Voksenvern

Tekst: Mari-Mette Graff, Liv og lyst

Hva er TryggEst?
Samtalen ble ledet med stødig hånd av Karl Haakon Sævold, Styreleder i Stiftelsen SOR, som innledet med å be Kristiansen forklare hva TryggEst egentlig er.

«Den enkleste måten å beskrive det på, er å si at det er et voksenvern. I Norge har vi et Barnevern, men ikke et tilsvarende voksenvern. Mange spør seg kanskje: Trenger vi egentlig et voksenvern? Er ikke voksne i stand til å ivareta sin egen trygghet og sikkerhet selv? Min påstand er at det egentlig er en myte. Jeg vokste opp med en mormor som var veldig glad i å fortelle eventyr. Hun fortalte blant annet eventyret om Rødhette og ulven. Det alle husker fra det eventyret, er hva som skjedde med Rødhette. Men bestemor ble faktisk også spist, og hun blir veldig ofte glemt i erindringen av eventyret. Vi er enige om at det er viktig å prioritere Rødhette og barn, samtidig betyr ikke det at vi trenger å glemme bestemor eller andre voksne som trenger hjelp til å ivareta sin egen trygghet og sikkerhet.

Kort sagt kan vi si at målgruppa for TryggEst er alle over 18 år som er i en livssituasjon der de opplever at de trenger hjelp til å ivareta sin egen trygghet og sikkerhet. TryggEst består av to ord: trygg og est. «Est» er latin for «å være», så det handler om å være trygg, en rett som er lovhjemlet men mange erfarer at ikke blir ivaretatt.»

Risikoutsatte voksne
Kristiansen forteller engasjert om hvem disse voksne er: «Dette er personer som gjerne er avhengig av andre i hverdagen, enten det er på institusjon, i forsterket bolig eller mottakere av tjenester i hjemmet. Det kan også være situasjonsbestemt som tidsbegrenset sykdom eller andre faktorer som gjør at man kommer i den gruppen».

Nina Christine Dahl (seniorrådgiver, fagbokforfatter, Stiftelsen SOR), har jobbet med TryggEst i Tromsø kommune siden oppstart av prosjektet i 2018, og gav en rekke konkrete eksempler på hva dette kan handle om. «Det kan for eksempel handle om et eldre ektepar som har voksne barn som flyttet hjemmefra for mange år siden. Så, etter mange år i et ekteskap som ikke har fungert, flytter den ene sønnen hjem. Han har kanskje fått psykiske helsevansker eller rusproblemer, og har ikke lenger boevne alene. Etter hvert blir det et høyt konfliktnivå mellom foreldrene og deres godt voksne sønn, og sønnen utøver vold. Foreldrene går etter hvert på tå hevn hele tiden, og er konstant engstelige for hva de kan si og hva som kan utløse vold neste gang. Det kan være at volden er så alvorlig at det kreves sykehusinnleggelse. Et eksempel er en sak hvor det tok fem–seks år før disse foreldrene fant en plass å melde fra om den volden, etter en veldig alvorlig voldsepisode mot mor.

Andre eksempler kan være voldtekter av personer med utviklingshemming, det kan være økonomisk utnyttelse og vold mot personer som har langvarig somatisk sykdom, og det kan være russyke som blir utnyttet av sin partner, for eksempel for å kunne få penger til å finansiere rusmisbruket».

Fra venstre: Karl Haakon Sævold, Silje Hjemdal, Nina Christine Dahl, Ragnhild Wennberg, Mari Trommald og Jan Davidsen. Foto: Jarle Eknes

Store mørketall
På spørsmål om omfanget av vold mot risikoutsatte voksne forklarer John-Ingvard Kristiansen at det er utfordrende å forske på dette området. «Men forskning tyder på at veldig mange av målgruppene vi favner blir mer utsatt for vold en andre voksne. Når det gjelder kvinner med rusutfordringer, er det indikasjoner på at alle er langt mer voldsutsatte enn gjennomsnittsbefolkningen. Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, viser forskning at risikoen er 4–5 ganger så høy for å bli utsatt for vold, og når det gjelder eldre som bor hjemme er cirka 9% utsatt for vold, mens andelen er større for de som bor på sykehjem».

