TryggEst – vern av risikoutsatte voksne

Utdrag fra Nina Christine Dahl sitt innlegg på SOR-konferansen.
Tekst: Rebecca Helen Perez

Bakgrunnen for piloteringen var en økende oppmerksomhet rundt krenkelser av risikoutsatte grupper i den voksne befolkningen, og Nina forteller at målet er at alle kommuner i Norge skal ta modellen i bruk: «Forebygging, håndtering og avdekking av vold og overgrep mot pasienter og brukere, er en allerede lovpålagt oppgave, så kommunene kan ikke la være å jobbe med dette temaet. Men dessverre er det sånn at de færreste kommunene har gode nok interne rutiner på dette. Så TryggEst skal være en måte å jobbe på som i større grad skal sikre at utsatte får hjelp, og at kommunene oppfyller de lovmessige kravene».

Nina viser frem modellen for TryggEst, og utdyper:

Nina Christine Dahl«Organiseringen i de kommunene som har vært med, har vært litt ulike. Men felles for kommunene er at de har hatt et innsatsteam. I Tromsø kommune har jeg leda det innsatsteamet. Det er til disse teamene at henvendelsene kommer. Henvendelsene som kommer inn til trygghetsteamet kan komme fra brukere og pasienter selv, det kan komme fra hjelpeapparatet, det kan komme fra familier, naboer osv. Alle kan ta kontakt med TryggEst.no. Alle prosjektkommunene har et eget telefonnummer. Det er litt ulikt bemanna i de ulike kommune. Når det kommer inn telefoner til TryggEst, kobles det på kompetanse fra det store teamet. TryggEst har et overordnet nivå, og et forslag fra Bufdir er at det skal bestå av politi, helse og omsorg. Så er det et operativt nivå, altså innsatsteamet. Det består av ansatte i helse og omsorg, og vi har en slags vaktordning der. Noen kommuner har hatt politiet med i dette teamet, så det har vært litt forskjellig.»

Bufdir har definert «risikoutsatte voksne» som «mennesker som av ulike forbigående eller varig årsaker, i liten eller ingen grad er i stand til å beskytte seg selv.» Nina forteller at målgruppene kan være mennesker med funksjonsnedsettelse, utviklingshemming, høy alder, demens, psykisk lidelse, rusbruks -lidelse og somatisk sykdom: «Den avhengigheten som noen av disse kan oppleve til andre, kan gjøre dem mer risikoutsatte for andre sine handlinger eller mangel på handlinger. Dessverre er det også i disse fasene av livet man har økt risiko for å bli utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Noen mennesker kan oppleve at samfunnets holdninger til dem, direkte eller indirekte, bidrar til at vold, overgrep og omsorgssvikt kan skje.»

Pilotperioden til TryggEst er nå ferdig, og gjennom piloten har man fått innsikt i hvem som er utøvere i disse sakene: «Det kan være partner, samboer, kjæreste, det kan være foreldre, barn, svigerbarn, barnebarn, eller andre slektninger, naboer, venner, bekjente, medpasienter, beboere, medarbeidere, tjenesteytere, personalet, og så videre. I noen få tilfeller kan det være fremmede. Følgeforskningen fant at det var relativt få saker som omhandla krenkelser fra personalet mot pasient eller brukere. Det er et område jeg håper vi kan få økt oppmerksomhet på i tida fremover, fordi vi vet at disse handlingene skjer».

I Tromsø kommune mottok de over 150 meldinger i løpet av de to første årene, og Nina trekker frem en sak som handler om Jakob på 44 år:

