• Hjem
  • Nyheter
  • Studentenes evaluering av videreutdanning i psykisk lidelse og utviklingshemning ved Oslomet

Studentenes evaluering av videreutdanning i psykisk lidelse og utviklingshemning ved Oslomet

Nasjonale og internasjonale studier viser at både barn og voksne med utviklingshemming er mer utsatt for å utvikle psykisk lidelse og atferdsforstyrrelse enn befolkningen generelt (Bakken mfl., 2016, Cooper mfl., 2007). Likevel er personer med utviklingshemming og psykisk lidelse underrepresentert når det gjelder utredning, behandling, forskning og faglig oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt (Bakken mfl., 2018; Chaplin mfl., 2009).

Trine Lise Bakken, PhD, Cand.san, RN. 1. amanuensis ved Oslomet, Fag- og forskningsleder, Nasjonal kompetansetjeneste psykiatri, utviklingshemning / autisme, Oslo universitetssykehus.
Elise Weiberg, Høgskolelektor, Cand.paed.spec, systemisk familieterapeut, Oslomet.

Pasienter med utviklingshemming har hatt begrenset tilgang til tjenester i ordinært psykisk helsevern (Bakken mfl., 2018). Likeledes har spesialisthelsetjenestene for mennesker med funksjonshemning; habiliteringstjenestene, hatt få fagfolk med kompetanse innen utredning og behandling av psykisk lidelse, deriblant psykisk helsearbeid (ibid.). Dette til tross for at kunnskap om psykisk helse hos mennesker med utviklingshemming har økt kraftig i løpet av de siste to tiårene (Fletcher mfl., 2016). Denne gruppen var heller ikke en særlig påaktet gruppe i forbindelse med satsing på psykisk helse gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette er i hovedtrekk bakgrunnen for at Oslomet har opprettet en videreutdanning i psykisk lidelse og utviklingshemming.
Det er i dag er enighet om at mennesker med utviklingshemming har de samme psykiske lidelsene som personer i den generelle befolkningen, og at behandling bør være den samme som til pasienter innen generelt psykisk helsevern så lenge den er tilpasset pasientens kognitive profil (Bakken og Sageng, 2016). Med dette som bakteppe burde det derfor ikke være naturlig å opprette en egen utdanning for denne målgruppen. Egne tilbud og særordninger for mennesker med utviklingshemming burde være noe som tilhører fortiden. Dessuten finnes det allerede en mer enn 50 år gammel videreutdanning innen psykisk helsearbeid (se nedenfor).

Det er imidlertid flere utfordringer knyttet til både å oppdage og behandle psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemming (Bouras, 2016). Pasientene kan i liten grad fortelle om sine plager, selv de som har lett utviklingshemming vil i de fleste tilfellene ha vansker med å beskrive hvordan tanker og følelser endres, særlig ved samtidig autisme (Helverschou mfl., 2011). Pasientene med utviklingshemming viser gjerne atypiske (uvanlige) og idiosynkratiske (personlige) symptomer i tillegg til vanlige symptomer. Uvanlige tegn omfatter først og fremst atferd som utfordrer – fysisk og verbal aggressivitet, irritabilitet og selvskade (Fletcher mfl., 2016). Disse uvanlige tegnene samt personens kommunikasjonsstil fører til risiko for at psykisk lidelse blir oversett og at adekvat behandling dermed uteblir. Dette er ikke bare et fenomen i Norge, men er belyst grundig i den internasjonale litteraturen (Lake mfl., 2016). Å kunne tolke endret atferd som ekvivalenter til konvensjonelle symptomer på psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er en type kunnskap som ikke dekkes av andre utdanninger. Dette er et grunnleggende kunnskapsområde for miljøterapeuter enten de arbeider i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten. Videre er tjenestetilbudet til denne pasientgruppen fragmentert og det er fremdeles adressen som i stor grad avgjør om personer med utviklingshemming får de psykiske helsetjenestene de har behov for (Bakken mfl., 2018). Dette er særlig tydelig i kommunale settinger (Seland og Bakken, 2019).