«Hva gjør dette med deg som politiker, Silje Hjemdal, Stortingspolitiker fra FrP», spør ordstyrer Karl Haakon Sævold.

«Det gjør meg urolig og utålmodig, for dette er jo dessverre ikke ukjent for meg. Vi har fått tilbakemelding fra landets sykehjem om forekomsten av vold mot eldre. På bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet et forslag på Stortinget rett før sommeren, med en klar bestilling til regjeringen om å gjøre noe på dette området. Forslaget ble enstemmig vedtatt, så der har jeg klare forventninger til regjeringen om at de prioriterer dette arbeidet. Fremskrittspartiet har også vært forkjemper av og har nå programfestet at man også må ha fokus på de med rusutfordringer, for eksempel når det gjelder krisesentre.

Det er jo veldig sammensatte problemstillinger her, men nettopp det at folk sitter og lurer på hvor man skal henvende seg når noe så inngripende skjer, er jo et samfunnsproblem i seg selv! Når det er noen av dine aller nærmeste som begår overgrep er det et ekstra tillitsbrudd og deg vondt gjør det ofte enda vanskeligere å ta opp situasjonen med noen. Andre ganger kan det være at du ikke har mulighet, eller ikke klarer å sette ord på det du blir utsatt for. Så nettopp derfor tenker jeg at sånne prosjekter, og de kommunene som har turt å gå foran, bør jo være en inspirasjon for absolutt alle andre!»Arrangementet ble streamet. Foto: Ingmar Brokka Rike

Lokalpolitiker Ragnhild Wennberg, Venstre, er like engasjert: «Det er jo veldig synd å si at vi vet at dette skjer. Og så er det så behagelig å ta på seg skylapper og tenke at hvis vi ikke snakker så mye om det så går det sikkert over. Men det vet vi jo at ikke er tilfelle i det hele tatt. Jeg er både stolt og glad for å kunne si at Kristiansand kommune har vedtatt implementering av TryggEst fra neste år, etter interpellasjon fra Kristiansand Venstre. Men det hadde jo ikke skjedd hvis ikke det tilfeldigvis var mennesker i bystyregruppa som kjente til TryggEst samtidig som Fædrelandsvennen hadde en veldig opprørende utrulling av flere saker om vold, overgrep og kriminelle handlinger mot sårbare voksne under kommunal omsorg. Disse sakene kom samtidig med at CRPD (FN-konvensjonen om rettigheter til menneske med nedsatt funksjonsevne) ble nedstemt på Stortinget, og det kokte i Venstre blant oss som er opptatt av funksjonshemmedes rettigheter. Og når jeg sier «funksjonshemmede», så gjør jeg det bevisst. Det handler om mennesker som har en funksjonsnedsettelse og som blir funksjonshemmet i møte med samfunnets barrierer. Og selv om Stortinget har stemt ned CRPD så må vi følge det opp i kommunene. Det er vårt ansvar, det skylder vi disse menneskene som nettopp nå har fått beskjed om at menneskerettighetene deres ikke er like mye verdt som alle andres».

Det er lett å kjenne på motløshet i møtet med beskrivelser av omfang og innhold i utfordringene knyttet til ivaretakelse av retten til å være trygg, men Kristiansen (Bufdir) er klokkeklar i sin konklusjon: «Vi vet at TryggEst virker! NTNU og FAFO har fulgt oss i de årene vi har holdt på, og de har også målt hvordan pilotkommunene har jobbet med vold og overgrep de 2 årene før de tok i bruk TryggEst. I gjennomsnitt har kommunene seks- til åttedoblet antall saker de har avdekket og håndtert. Kommunene jobber mer systematisk, har høyere kvalitet på behandlingen og det fungerer som et voksenvern.» Nina C Dahl supplerer: «I Tromsø kommune gikk vi fra null registrerte saker før TryggEst, til 150 saker i løpet av en pilotperiode på to år. Mange av de sakene omhandlet så alvorlig vold at det kunne være livstruende skader.»

