Ta ansvar - bosett barna nå!
«Jeg syntes både politikerne og UDI er veldig naive og «lukker øynene» for realiteten i mottakene. De fremstiller hele situasjonen som mye bedre enn det den er.»
Dette er vernepleier Stine Myking sin reaksjon når jeg viser henne svaret justis- og beredskapsminister Emilie Mehl gir stortingsrepresentant Grete Wold på et skriftlig spørsmål hun har stilt før stortinget stengte for sommeren. Jeg forstår godt at Myking reagerer slik.
Dette er en kommentar fra rådgiver i Stiftelsen SOR, Cato Brunvand Ellingsen. Den gir uttrykk for skribentens meninger.
Helt siden flyktningene startet å komme fra Ukraina har Myking engasjert seg i situasjonen for familier med barn med funksjonsnedsettelse. Hun har vært i direkte kontakt med en rekke familier, prøvd å bistå dem i det som fremstår som en jungel av uvitenhet i myndighetenes oppfølging. Hun har vært i kontakt med myndigheter, media, organisasjoner, politikere og også jeg har fått jevnlige oppdateringer fra henne. Heldigvis har situasjonen ordnet seg for flere av familiene, men fremdeles er det problematisk for noen.
Til tross for at mange flyktninger på kort tid har blitt tatt i mot av mottak og bosatt i kommuner, viser også historiene jeg har fått høre svikt i systemene som ligner svikt jeg har fått høre fra norske familier opp gjennom årene. Det er manglende kunnskap og forståelse for barn og familiers behov, for belastningen det er å yte meromsorg og finne ut av hvordan systemet fungerer. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, og det er liten samhandling og koordinering mellom ulike instanser. De kan få litt hjelp her og der, men det er få som tar ansvar for helheten.
Barn er barn nå, og kan ikke vente. Dette er barn som har opplevd og opplever traumatiske situasjoner som vil sette spor. De har gjerne foreldre som har mer enn nok med sine egne traumer fra krigs- og flyktningeopplevelser. Når barn ikke får skolegang eller familiene ikke får avlastning og oppfølging er dette noe som kan påvirke dem hele livet. Historiene ligner på noen av dem jeg fikk under starten av pandemien. Disse familiene blir satt i svært sårbare situasjoner.
Myking er ikke den eneste som har henvendt seg til meg nå i vår. Det fortelles om akutte situasjoner. Heldigvis finnes det enkeltpersoner både i og utenfor systemene som tar ansvar, men vi må være bedre rustet til dette enn det som blir beskrevet. Jeg savner at det er flere enn enkeltpersoner som tar ansvar i disse tilfellene.
Det er særlig viktig at barn med funksjonsnedsettelse blir bosatt i kommuner så fort som mulig. At de i noen tilfeller blir sist i køen er svært alvorlig. Barn og familier på mottak opplever at ingen tar ansvar for oppfølging utover akutte situasjoner. Ved å bli bosatt i en kommune kan de få langsiktig og stabil oppfølging og bistand. Dette er barn med behov for omfattende helsehjelp, med behov for bistand til oppfølging i dagliglivet, som kanskje har alvorlig epilepsi eller utfordrende atferd der foreldre ikke kan forlate dem. Da hjelper det lite at Mehl sier at de «får utdelt klespakker og hygienepakker og driftsoperatør stiller med utstyr til barn som barnevogner, stellebord ol.»
Her om dagen fikk jeg høre om en gutt på 16 år med cerebral parese, epilepsi og store utfordringer knyttet til ernæring. Mens mor ser at andre familier blir bosatt, skjer det ingenting med dem. Nå skal mottaket legges ned og familien kan risikere å bli flyttet til et annet mottak. Samtidig blir sønnens helsetilstand forverret. Beskjeden til familien er at vertskommunen ikke har ansvar og at ingen kan (eller vil) henvise videre så lenge familien ikke er bosatt i en kommune.
For denne og andre familier i lignende situasjoner må det kunne forventes at nasjonale myndigheter og aktuelle kommuner «bare fikser det». Så enkelt. Nasjonale myndigheter bør kartlegge hvor mange familier dette gjelder i mottakene. Kommuner må være klar og tydelig på at de kan og vil ta i mot familier med barn med funksjonsnedsettelse. De må aktivt tilby bosetting til disse familiene. Hvis ikke blir det bare prat, og det hjelper ingen.
