kulturaktivitet. Her er også retten til likeverdig deltakelse på alle samfunnets arenaer uavhengig av økonomi, bosted, livssyn og alder. I Regjeringens kulturmelding er tilgjengelighet for alle, og tilgang på møteplasser som bygger felleskap, blant de overordnede nasjonale kulturpolitiske målene (Kulturdepartementet, 2018). Disse verdiene har kommunene nedfelt i styrende dokument. Det er kommunen som har ansvaret for å legge til rette for kultur- og fritidstilbud for unge.Foto: Olivia Bauso, UnsplashFoto: Olivia Bauso, Unsplash

På hvilken måte er det urettferdig at Arne og Kjersti ikke inkluderes i ungdomskulturhuset i sentrum?
Nancy Frasers utfordrer oss til å tenke kritisk i tre hovedformer for urettferdighet; økonomisk urettferdighet, mangel på anerkjennelse og mangel på representasjon (Fjørtoft, 2015. s. 22).

Den økonomiske dimensjonen
Ungdomskulturtilbud i bydelene er åpent for Arne selv om han bor i sentrum. Deltakelse på disse tilbudene forutsetter allikevel transport. Disse er dermed ikke tilgjengelige uavhengig av økonomi. I tillegg er fordelingen av ressurser urettferdig når det gjelder unge på Arnes alder. Kommunen bruker ressurser 36 – OKTOBER 2020 på investeringer og drift av kulturtilbud i bydelene, men ikke på de yngste i sentrum. Øvrige kulturtilbud aldersgruppen har tilgang på i sentrum krever dessuten betaling. Kino, kulturskole og kulturhusarrangement krever billettkjøp eller kontingent. Unntaket her er biblioteket.

Unge med funksjonsnedsettelser har lovfestet rett på støttekontakt (Helseog omsorgstjenesteloven, 2011), og mottar denne tjenesten i form av individuelle eller gruppebaserte tilbud. Kommunene bygger ned økonomiske barrierer for deltakelse ved at tilbudet er gratis, og med taxitransport.

Mangel på anerkjennelse
Mangel på kultur og fritidsarena i sentrum er mangel på anerkjennelse av ungdom som bor i sentrum. Mangelen på anerkjennelse kan bestå både av; kulturell dominans, usynliggjøring og krenkelse (Kojan, 2016). Arne og Kjersti usynliggjøres ved at de ekskluderes fra arenaen. Den dominerende oppfatningen er at ungdom under 15 år ikke har noe i sentrum å gjøre. Funksjonshemmede kan utsettes for krenkelse i form av stereotypien om at de passer best i egne gruppetilbud. Dette opprettholder sosiale mønstre og kulturell urettferdighet.

Frasers bruk av statusbegrepet er også interessant. Når en gruppe marginaliseres og underkjennes får de «status som underordnet når det gjelder å delta i samfunnets sosiale og politiske liv» (Fjørtoft, 2015, s. 26). Eksklusjon fra kulturlivet, kan være det samme som å ikke bli regnet som fullverdige deltakere på en viktig samfunnsarena for samhandling. Ungdomskulturen, unges egne kulturuttrykk blir også usynliggjort, og anerkjennes ikke i sentrum.

Mangel på representasjon
Foto: Magdalena Smolicka, UnsplashFoto: Magdalena Smolicka, UnsplashPlan og bygningsloven lovfester unges rett til medvirkning i byplanlegging (Regjeringen, 2019). Representasjon kan bidra til å sikre ulike perspektiv i beslutningsprosesser. Unge representanter kan hevde ungdoms stemme gjennom elevråd, ungdomsråd, politiske ungdomsorganisasjoner eller organisasjoner for unge med nedsatt funksjonsevne. Elevråd og organisasjonsdeltakelse for utøvelse av det aktive politiske medborgerskapet er imidlertid ikke alltid tilstrekkelig.

Arbeid med områdeløft er et eksempel. Kommunen arrangerer medvirkningsopplegg; brukere av ungdomskulturhuset inviteres med sine ideer til sentrumsutviklingen. Ungdomsrådet, og rådet for personer med nedsatt funksjonsevne har også mulighet gjennom offentlig høring. Men innspillene som blir registrert i planen omhandler først og fremst sentrum som mål for handel, opplevelser og kollektivknutepunkt. Verdifulle innspill fra unge brukere av sentrum, med beboerperspektivet mangler. Det er det kun Amalie som oppfordres til å bidra med. Hvor synes stemmen til Arne og Kjersti, som også lever livet sitt her? En ungdomskulturarena kan være en verdifull arena for dialog med all ungdom som faktisk bor i sentrum.

Hvem er sentrum for?
Barn og barnefamilier inviteres gjerne til medvirkning i sentrumsplaner. Samtidig oppfordres de yngste ungdommene til å oppholde seg i bydelene, og foreldre opplever usikkerhet ved å tillate ungdom å være i sentrum. Ved segregering OKTOBER 2020 – 37 Foto: Robert Collins, Unsplash 38 – OKTOBER 2020 av fritidstilbud, risikerer også unge med nedsatt funksjonsevne å bli holdt utenfor sentrumslivet.

