Ung voksen

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 1/2026.

Tekst: Ingfrid Oppistov Lien, Psykologspesialist Habiliteringsavdelinga for vaksne Helse Bergen; Helene Rosvoll, Spesialvernepleier Habiliteringsavdelinga for vaksne Helse Bergen; Anita Birkeland, Spesialvernepleier, Habiliteringsavdelinga for vaksne Helse Bergen; Marit Schmid, Psykologspesialist Kronstad DPS/ førsteamuensis Høgskulen på Vestlandet; Hege Almeland Hansen, Førsteamuensis Høgskulen på Vestlandet.

Habiliteringsavdelinga for vaksne i Helse Bergen (HAVO) starta opp med pasientopplæring i 2019. Pasientopplæringa blei gjennomført som eit gruppetilbud gjennom kurs for unge vaksne med lett utviklings­hemming i alder 18-35 år og deira pårørande. Kurset blei kalt Ung voksen. Det var fleire grunnar til at dette blei eit satsningsområde i vår avdeling. Først og fremst fordi det er ei lovpålagt oppgave for helseforetaka å gi opplæring til pasientar og pårørende etter diagnostisering og at eksisterande praksis i vår avdeling ikkje var tilstrekkeleg (Helse- og omsorgsderpartementet, 2011). I tillegg var det ei auke i tilvisingar for unge voksne med mistanke om lett utviklingshemming. For mange var det først i tidleg voksenliv dei fekk diagnosen lett utviklings­hemming. Vi erfarte også at mange tilvisingar handla om mistanke knytta til psykisk og seksuell helse for personar i aldersgruppen 20-30 år. Vi erfarte at overgang fra barn til voksen, med store strukturelle endringar fra skole til arbeidsliv og flytting fra foreldreheim til eigen heim, som ein særs sårbar livsperiode. Det blei etablert samarbeid med Høgskulen på Vestlandet (HVL) som ønska å vera med på forskning på dette arbeidet. Det blei etablert ei prosjektgruppe med brukarrepresentant. Det var viktig for oss at påførende også fekk eitt eige kurs som gjekk parallelt med kurset for dei unge vaksne. Vi hadde frå starten vektlagt at dei unge vaksne ville trenga støtte frå pårørande for å nyttegjera seg kurset og samtidig at pårørande trengte kunnskap og støtte for sin eigne del. Dette kurset er nå ein permanent del av behandlings­forløpet for personar med lett utviklingshemming ved HAVO i Helse Bergen.

I denne fagartikkelen vektlegg vi som fagtilsette ved HAVO planlegging og gjennom­føring av kurs for unge vaksne og deira foreldre. Resultata av forskinga tar opp i seg både dei unge vaksne og foreldra deira sine opplevingar av kursa og skal seinere publiserast i vitskaplege tidsskrift.

Gjennomføring av kurset 

Det å arrangere kurs til mennesker med lett utviklingshemning som gruppe krev grundig planlegging, struktur og tema for kvar samling med ei omsorgsfull leiing (Ericsson mfl., 2021). Det er viktig at helse­personell har kunnskap og kan gruppe­leiing, diagnosen, kommunikasjon, meistring, pedagogikk samt har personlege eigenskapar og haldningar for å kunne gi gode gruppebaserte lærings- og meistringstilbud (Vågan, Eika og Skirbekk, 2016). I forkant av kurset blei alle kursdeltakerane innkalla til individuelle forsamtaler. Her gav vi informasjon om kurset og undersøkte motivasjon for å delta. Dette sørger også for at vi som har kurset har kjennskap til deltakaren på forkant. Vi kan drøfte ulike former for tilrettelegging, f.eks om dei har behov for å sitte framme for å lettare følge med. 

Tidspunkt på kurset var fra kl 12–15:00 med 2 pauser på 15–20 minutter. Det var en kursdag i uken over seks uker. Kurset har vore i HAVO sine lokaler. Det blei servert ein enkel lunsj ved starten av kurset og frukt og kjeks i siste pause. Kurs­holderane arbeider ved HAVO og består av psykologspesialist og vernepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Desse har og arbeida med utviklingen og oppbygging av kurset sitt innhold i samarbeid med brukarrepresentantar fra Helse Bergen.