I følge Hjemdal (Frp) kan noe av forklaringen på at disse sakene har kunnet gå under radaren såpass lenge være knyttet til holdninger: «Det har nok vært såpass tabubelagt og litt gamle holdninger om at det som skjer innenfor husets fire vegger er privat og at ingen skal blande seg. Folk er så redde for å krysse grensen for privatlivets fred at det kanskje har blitt en utfordring. Men se debattene rundt overgrep mot barn: Dette var noe man nesten ikke snakket om for fem og ti år siden, men heldigvis er det en helt annen bevissthet rundt det i dag. Denne endringen må man arbeide frem også når det gjelder vold og overgrep mot risikoutsatte voksne, enten det er eldre, folk med nedsatt funksjonsevne, eller psykisk utviklingshemmede. Det er en lang vei å gå. Vi så blant annet under koronakrisen hvordan det over tid var slik at mennesker i kommunal omsorg ble nektet å ha besøk i sine egne hjem, og ble utsatt for det jeg vil kalle grove krenkelser av menneskerettighetene. Det viser at vi har et stadig forbedringspotensial, men først og fremst må vi tørre å snakke om at disse tingene faktisk skjer, og ikke minst må vi tørre å se at de skjer».

Om å se seg blind
Funnene fra forskningen og erfaringene fra praksisfeltet peker på en alvorlig utfordring. Kristiansen er klar i sin tale: «Man kan faktisk ikke arbeide i en kommunal tjeneste uten å møte en voksen som er utsatt for vold, eller har vært utsatt for vold. Det er statistisk sett umulig. Men nesten ingen av disse blir oppdaget. Vi har ikke øyne til å se disse voksne.

En forklaring kan være at vi ikke liker å tenke oss disse utsettes for vold, en annen forklaring kan være at vi leser reaksjonene inn i andre forklaringsmodeller. La meg forklare: Hvis det er snakk om et eldre mennesker med demens, er det lett å forklare adferden som egentlig er en reaksjon på vold, som uttrykk for demens. På samme måte kan et mennesker med utviklingshemming risikerer at all adferd forstås som et uttrykk for utviklingshemmingen, ikke miljøet han eller hun er en del av. Det samme kan sies om mennesker med uttalte rusproblemer, eller psykiske helseutfordringer. Konsekvensen av dette er jo at vi risikerer at det er helt feil tiltak som iverksettes. Problemet blir ikke angrepet der det oppstår, og tiltakene vil derfor enten ikke ha effekt, eller bidra til å øke problemet».

Han fortsetter: «Så det kan være tusenvis av voksne som utsettes for vold og overgrep hver dag i Norge, uten at vi faktisk ser det. Vi ser det i sakene som har kommet inn til TryggEst, det er saker som har pågått i mange år og som har blitt borte i systemet. Det er derfor TryggEst er en helhetlig pakke til kommunene: Det skal etableres et meldesystem med dedikerte personer som mottar og vurderer bekymringsmeldinger. Disse utdanner vi om de ikke alt har nødvendig kompetanse. I tillegg har vi utarbeidet forslag til tiltak. Vi har utarbeidet 2 e-læringsmoduler, og elleve til er på vei. De kan tas enkeltvis, men når man er ferdig er det mulig å få studiepoeng på kursene. Vi har også kommet inn på flere utdanninger på universitets- og høyskolenivå, knyttet til både profesjons- og etterutdanninger, samt egne moduler om vold og overgrep».John-Ingvard Kristiansen. Foto: Jarle Eknes

God ressursutnyttelse
Mari Trommald, Direktør i Bufdir, løfter frem det tette samarbeidet mellom de prosjektansvarlige i Bufdir, kommunesektoren og interesseorganisasjonene som en avgjørende suksessfaktor for hva arbeidet med TryggEst har resultert i: «Her er det ingen kamp om ulike modeller, her er det én modell som alle slutter opp om, og den er forankret i allerede eksisterende tjenester. Dette betyr også at det ikke er nødvendig å opprette mange nye stillinger ute i kommunene. Modellen tilpasses den enkelte kommune, det personalet og den organisasjonsstrukturen de har. Det er den enkelte kommune som organiserer dette, samtidig som de får veiledning og opplæring. Slik får man ivaretatt den enkelte kommunes særegenhet, samtidig som de får et verktøy som ivaretar den plikten de har til å arbeide for å unngå at det skjer overgrep».