Psykisk helse og utviklingshemming har lenge vært et kompetansesvakt område (Helsedirektoratet, 2014). Helsedepartementet innvilget derfor i 2019 en søknad om å opprette en nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemming og psykisk helse. Denne tjenesten er lagt til en regional enhet for psykiatri og utviklingshemming ved Oslo universitetssykehus.

Allerede i 1954 ble det startet to ettårige videreutdanninger i psykiatri for sykepleiere i Norge, den gang kalt Videreutdanning i psykiatrisk sykepleie (Vråle, 2008). Utdanningen var kun for sykepleiere. I 1998 avløste den tverrfaglige utdanningen Videreutdanning i psykisk helsearbeid flere videreutdanninger i psykiatri (Ekern, 2007). Både sosionomer og fysioterapeuter i tillegg til sykepleiere hadde hatt egne videreutdanninger på dette feltet (Ekern, 2007). Et vektig argument for en felles videreutdanning for helsearbeidere var behov for tverrfaglig samarbeid i det kliniske arbeidet (Vråle, 2008). Videreutdanningen ble evaluert av SINTEF (Ådnanes og Karsvik, 2007). Hovedfunnene var at et stort flertall mente seg fornøyd og at studiet gav kunnskap og forståelse for å utøve psykisk helsearbeid.

Målgruppen for studietilbudet PLUO er studenter som ønsker mer kunnskap om psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemming. Denne artikkelen presenterer evalueringer av videreutdanningen PLUO gjort av studenter fra seks kull fra det første kullet startet i 2011 til det sjette kullet ble uteksaminert i juni 2017. Hensikten med evalueringen var å undersøke studentenes oppfatning av videreutdanningens relevans knyttet til klinisk praksis, samt om studentene var tilfreds med organisering og innhold i studiet.

Foto: Mayastar Lavi, Flickr (CC)Foto: Mayastar Lavi, Flickr (CC)
Metode
Design
Det er valgt en metodisk tilnærming med en kombinasjon av beskrivelse av studiet (innhold og organisering), litteratursøk og en spørreundersøkelse. Studien er godkjent av NSD Personvernombudet for forskning. Studien er også godkjent av Oslomet, Institutt for Atferdsvitenskap ved instituttleder.

Litteratursøk
Fordi PLUO er en norsk utdanning, antok vi at studier publisert om norske studier og studenterfaringer fra Norge var mest relevant; på engelsk eller norsk. Det ble også søkt etter relevant litteratur om utdanning eller kurs i psykisk helse hos personer med utviklingshemming og / eller utviklingsforstyrrelse. Søkeordene var utdanning / videreutdanning og psykisk helse / psykisk lidelse og utviklingshemming / utviklingsforstyrrelse / autisme. I tillegg ble det gjort et manuelt søk i Google Scholar, samt på relevante hjemmesider for eksempel Norsk forening for utviklingshemmede (NFU) og tilsvarende internasjonale organisasjoner. Søkestrategien ga 4 relevante artikler.

Deltagere og setting
Studien er gjennomført ved Oslomet, ved fakultet for helsevitenskap, institutt for Atferdsvitenskap. Første kull i videreutdanningen psykisk lidelse og utviklingshemming (PLUO) startet høsten 2011. Våren 2017 hadde seks kull fullført. Alle studentene som har fullført PLUO til og med 2017 ble invitert til å delta. Det var til sammen 126 studenter som hadde avlagt og bestått eksamen i de seks kullene; gjennomsnittlig 21 studenter pr. kull.

Spørreskjema og datainnsamling
Spørreskjema til deltagerne ble utarbeidet delvis på bakgrunn av de årlige evalueringer alle kullene har gitt etter endt utdanning, og delvis på bakgrunn av StudData. StudData er en langsiktig satsing som omfatter en rekke profesjoner/profesjonsutdanninger.