Pedagogiske teknikkar i undervisninga bør vera spesifikt utvikla eller særleg tilpassa­ mennesker med lærevanskar, med fleksibilitet og tilpasningar for å støtte individuelle behov, i tillegg konkretisering av tema og repetisjonar (Owens mfl., 2020). I kurset Ung voksen varierte vi mellom­ læringsmetodikkar. Kvar kursdag starta med presentasjon av «dagens tema» og bruk av ulike case for drøfting i fellesskap i gruppa. Variert aktivitet der gruppa samhandler gir bedre motivasjon og læringseffekt (Owens mfl., 2020). Korte video-snuttar fra serien «Kort fortalt» fra NRK Super som handlar om følelser og filmar fra «Ninjakoll» har blitt brukt. Ninjakoll er eit pedagogisk verktøy til ungdommar med utviklingshemming om diagnosen (Helse Fonna, 2022). Kursholderane hadde opplesing av ulike utsagn tilpassa dagens tema der deltakarane måtte svare med å rekke opp «røde og grønne kort» (uenig eller enig i påstand). For oversikt over innhald i kurset sjå figur 1. 

Kvar kursdag hadde samme form på begynnelsen og slutt, der ein også hadde tid til sosialt prat. Kursholderane vektla repetisjon av tema ved å skrive referat i felles­skap mot slutten av kursdag og lese dette opp ved starten av neste kursdag. 

De pedagogiske prinsippene som vi vektla var å bruke materiell som var laga for personar med utviklingshemming. Vi hadde små grupper, korte økter, fleire repetisjonar og fleire pausar. Vi var fleksible og tilpassa undervegs i kurset dersom vi såg behov for dette. Tilpasningen var f.eks at vi foreinkla stoffet dersom vi såg at gruppa var sliten eller mange hadde vanskar med å forstå. Vi brukte tema som vi veit at deltakarane var interessert i. Dersom nokon trengte ein pause så hadde vi eitt eige rom der dei kunne vera litt i. Vi var opptatt av at den enkelte skulle oppleva seg akseptert i gruppa. Kurshalderane var aktive med å inkludera alle i samtalane, samtidig som vi også la til rette for at enkelte kunne ta seg ein pause. Det var konkrete tema kvar kursdag og dette tema blei repetert fleire gonger. Det blei brukt rollespel, film og samtale for å jobbe med desse tema. Vi vektla meistring i kursa, f.eks når vi samtaler om psykisk helse snakka vi om kva som er lurt å gjere når ein er deprimert, ikkje kva ein depresjon er.

Gjennomføring av kurs for pårørande

For at personer med utviklingshemming skal generalisere ny kunnskap og bruke denne i kvardagen er det særleg viktig at nærpersonar er involvert (Bergström mfl., 2014). Vi hadde også eitt foreldrekurs parallelt med kurset for dei unge vaksne. Dette var eitt kurs som var på 3 ganger i 3 timar kvar gong. I foreldre­kurset blei det lagt vekt på tid til informasjons­utveksling mellom foreldra som deltok, samtidig som informasjons­utvekslingen blei styrt av kurshaldarane. Innhaldet i pårørendekurset er laga i samarbeid med representanter fra brukerutvalget i Helse Bergen. Tema for første kursdag var «lærevansker og utviklings­hemming» der informasjon om kursopplegget, kunnskap om diagnose, utvikling og funksjon var tema. For andre kursdag var tema «på vei inn i voksenlivet», med vekt på utvikling av sjølvstendig voksen­liv, samt hjelp til meistring og sosial kompetanse. Den tredje kursdagen hadde tema «rettigheter og samarbeid med hjelpe­apparatet». Her var tema individuell plan og koordinator, bolig, fritid, arbeid og livsopphold herunder presentasjon av «Helt med!». Helt Med er ein organisasjon som arbeider for at mennesker med utviklingshemming skal få jobbar i ordinært yrkesliv.