«Jakob er 44 år, han har kognitive vansker, men har ikke fått en diagnose. Han har familie i byen, men det er ingen som vil ha kontakt med han. Denne saken er egentlig best egna som eksempel på hva andre kan velge å utsette sårbare personer for. Jakob har dårlig økonomi, og så har han fått seg ei venninne. Hun er ikke kjæresten hans. Jakob gir henne mellom tre og fem tusen kroner hver måned får vi hun sier at han skal gjøre det. Hun har solgt ham sine gamle møbler, altså de gamle møblene som dyrene hennes har slitt ned, og han fikk dem ikke akkurat billig, men hun sier hele tiden at «Det er mer penger du skal betale». Venninna får ham også til å gjøre arbeid for seg som er nedverdigende. Han klarer ikke å bryte kontakten. Til slutt har Jakob faktisk 1 million i kredittkortgjeld. Det er gjeld som han har pådratt seg fordi han ikke lenger klarer å betale de månedlige utgiftene når han også må betale venninna. Hennes nettverk deltar i utnyttelsen av ham. Jakob tar kontakt fordi han synes av dette skurrer litt. Så han spør om å få komme på kontoret og snakke med meg, og så sier han det at «Er det riktig at jeg må betale henne så mye?». Og så er han veldig lei seg fordi hun har kalt ham «evneveik idiot» osv.»

«De fleste vet at vold mot barn ikke en privatsak», sier Nina, og forteller at de ikke har fått den samme forståelsen når det gjelder vold mot risikoutsatte voksne: «TryggEst-sakene som vi har fått inn – og det gjelder også mange fra de andre pilotkommune – de handler ofte om langvarige bekymringer som ingen har tatt tak i tidligere. Eller at man har forsøkt, og så har man møtt motstand, og så har man ganske tidlig i prosessen gitt opp. Dette er et område som folk er vant til at tilhører privatlivets fred.»

Basert på erfaringer fra Tromsø kan Nina fortelle at det noen som ikke har satt pris på at TryggEst har mottatt en bekymringsmelding: «De har kanskje satt enda mindre pris på at vi har handla på bakgrunn av bekymringa. Men det er sjelden at det er den utsatte som er misfornøyd. Så vi har nok opplevd at de som er mistenkt for utøvelse av vold eller overgrep har syntes at dette har vært en unødvendig innblanding i livet til deres mor, far eller kone. Noen har syntes at det har vært helt uforståelig. Det er ikke så vanskelig å skjønne det når de har levd livet sitt sånn som de har gjort i mange år, og så kommer det noen og stiller spørsmålstegn til deres ivaretakelse av for eksempel ektemann eller kone med demens. Eller til blåmerkene som hjelpeapparatet har observert over år.»

TryggEst jobber ut ifra 7 grunnprinsipper, og Nina trekker frem 2 prinsipper som er viktige i arbeidet: «Det ene prinsippet handler om styrking. Prinsippet handler om å stimulere menneskers evne til å finne løsninger på utfordringer eller problemer, og forhindre at andre, for eksempel offentlige hjelpere skal gå inn og overstyre, og overta problem -løsningen. Selv om personen ikke kan definere utfordringene sine sjøl, så betyr ikke det automatisk at vedkommende ikke er i stand til å løse situasjonen. Han blir bedre i stand til å gjøre det med hjelp fra TryggEst. Personen kan imidlertid trenge hjelp i prosessen til å sortere og definere hva som er utfordrende. Det er stor forskjell på det å hjelpe personen til å sortere hva som er årsaken til problemene, og det å overta defineringen av hva som er mulige utfordringer og problemer.»

Det andre prinsippet er partnerskap. Nina utdyper: «Det handler om at hjelperen er en samarbeidspartner for den utsatte i vurderinga av eventuelle tiltak. Så dette prinsippet er viktig for å sikre at den risikoutsatte opplever å være – og i praksis er – den som råder over eget liv og egne problemstillinger. Det er innmari lett å overta andres problemer hvis man blir ivrig eller synes prosessen går for sakte. Mennesker med utviklingshemming skal ikke undervurderes som partnere, og de skal heller ikke diskrimineres gjennom manglende involvering.»

Vil din kommune bli en trygghetskommune? Ta kontakt med Barne-, ungdoms og familiedirektoratet. Se informasjon på nettsiden https://www.tryggest.no

Etterord: Nina Christine Dahl var ansatt i SOR da hun holdt innlegget på konferansen, men jobber nå hos Bufdir.