Fordi psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemming generelt er et relativt nytt fagfelt, og PLUO er det eneste utdanningstilbudet for bachelorkandidater innen helsefag i dette fagfeltet i Norge pt, var vi spesielt interessert i om de temaene som det blir undervist i, er relevant for studentene og også om det er temaer som savnes. I tillegg til bakgrunnsvariablene kjønn, alder, grunnutdanning og år fullført, ble deltagerne bedt om å vurdere utdanningen på en skal fra 1 – 5, hvor 1 er svært misfornøyd og 5 er svært fornøyd. På sammen måte ble deltagerne bedt om å rangere utdanningen som et godt grunnlag for videre læring i jobben, nåværende arbeidsoppgaver og karriere. Videre ble deltagerne bedt om å nevne særlig relevante tema og tema de mente var lite relevante. Deltagerne skåret også for nåværende hovedaktivitet, antall timer pr. uke, stillingstittel, arbeidsgiver, om arbeidet innebærer ledelse, ansettelsesforhold, samt mulighet for kommentarer. Spørreskjema ble vedlagt epost med informasjon om studien og samtykkemulighet (skriftlig eller muntlig). Lister med studentenes navn, telefonnummer og epost ble brukt for å kontakte dem. Det ble sendt ut epost til samtlige 126 studenter, hvorav 27 epostadresser gav feilmelding. Disse ble forsøkt oppringt slik at fungerende epostadresse kunne innhentes. På denne måten ble 20 av de 27 studentene kontaktet på epost. Etter ca. en måned ble de som ikke hadde svart på epost eller levert papirskjema purret på telefon. Disse fikk valget mellom å bli intervjuet på telefon eller besvare på epost. Det var totalt 4 av 126 studenter vi ikke fikk tak i.

Foto: Yesiamsebi, Flickr (CC)Foto: Yesiamsebi, Flickr (CC)

Analyser
Det ble gjort deskriptive analyser av innsamlede data med SPSS versjon 25. På de åpne spørsmålene ble respondentens første tema plottet inn. Variabler ble opprettet etter hvert som nye tema dukket opp i besvarelsene. Kommentarene ble analysert kvalitativt hvor alle skjemaene ble gjennomgått ett for ett. I neste runde ble respondentenes andre og tredje tema plottet inn.

Resultater
Presentasjon av PLUO
Hovedtema i utdanningen har lagt seg nær opptil videreutdanning i psykisk helsearbeid. Dette gjelder i første rekke generelt og hovedgrupper av psykiske lidelser. I tillegg er det vektlagt hvordan psykisk lidelse kan gjenkjennes hos mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse, samt hvordan behandlingstilnærminger kan tilpasses grad av utviklingshemming og også andre tilleggsfunksjonshemminger. Fordi utdanningen utgjør 30 studiepoeng, er det ikke praksisperiode, og det er generelt mindre pensum innen hvert tema. Utdanningen tar ett år og består av syv samlinger hver på tre hele dager. I tillegg skal studentene gjennomføre et utviklingsarbeid på egen arbeidsplass. Med utgangspunkt i gjennomførte praktiske delmål, får studentene gruppeveiledning på utført arbeid 3 timer i hver samling. Utviklingsarbeidet munner ut i en fagartikkel som utgjør avsluttende eksamen. I tillegg skal studentene levere inn fire arbeidskrav til godkjenning (Bakken og Weiberg, 2018).

Videreutdanningen består av tre hovedtemaer:

  • Psykisk lidelse og utviklingshemning - psykoser, stemningslidelser, angstlidelser, traume og personlighetspatologi, samt kartlegging og utredning
  • Klinisk omsorg og terapeutisk virksomhet (miljøterapeutisk tilnærming, studier om miljøbehandling, atferdsvitenskap og psykisk helse, kognitiv atferdsterapi, art, faseplaner, multimodalitet, psykoedukasjon til pårørende, psykisk helse hos personer i migrasjonsbefolkningen, seksualitet og måling av emosjonelt klima.
  • Lovregulering og organisering av psykisk helseverntjenesten (studentene jobber i veiledningsgruppen med lovverket i forhold til utviklingsarbeidet på egen arbeidsplass)

Etter fullført studium har studentene følgende læringsutbytte definert i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse (Emneplan for PLU6100 Psykisk lidelse og utviklingshemning, 2018).

