Stavanger kommune følger trenden om institusjonalisering

Håvard Ravn Ottesen er en av personene som har engasjert seg i saken. Ottesen er styreleder i NFU Trondheim lokallag, samt nestleder i Norges Handikapforbund Trondheim og styremedlem i Handikappede Barns Foreldreforening (HBF). 

I Stavanger ønsker de å bygge en samlet avlastning med 40 leiligheter under samme tak. Hvorfor er dette problematisk?

- I Stavanger er dette problematisk av flere årsaker. Familiene det gjelder er ikke hørt og brukergruppen er mangfoldig. Den opplevde kvaliteten av tilbudet går ikke opp ved å lage større enheter. Familiene til barna og unge trenger rammer som gjør at terskelen for å søke avlastning for familiene det gjelder ikke blir høyere. Ingen familier søker avlastning fordi de ønsker det, de søker avlastning fordi det er tvingende nødvendig. 

I lignende saker vet vi at argument om stordriftshensyn og effektivisering veier tungt. Belastningen slike samlokaliseringer påfører mottakerne av tjenester belyses sjelden av andre enn bruker- og interesseorganisasjonene. Hvorfor er det slik?

- Det kan virke som om kommunen ser isolert på kroner og øre, mens en glemmer at barna dette gjelder har et livslangt behov. Mange barn har en "avlastningskarriere" fra privat avlastning, avlastning i bolig og endring i behov over tid som gjør at det noen ganger også ender opp med å flytte inn i barnebolig (avlastning mer enn 50 prosent av tiden) før fylte 18 år. I denne "karrieren" er det naturlig å kunne ha et differensiert tilbud. Noen ganger vil opplevd tjenestekvalitet både for familien og kommunen bli bedre ved skifte av arena. Ved å etablere en sentralinstitusjon, vil valgmuligheter og fleksibilitet bli mindre.  

Konseptvalget Stavanger er i ferd med å gjøre, samsvarer ikke med hva andre sammenlignbare kommuner i dag har. Eksempelvis har Trondheim flere avlastningstilbud - slik at en kan gi et differensiert tilbud til mangfoldet av barn med behov. 

Vi lever fortsatt i et samfunn preget av pandemi. Store enheter øker sjansen for smittespredning. Bør ikke dette være et argument i seg selv for å tenke smått?

- Absolutt. Pandemi krever en annen organisering og fleksibilitet. Argumentet gjelder ikke bare pandemi, dette gjelder også om bygget blir satt ut av spill. Skulle uhellet være ute og en opplever vann- eller brannskade, vil kommunen ha rigget seg slik at en svært sårbar når avlastning bare ytes i ett bygg. 

Bruker- og interesseorganisasjonene protesterer høyt i kampen mot ny-institusjonaliseringen. Likevel vedtas, og planlegges det for store institusjoner rundt omkring i landet. Hva skal egentlig til for å stoppe denne utviklingen?

- Det handler om at de folkevalgte må bli opplyst om konsekvensene av sine valg. Kommunene må også få nasjonale føringer om både nybygg og rehabilitering av kommunal bygningsmasse. Ideelt sett skulle det vært forskriftsfestet en maksimal størrelse på boliger tilrettelagt for barn, og voksne, med funksjonsnedsettelser. Det er et paradoks at det er nasjonale bestemmelser for størrelse på barnevernsinstitusjoner mens det for barn og unge med avlastning etter helse- og omsorgstjenester er uregulert. 

Styreleder i SOR, Karl Haakon Sævold, sier trenden er alvorlig og uheldig. 

 - Vi ser at samlokaliserings- og institusjonaliseringstankegangen brer seg til flere kommuner. Argumentasjonen for samlokalisering er ikke spesielt imponerende. Nå er det viktig å advare, mobilisere og å si stopp. Dette er å skru tiden tilbake og i realiteten forlate prinsipper om likestilling, deltakelse og inkludering. Kommunene bør og må se hen til nasjonal politikk, nasjonale føringer, forskning og råd fra fagfolk. CRPD må legges til grunn for lokal politikkutforming. Kommunene må avstå fra å hente frem igjen fortidens løsninger. I tillegg er det helt avgjørende at det sikres god medvirkning og god dialog med berørte parter, sier Sævold.