Takk til en far med helet hjerte

Dette er en kommentar fra Fagsjef i Stiftelsen SOR, Linn Løvlie Slette.
Kommentaren gir uttrykk for hennes meninger. 

Han var en skikkelse i bygda. 

Med hatt og fotsid frakk av pels beveget han seg fra kirke til kirke og forkynte Guds ord. Han begynte å bli gammel, men holdt likevel fast på prestegjerningen sin. Helt til vi skulle konfirmeres. 

Vi var en mangfoldig gjeng som halventusiastisk møtte opp til første konfirmantundervisning. Det skulle dog vise seg at undervisningen bød på en liten utfordring for den eldre herremannen i fotsid frakk. 

Even, den ene konfirmanten, var ikke Guds fullkomne barn i prostens øyne. Even kunne ikke stå for Guds alter som konfirmant, noe prosten fortalte foreldrene hans i en alvorstynget stund. 

Even, den livsglade gutten med alvorlig grad av utviklingshemming og store kommunikasjonsvansker, var heller ikke det “riktige” barnet. Heldigvis ble han konfirmert på lik linje med alle andre. 

Prostens prestegjerning var derimot forbi (selv om han i affekt skrev et leserinnlegg om de ufullkomne barna i ettertid).

Mangfold er en ubenyttet ressurs  

Alt jeg har lært i livet, har jeg lært av Even. Even er også hovedgrunnen til at jeg valgte å jobbe for de av oss med behov for støtte i hverdagen. De som ikke når helt opp. 

Ikke på grunn av snillisme eller medlidenhet, men fordi jeg har en urokkelig tro på at mangfold er en ubenyttet ressurs.

Even viste meg det. 

Han lærte meg å se mennesker for det vi er; sårbare, kjærlige og feilbarlige. Og han lærte meg at en verden uten Isabel og Even er fattig og fargeløs. 

De riktige barna, og det uriktige samfunnet 

Det viktigste jeg gjør i mitt virke som fagsjef i Stiftelsen SOR er å spre budskapet om de riktige barna. Barna vi trenger for å være hele. Hele i hjertet, og hele i samfunnet. 

Men mitt budskap når ikke alltid opp til budskapet fra en far med helet hjerte. 

Dette er derfor en takk til deg. Og en takk til alle andre som kaster lys over de menneskene som samfunnet ikke alltid klarer å romme. De barna som samfunnet til stadighet mener, er de “uriktige”. 

Min bønn, og mitt ønske for 2024 er at fedre og mødre, byråkrater, politikere og kunstnere skaper rom for alle disse barna. 

Barna som bråker og skaper liv, barna som lærer oss om det viktige i livet. Barna som blir voksne og som har voksne livserfaringer. Barna som stadig møter hindre i et uriktig samfunn. Barna som gjennom hele livet, og helt ufrivillig, blir møtt som nettopp det: barn. Barna som vokser opp med de samme drømmene og tankene om fremtiden som alle andre, men som ikke når helt opp på solskinnsberget. 

Det er vår felles oppgave å kaste lys over de av oss som stadig holdes utenfor. Det er vår oppgave å støtte de til toppen. Og det er min jobb å kaste glans over fedre som lapper sammen hjertet sitt. 

Hjertens takk.