Relevante artikler
I en nyere oppsummeringsartikkel konkluderes det med at kommunikasjonsvanskene er det som oppleves som mest krevende og hindrer adekvat sykepleie i akuttmedisinske settinger (Lewis mfl., 2017). Kommunikasjonsvansker ble også understreket i en oppsummeringsartikkel hvor tema var psykiatrisk sykepleie til pasienter med utviklingshemming (Adshed mfl., 2015). Artikkelen konkluderer med at undervisning og ferdighetstrening av de ansatte er nødvendig for å gi adekvate tjenester (ibid.). Et universitet i USA har tatt konsekvensen av behov for kommunikasjonstrening for helsepersonell i samhandling med pasienter med utviklingshemming ved å utvikle et eget undervisningsprogram med dette som tema (Primeau mfl., 2018). Behov for opplæring på dette området belyses hos Haut og kolleger (2000). Forskerne studerte kunnskap om psykisk lidelse hos spesialpleiere for brukere med utviklingshemming. Studien konkluderer med at pleiere med spesialkompetanse innen utviklingshemming trenger opplæring i psykisk helse. Disse fire studiene korresponderer godt med en generell oppsummeringsartikkel om miljøterapi til personer med utviklingshemming og psykisk lidelse (Bakken og Sageng, 2016).

Studentevalueringer
Det var en høy svarprosent. I alt 99 deltagere av 126 potensielle deltagere besvarte, noe som utgjør 78,6 %. De seks kullene varierte i størrelse og det var også variasjon i svarprosent - for eksempel svarte 92% i det første kullet og 79% i det siste kullet. Kjønnsfordelingen var 84,8 % kvinner og 15,2 % menn. Ti prosenter var under 30 år, 29% mellom 30 og 40, 30% mellom 40 og 50, og 30 % var over 50 år. Det var suverent flest studenter med vernepleierutdanning (78,8). Så fulgte 6,1 % med sykepleierutdanning, lærer og ergoterapeut begge 1%, og 13% krysset av for «annet». Nittiseks prosent av respondentene var yrkesaktive med fordelingen 76,7 % i hel stilling og resten i deltidsstilling; 4% var i lønnet permisjon. Nittisyv prosent var fast ansatt, resten midlertidig. Syttien komma syv prosent hadde lederansvar, resten ikke. Omtrent 80 % av deltagerne var ansatt i kommunale tjenester, omtrent 10 % i spesialisthelsetjenesten (psykisk helse eller habilitering), 9 % oppgir «annet».

Det var til sammen fem variabler som skulle skåres fra 1 – 5 hvor 5 var svært bra / svært relevant, gjennomsnittlig teoretisk skåre vil være 3 for disse variablene. Skårene for de fem variablene var svært høye. For samlet vurdering av utdanningen var gjennomsnittsskåren 4,55; for godt grunnlag for videre læring 4,40; for godt grunnlag for nåværende arbeidsoppgaver 4,31 og for relevans av PLUO i nåværende jobb 4,63. For godt grunnlag for videre karriere var skåren noe lavere, 3,87. Det ble gjort analyser for å se om kjønn, alder, ulik utdanning og hvor lenge siden utdanningen var avsluttet, hadde innvirkning på fornøydhetsvariablene. Imidlertid viste disse analysene at det ikke var signifikante forskjeller for noen av bakgrunnsvariablene.

På de åpne spørsmålene var første om relevante tema, det ga 12 svarkategorier. Alle studentene besvarte dette spørsmålet med minst ett tema. Femtiseks nevnte to temaer, mens 12 nevnte tre temaer. De hyppigst nevnte relevante temaene var ‘forstå symptomene på en ny måte’ og ‘generelt om lidelsene’. I tillegg nevnte henholdsvis 14 og 11 at psykose eller angst og depresjon var relevante tema. Spørsmålet om tema som ikke var relevante, ga langt færre svar. Hele 74 av 99 svarte at alle tema var relevante. Ni svarte ‘husker ikke’, mens 16 nevnte diverse tema de mente var mindre relevante -generelt utviklingshemming, generelt om autisme, gruppeveiledning, atferdsanalyse.. På spørsmål om det var tema som var savnet, var det 71 som enten ikke besvarte eller svarte ’husker ikke’. Det var det 19 som savnet tema om psykisk helse hos barn og unge med utviklingshemming / autisme.