Alle kursdagane hadde faste tema med korte presentasjonar som blei gitt av kursleierane, men det blei lagt stor vekt på tilrette­legging for tema som pårørande var opptatt av. Det blei også lagt stor vekt på erfaringsutveksling på kursdagane, men at dette også blei styrt av erfarne kurs­leierar. Kursleierane er opptatt av å styre diskusjonane slik at desse blir konstruktive med søkelys på meistring og framtid.

Refleksjonar og kliniske erfaringar frå kursholdane

Vi som kursholdere opplevde at delta­karane likte seg på kurset og hadde lærings­utbytte. Vi opplevde at dei fort blei trygge i gruppa. Vi opplevde også at mange var stolte over å delta på kurs og fleire uttrykte at dei var stolte over at dei klarte å gjennomføra kurset. Fleire begynte å gjera aktivitet som dei før ikkje hadde våga, som å ta bussen aleine til og frå kurset etter å ha snakka med andre på kurset som gjorde dette. Fleire hadde ikkje eigenmotivasjon for å delta på kurset i starten, men blei påmeldt av foreldre som ønska at dei skulle delta. Likevel opplevde vi at dei etterkvart deltok for sin eigen del, og gav utrykk for at dei opplevde det som kjekt. Mange utrykte at dei syntest det var synd at kurset var slutt ved avslutninga.

Det er vår vurdering at ein må kjenne pasientgruppa godt for å ha denne typen kurs. Det handlar om at vi hadde faste tema, men at vi måtte tilpasse mykje til dei enkelte som deltok på kurset. Det er stor variasjon i fungering hos personar med lett utviklingshemming og dette krev god erfaring med kursleiing for å meistre. Vi hadde godt utbytte av å ha forsamtale med alle som skulle på kurs, slik at vi kjente ein del til dei før kurset. Slik kunne vi bruke kjennskap til den enkelte for å skape ei trygg gruppe. Eksempelvis snakka vi mykje om Brann (fotballag i Bergen) dersom det var fleire som var opptatt av dette.

Etter å ha gjennomført nokre kurs såg vi behov for å lage gruppereglar, også etter innspel frå brukarrepresentanen vår. Dette var enkle råd for å forebygge uheldige situasjonar som kunne øydelegge for kurs­deltakarane og var f.eks råd om å ikkje bli kjærast med nokon som du er på kurs med.

For kursdeltakerane og foreldra deira var det viktig for dei at dei unge vaksne ønska å få venner. Mange hadde få venner og nokre opplevde seg einsam. Vi opplevde også at foreldra var redd for at dei unge vaksne skulle oppleva seg einsam. Vi opplevde at mange opplevde å få venner medan dei var på kurset, men mange har hatt vanskar med å oppretthalda kontakten i ettertid. Vi ser behov for at nokon må hjelpe til med å oppretthalde kontakt mellom deltakerane i ettertid. 

Tema seksualitet var vanskeleg for enkelte deltakerar. Det var deltakerar som opplevde at temaet var ubehageleg, og mange hadde også opplevd seksuelle overgrep. Enkelte måtte gå ut av kurslokalet medan dette blei diskutert, og det er viktig å påminne deltakarane om at dette tema kan skape reaksjonar og gi rom for å kunne trekke seg tilbake. Vi opplever at det er viktig at kursleierane har tid i etterkant av kurset til å ivareta deltakerane som hadde reaksjonar. Vi opplevde det også som nyttig å gi råd om å trekke seg tilbake og å ha eigen «stillesone» der ein kunne slappe av ved behov.

Det kom fleire tilbakemeldingar på at ungdommane delte meir med sine foreldre etter å ha gått på kurs. Dei opna seg opp om eigne følelsar og fleire viste meir interesse for å flytte heimefrå og å få seg jobb. Kurset bidrog også med eit felles språk, f.eks det å snakke om å bli stresset av ting.