På spørsmål om hvilke ambisjoner direktoratet har når det kommer til oppslutning om TryggEst svarer hun: «Vår ambisjon i direktoratet er selvfølgelig at her bør alle kommunene med! Det er ikke er noen uenighet rundt visjonene til TryggEst. Dere refererte til et samlet Storting, dette er folk så enige om! Vi har fullt trykk på dette arbeidet og opplever utelukkende positive tilbakemeldinger, både fra kommunesektoren og andre, når vi snakker om modellen. I motsetning til en del annet arbeid der det kan være mange og ofte motstridende meninger om hvordan ting bør organiseres og gjøres, er dette området preget av enighet, så her bør man virkelig klare å få noe til. Det er en god modell samfunnsøkonomisk, og det blir viktig at dette saksområdet får fokus også etter valget.».

Wennberg (V) peker på en viktig utfordring i forhold politisk vilje, nemlig hvordan politikere ikke nødvendigvis vet hvordan tingenes tilstand er: «Vi politikere tror verktøyene er på plass. Vi har kommunale råd, vi har eldreråd, råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne og flere andre medvirkningsorganer. Så da lener vi oss tilbake og tenker at alt er i skjønneste orden. Men det viser det seg jo at det ikke er, så vi trenger virkelig et program for hvordan vi kan løfte slike saker, og det verktøyet har TryggEst vist seg å være!»

Fra ord til handling
Også Hjemdal (Frp) er svært tydelig i forhold til graden av alvorlighet i sakskomplekset. Dette gjelder både hvordan risikoutsatte voksne kan utsettes for ulike typer vold, samt tidshorisonten for innføring av TryggEst i alle landets kommuner. I tillegg peker hun på det ansvaret vi alle har som medmennesker: «Dette er noe alle politiske partier er enige om at er et samfunnsproblem, og da bør ikke tiden dra ut. Og vi har alle et ansvar som medmennesker, enten det er som lokalpolitiker, om du jobber i helsevesenet eller som politi. For dette handler ikke bare om lover og regler, det handler også om å implementere en holdning inn i folks hverdag om hva som er greit og ikke».

Jan Davidsen, leder i Pensjonistforbundet, gir sin tilslutning til graden av alvorlighet:» Alt i 2015 fikkvi laget en rapport om vold mot eldre, og vi har arbeidet målrettet for å få på plass et slikt verktøy som TryggEst. Vold er ikke noe nytt, det er like gammelt som menneskeheten. Men dette verktøyet gir oss helt nye muligheter til å gripe inn i det som ofte oppleves som vanskelige og ubehagelige situasjoner. Det gir mennesker som ikke har noen tillitsvalgte eller er i stand til å fremme sin egen sak en reell mulighet til å få hjelp. Vårt mål er derfor å få rullet dette ut over hele landet så raskt som mulig, dette er et kvantesprang i forhold til å finne konkrete arbeidsmåter for å handtere slike situasjoner på. Jeg er ikke i tvil om at det er god samfunns-økonomi i dette. På sikt vil vi få et samfunn med færre utgifter knyttet til fysiske og psykiske helseplager som konsekvens av vold».

Innleggene i panelsamtalen etterlater ingen tvil: TryggEst, som er utviklet av Bufdir i tett samarbeid med kommunesektoren og interesseorganisasjoner, er et egnet verktøy for å avdekke, håndtere og forebygge vold mot risikoutsatte voksne. Bruken av det førte til en stor økning i antall saker i de 10 pilotkommunene der den ble testet ut. Dette viser at det er store mørketall i kommunene. Vi har alle et ansvar for å ta vare på mennesker og melde fra om vi ser noe vi mener er brudd på retten til å være trygg. Dette krever imidlertid at det er et kjent og kompetent system som kan håndtere disse meldingene. Å ikke etablere et system vil kunne sees på som innskrenking av funksjonshemmedes menneskerettigheter. Det er derfor nødvendig med en overordnet politikk som sikrer at alle har tilgang til et voksenvern, og at muligheten for å få hjelp ikke avhenger av hvilken kommune man bor i.