Det var 56 studenter (56,6 %) som svarte i det åpne kommentarfeltet. Tema som ble hyppigst nevnt, var generelt stor fornøydhet med studiet. Kommentarene var for eksempel «Studiet kombinerer det beste fra to tradisjoner», «Studiet gav meg større forståelse for hva det er å være menneske» og «med ny kunnskap er det umulig å ignorere brukerens behov». Det var få kritiske eller negative kommentarer om selve studiet, men 5 stykker nevnte at de har møtt mostand fra kolleger eller ledere når de var kommet tilbake til jobb med ny kunnskap og fikk høre at «vi gjør som vi alltid har gjort» eller «vi kjenner brukeren og vet hva som er best for ham». En nevnte at hun valgte å søke seg ny jobb på grunn av dette problemet.

Foto: Oliver Henze, Flickr (CC)Foto: Oliver Henze, Flickr (CC)
Diskusjon
Litteratursøket ga få treff men fremhever kommunikasjon med pasientene og observasjonskompetanse ble fremhevet som kjerneområder. Spørreundersøkelsen ga to hovedfunn. Det ene er studentene finner utdanningen relevant for klinisk praksis. Det andre er at studentene er godt fornøyd med utdanningen, både hva gjelder organisering og innhold. Det er mulig å hevde at funnene er representative for de seks første kullene i og med at nesten 4 av 5 som har fullført utdanningen har deltatt i undersøkelsen.

Den kliniske relevansen knytter seg spesielt til svarene i de åpne spørsmålene. Vedrørende relevans, var det å forstå symptomer det hyppigst nevnte temaet. På spørsmål om utdanningen ga et godt grunnlag for nåværende arbeidsoppgaver lå svarene gjennomsnittlig mellom i meget stor grad og i svært stor grad, hvilket understreker at utdanningen har vært klinisk relevant. Å forstå symptomene er spesielt viktig fordi kunnskap om hvordan symptomer viser seg hos mennesker med utviklingshemming og samtidig psykisk lidelse er sett på som en hovedårsak til at slike vansker ikke blir oppdaget hos brukerne. Når samtidig rundt 80 % av deltagerne i denne studien var ansatt i kommunale tjenester for mennesker med utviklingshemming på svartidspunktet, er det mulig å håpe på at utdanningen vil bidra til at flere brukere med utviklingshemming får hjelp for sine psykiske vansker (Seland og Bakken, 2019).

Sammenliknet med evalueringen av videreutdanning i psykisk helsearbeid (VPH), er PLUO-studentene enda mer fornøyd. Hva grunnen til dette kan være, er det lite å hente i data fra vår studie. VPH-studentene var også overveiende fornøyde (Ådnanes og Karsvik, 2007). I VPH er det flest sykepleiere, men PLUO har flest vernepleiere. Pensum har også en litt forskjellig profil med større vekt på symptomforståelse og behandlingsstrategier i PLUO, men pensum i VPH er større og vektlegger tiltak i større grad. Sistnevnte gir 60 studiepoeng, mens PLUO gir 30. Det ser ut som PLUO treffer godt med sin fagplan med vekt på kunnskap om de spesifikke lidelsene som psykose, depresjon, bipolar lidelse, angstlidelser og personlighetsforstyrrelse som sentrale tilstander.

Svarene fra 19 studenter som ønsket mer undervisning om barn, ungdom og skolesituasjon er viktige innspill knyttet til forebyggende tenkning. Psykiske lidelser er økende både på ungdomsskolen og i videregående skole. Mer undervisning om barn og unge var også ønsket i evalueringen av VPH (Ådnanes og Karsvik, 2007). Andre temaer som savnes i videreutdanningen er demens, å håndtere vanskelig situasjoner, mer miljøterapi, seksualitet og å skille mellom atferdsproblem og psykisk lidelse. Hvis nye temaer skal inn i videreutdanningen, må studiet utvides eller andre emne tas ut. Dette er viktige temaer å diskutere i referansegruppen for studiet. Kan deler av videreutdanningen omgjøres til digitale tilbud hvor studentene jobber på nett? Å utvikle digitale moduler kan også føre til at det er lettere å nå søkere rundt om i hele Norge og antall samlinger på Oslomet kan kanskje reduseres? Noen av studentene synes at undervisning om utviklingshemming var overflødig fordi de har hatt mye undervisning om dette temaet i grunnutdanningen. Imidlertid er denne undervisningen valgfri og det blir ikke ført fravær. De omtrent 15 prosentene som ikke er vernepleiere antas å ha godt utbytte av denne undervisningen, noe de har gitt uttrykk for i den årlige evalueringen av PLUO (ikke publiserte data).