Refleksjonar og kliniske erfaringar frå kursholdane om pårørandekurset

Vi erfarte at foreldrekurset var nyttig og det gjaldt både det at mange foreldre hadde lite kunnskap om utviklings­­hemming og det var også nyttig med erfarings­utveksling mellom foreldrene. Det er vår vurdering at det at ein fagperson styrer erfaringsutvekslingen er viktig slik at denne blei konstruktiv og bidro til auka innsikt. Inntrykket vårt er at fleire av foreldra­ ønska kurset Ung voksen for ungdommen sin del først og fremst og hadde lite forventningar til foreldrekurset. Det var vår erfaring at foreldra hadde lite kjennskap til diagnosen utviklings­hemming og at dette var første gang denne blei grundig presentert til tross for at fleire av ungdommane fekk diagnosen som barn. 

Det er ei utfordring at foreldrekurs er på dagtid. Det er ikkje alle foreldre som har mulighet til å ta seg fri fra jobb, og mange hadde heller ikkje rett på lønns­kompensasjon. Dette medførte at nokre foreldre ikkje kunne delta på kurs i det heile og nokre måtte prioritera enkeltdagar, men kunne ikkje delta på heile kurset. Inntrykket er også at dette er dei foreldra som har hatt mykje fråvær frå jobb knytta til barna sine oppfølgingar i oppvekståra. Noe som gjer det vanskleg for foreldre til vaksne med utviklingshemming med meir fråvær frå eige arbeid, men også kanskje «møte-trøttleik».

Vi som kurshaldearar opplevde at det var nyttig for foreldrene å vera forberedt på kva ungdommane med lett utviklings­hemming kunne oppleve på veg til vaksenlivet. Vi opplevde at det var nyttig for foreldra å tematisera det å beskytta ungdommane samtidig som dei må få frihet til å gjera feil og læra av desse.

Avsluttande refleksjonar

Det er vår vurdering at kurs for personar med lett utviklingshemming er nyttig og at deltakarane nyttegjer seg informasjon. Dette er ei sårbar pasientgruppe med auka risiko for psykiske helseplager og det er viktig å forebygge dette. Vi har valgt å ha eitt meistringsfokus. Det er i liten grad vektlagt diagnosen og kva denne medfører, men meir på forhold som korleis forholde seg til følelsar, korleis grensesette andre og kva som er viktig å tenke på i jobb. Ungdommane gir god tilbakemelding på kurset. Dei har likt seg på kurs og hatt læringsutbytte.

Vi har valgt å inkludere foreldrene. Mange foreldre til denne pasientgruppa har fått lite informasjon om utviklingshemming. Dei kjenner lite til hjelpe­appratet og treng gode og konstruktive råd i forhold til dette.

Vi held på med å publisere 3 artikler om kurset Ung voksen og held for tida på med å implementere kunnskap vi har fått til å opp­datere kurset. Til å gjere dette har vi med 5 brukarrepresentantar med eigen­erfaring. Dette forteller vi gjerne om seinare.

Referanser

Bergström, H., Elinder, L.S. & Wihlman, U. (2014). Barriers and facilitators in health education for adults with intellectual disabilities – a qualitative study. Health Education Research, 29(2), 259–271. 

Ericson, S., Hesla, M. W., & Stadskleiv, K. Gaining super control: Psychoeducational group intervention for adolescents with mild intellectual disability and their parents. Journal of Intellectual Disabilities, 0(0), 1744629521995373. https://doi.org/10.1177/1744629521995373 

Helse Fonna (2022.21.04). Ninjakoll. https://helse-fonna.no/avdelinger/habilitering/ninjakoll 

Helse- og omsorgsdepartementet (2011, hefte 13). Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Lastet ned fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1256#KAPITTEL_41 

Owens, R., Earle, S., McNulty, C., & Tilley, E. (2020). What works in community health education for adults with learning disabilities: A scoping review of the literature. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 33(6), 1268–1283. https://doi.org/10.1111/jar.12746 

Vågan, A., Eika, K. & Skirbekk, H. (2016). Helsepedagogisk kompetanse, læring
og meistring. Sykepleien Forskning 11. Helsepedagogisk kompetanse, læring
og meistring.

Last ned artikkelen som PDF.