I dette mellomrommet mellom å være barn og voksen, gjennomgår ungdom identitetsdannende prosesser. Nye relasjoner opprettes og sosial kapital dannes. Et samfunns sosiale kapital består av borgernes evne til å skape tillit og trygghet gjennom sosiale nettverk, som forhindrer isolasjon og marginalisering (Boje, 2017, s. 199). Arne og Kjersti går glipp av en viktig sosial arena for utvikling av sosial kapital og medborgerskapet i sitt nærmiljø.

Kulturarenaens relevans for medborgerskapet
Medborgerskap, ment som individets deltagelse og medlemskap i et samfunn, består av tre elementer: det sivile elementet, det politiske elementet og det sosiale elementet (Boje, 2017). Ungdom har ikke stemmerett og kan ikke utøve sitt politiske medborgerskap gjennom valg enda, men gjennom ungdomsråd. Ungdom har sivile rettigheter, som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. I denne sammenhengen er de sosiale rettighetene særlig relevante; retten til «helt og fullt være integrert i samfunnets sosiale og kulturelle institusjoner, til å kunne leve et liv som sivilisert menneske i henhold til de standarder, som finnes i samfunnet» (Marshall i Boje, 2017, s. 170). Spørsmålet blir da om Arne er frarøvet sine sosiale og kulturelle rettigheter. De yngre ungdommene opplever ikke samme standard for kulturtilbud som resten av kommunens ungdomsbefolkning, når gjeldende politikk er at sentrumstilbud er forbeholdt de eldste ungdommene.

Det samme gjelder for unge med nedsatt funksjonsevne. Kultur- og fritidstilbud for unge med funksjonsnedsettelser er verdifulle, og godt tilrettelagt med tanke på innhold. Kjersti får nettverk gjennom aktivitet, men ikke som medborger i sitt nærmiljø. Fungerer tilbudet hennes som arena for identitetsutvikling, anerkjennelse og representasjon?

Lokalsamfunnets betydning for medborgerskapet
Stortingets melding om Kultur, inkludering og deltaking sier at unge som lever i lavinntektsfamilier, unge som har funksjonsnedsettelser eller unge som har innvandrerbakgrunn kan møte barrierer for deltakelse. Dette fører til statistisk lavere deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter (Kulturdepartementet, 2011).

Foto: Rene Bernal, UnsplashFoto: Rene Bernal, UnsplashSentrum er Arne, Kjersti og Amalies nærmiljø. Lokalsamfunnsteorier lar oss forstå hvilken rolle nærmiljøet spiller. Et lokalsamfunn oppstår når folk opplever å tilhøre et lokalsamfunn (Haugen og Villa, 2016). Opplevelsen av å tilhøre er forbundet med samhandling, mellom personer som føler tilhørighet til området og som har felles problemforståelse og felles forpliktelser. «Dette innebærer at innbyggerne har en viss oversikt over hverandre og angår hverandre på forskjellig vis» (Haugen og Villa, 2016, s.19.)

Samtidig er også sentrum under press, med befolkningsøkning, store utbygninger, og folk flytter ofte. Ungdommene i sentrum blir sårbare når de mangler egne felles arenaer for å være sammen, også uformelle. Boje peker på at uformelle nettverk er særlig viktige for unge, for å skape kontakter og motivasjon til engasjement i det mer formaliserte sivilsamfunnet. Normer og identitet dannes i økende grad også utenfor familien. Nye sosiale nettverk danner grunnlaget for oppbygging av sosial kapital (Boje, 2017, s. 195). Kultur- og fritidsarenaer for ungdom bidrar til å etablere slike nettverk.

Dessuten kan deltakelse i kunst- og kultur aktiviteter i seg selv fremme medborgerskap, både aktivt og aktivistisk (Boje 2017, s 214). Graffiti er eksempel på det aktivistiske, hvor normer i form av eiendomsrett og rådende estetikk utfordres. Private huseiere, kommunal forvaltning og kommersielle legger premissene for byrommet. Den politiske og økonomiske makten dominerer. Ungdommens graffiti blir en rettferdighetskamp om hvem som har rett til å prege, og synes i det offentlige rommet (Høier, 2007).

Verdien av medborgerskapet
14-åringen Arne står uten tilbud i sitt nærmiljø fordi han er for ung. På samme måte kan Kjersti møte barrierer for deltakelse gjennom at det tas for gitt at hun skal delta der kommunen har opprettet tilbud for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Kanskje aktiviteten i større grad kunne funnet sted i det lokale nærmiljøet, og også i det allmenne tilbudet? Dette kunne økt valgfriheten hennes. I disse eksemplene er alder og funksjonshemning ekskluderende faktorer for deltakelse i bredden av kulturtilbud. Barrierene for deltakelse kan være ulike, men urettferdigheten og verdien av medborgerskap er likevel den samme. Med inkluderende kulturarenaer for alle skaper vi bedre vilkår for et rettferdig medborgerskap.

Litteraturliste