Av andre ikke relevante temaer nevner respondentene også gruppeveiledning (3 svar) og atferdsanalyse/målrettet miljøarbeid (4 svar). Som tidligere nevnt, har studentene 3 timer gruppeveiledning på hver samling. Gruppeveiledning fokuserer hovedsakelig på utviklingsarbeid på egen arbeidsplass og består av prosjektskisse, valg av relevant teori og lovverk, valg av datainnsamlingsmetode og presentasjon av egne data i gruppen. Utviklingsarbeidet utgjør skriftlig eksamen i videreutdanningen. Med bakgrunn i at nye temaer er foreslått, vil det være aktuelt å undersøke innhold og kvalitet i gruppeveiledningen nærmere.

Fire respondenter ser på læringsteori/målrettet miljøarbeid som ikke relevant tema. PLUO er sammensatt av medisinsk/sykepleiefaglige og læringsteoretiske tilnærminger knyttet til de ulike diagnosegruppene. Under ‘andre kommentarer’ nevner en respondent at utdanningen har to ulike syn på miljøterapi som ikke blir debattert. Her kan det stilles spørsmål om undervisere fra de to tradisjonene kjenner hverandres ståsted godt nok til å belyse hvorfor begge tradisjoner har plass i utdanningen. Vernepleierne på studiet har kjennskap til læringsteoretisk tradisjon (Holden, 2008) i sin bachelorutdanning, noe de andre bachelorutdanningene ikke har. Også fra tidligere kull er det kommet innvendinger mot undervisning i læringsteori (ikke publiserte data). Noen ganske få timer er svært kort tid for å tilegne seg en metode studentene ikke kjenner fra før. I inneværende studieår er derfor undervisning i læringsteoretisk metode utelatt. En mulighet i fremtiden er å tilegne seg læringsteoretisk metode digitalt når PLUO forhåpentligvis tar i bruk nettet til en del av studiet.

Som tidligere nevnt har flesteparten av studentene en bachelorgrad i vernepleie, hele 85 %. Vi ser det som positivt at vernepleiere gjennomfører videreutdanningen, samtidig stiller vi spørsmål om videreutdanningen er godt nok kjent for andre relevante bachelorutdanninger innen helse- og sosial samt pedagogiske utdanninger. For å få flere søkere fra andre bachelorutdanninger, må videreutdanningen antagelig markedsføres bedre enn i dag. En annen hypotese er at ved å trekke inn temaer innen forebygging av psykososiale vansker blant barn og ungdom, vil gjøre videreutdanningen mer relevant for grupper som barnehagelærere, lærere og barnevernspedagoger som jobber med barn og ungdom med kognitive funksjonshemminger, spesielt utviklingshemming og / eller autismespekterforstyrrelse.

Foto: Giles Watson, Flickr (CC)Foto: Giles Watson, Flickr (CC)
Avslutning
Det finnes lite litteratur om studietilbud til miljøterapeuter som ønsker å lære mer om kombinasjonen utviklingshemming og psykisk helse. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Det som finnes av litteratur bekrefter imidlertid at det er behov for en videreutdanning om psykisk helse og utviklingshemming, og at kjerneområder for en slik utdanning er forståelse av symptomene og kommunikasjonsferdigheter hos miljøterapeutene. Studentene i de seks første kullene av Videreutdanning i psykisk lidelse og utviklingshemming, PLUO, var meget fornøyd med både innhold og organisering. Studentenes svar indikerer at utdanningen er klinisk relevant knyttet til konkrete arbeidsoppgaver innen både kommunale tjenester og i spesialisthelsetjenesten. Foto: Simon Jowett, Flickr (CC) Foto: Simon Jowett, Flickr (CC)

Referanser

  • Adshed, S., Collier, E. og Kennedy, S. (2015). A literature review exploring the preparation on mental health nurses for working with people with learning disability and mental illness. Nurse Education Practice, 15, 103-107.
  • Bakken, T.L., Evensen, O.O., Bjørgen, T.G., Nilsen, I.T., Bang, N., Pedersen, U., Berge, K., Ellingsen, K.E., Baasland, T. og Helverschou, S.B. (online 2018). Mental health services for adolescents and adults with intellectual disabilities in Norway: a descriptive study. Advances in Mental Health and Intellectual Disabilities.
  • Bakken, T.L. og Weiberg, E. (2018). Videreutdanning i psykisk lidelse og utviklingshemning. SOR Rapport. 1, 8-14.
  • Bakken, T.L. og Sageng, H. (2016). Mental Health Nursing of Adults With Intellectual Disabilities and Mental Illness: A Review of Empirical Studies 1994–2013. Archives of Psychiatric Nursing, 30:2, 286-291.
  • Bouras, N. (2016). Historical and international perspectives on services. I: Hemmnings, C. og Bouras, N. (eds.) Psychiatric and Behavioural Disorders in Intellectual and Developmental Disabilities. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Chaplin, E., O’Hara, J., Holt, G. og Bouras, N. (2009). Mental health services for people with intellectual disability: challenges to care delivery. BJ Learning Disabilities, 37, 157-164.
  • Cooper, S.A., Smiley, E., Morrison, J. mfl. (2007). Mental ill-health in adults with intellectual disabilities: prevalence and associated factors. British Journal of Psychiatry, 190, 27-35.
  • Ekern, K.S. (2007). Videreutdanningen i psykisk helsearbeid i en reformtid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 4 (42), 174-183.
  • Fletcher, R.J., Barnhill, J. og Cooper, S.-A. (2016, red.). Diagnostic Manual – Intellectual Disability: A textbook of Diagnoses on Mental Disorders in Persons with Intellectual Disability, DM-ID 2. New York: The NADD Press, 2. utgave.
  • Haut, F., Hull, A. og Irons, A. (2000) Learning disability nursing staff: a response to psychiatric teaching. British Journal of Learning Disabilities, 28, 154-156.
    Helsedirektoratet (2014). Nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenester. Behov for nye nasjonale tjenester innenfor fagområdet psykisk helsevern. Oslo: Helsedirektoratet.
  • Helverschou, S.B., Bakken, T.L. og Martinsen, H. (2011). Psychiatric Disorders in People with Autism Spectrum Disorders: Phenomenology and Recognition. In: Matson, J.L. and Sturmey, P. (eds.). International Handbook of Autism and Pervasive Developmental Disorders. pp. 53-74.
  • Lake, J., McMorris, C. og Lunsky, Y. (2016). Specialized and mainstream mental health services. I: Hemmnings, C. og Bouras, N. (eds.) Psychiatric and Behavioural Disorders in Intellectual and Developmental Disabilities. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Lewis, P. Gaffney, R. og Wilson, N.J. (2017). A narrative review of acute care nurses’ experiences nursing patients with intellectual disability: unprepared, communication barriers and ambiguity about the role of caregivers. Journal og Clinical Nursing, 26: 11-12, 1473-1484.
  • Primeau, M.S. og Talley, B. (2019). Intellectual Disabilities and Health care Communication: A continuing Education Program for Providers. The Journal of Continuing Education in Nursing, 50:1, 20-25
  • Vråle, G.B. (2008). Videreutdanning i psykisk helsearbeid – et blikk tilbake, på nå-situasjonen og noen betraktninger om framtid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 5(2), 143-152.
  • Seland, M. og Bakken, T.L. (2019). Kommunale tjenester til personer med utviklingshemming og psykisk lidelse – samhandlings- og kompetansebehov. SOR Rapport nr. 1, s. 34-41.
  • Ådnanes, M. og Harsvik, T. (2007). Evaluering av videreutdanning i psykisk helsearbeid. SINTEF Rapport A2954. SINTEF Helse.

 

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 4/2019.

pdfLast ned artikkelen som PDF.

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim