Seksuell helse hos personer med utviklingshemming

Seksuell helse

Verdens helseorganisasjon definerer seksuell helse som «en integrering av emosjonelle, intellektuelle og somatiske spekter av seksuell væren på en måte som er positivt berikende, og som fremmer personlig utvikling, kommunikasjon og kjærlighet». Myklebustad forklarer hvordan seksuell helse både er en individuell og relasjonell opplevelse, og at dårlig seksuell helse kan gi negative konsekvenser både fysisk og psykisk. De forteller at de har fått mange svar når de snakker med tjenesteutøvere om deres holdning til seksualitet hos mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er stor variasjon fra de som ikke vil vite noe om det, til de som sier «Don’t wake the sleeping bear». Mellom disse ytterpunktene møter de også ansatte som stiller seg litt åpent undrende til om alle har en seksualitet, og de som sier: «Endelig er det noen som spør om akkurat det.» I sitt foredrag tok de opp både seksuelle rettigheter og seksuelle plikter, og hva som skal til for at dette realiseres også for mennesker med utviklingshemming.»

Snakk om det!

Ansatte i helse- og omsorgstjenesten er pålagt å snakke om seksuell helse, som en del av strategien «Snakk om det!» Det er en egen strategi fra regjeringen som sier noe om hvordan helse- og omsorgstjenesten skal jobbe med seksualitet overfor borgerne og hvilke rettigheter de har, også i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. Den overordnede målsettingen for denne strategien er å sikre god seksuell helse i hele befolkingen, uansett funksjonsevne. «Det som er så flott med strategien, er at den omtaler seksualitet som en ressurs til å mestre livet. Denne synes jeg det er viktig at alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten setter seg inn i, fordi den gir noen føringer for det arbeidet vi trenger å gjøre i tjenester også til utviklingshemmede,» sa Myklebustad.

De tok også opp veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming». Den tar for seg seksualitet, med vekt på kommunens plikt til å legge til rette for god seksuell helse hos personer med utviklingshemming. Myklebust understreket betydningen av et tverrfaglig samarbeid som sikret at personer med utviklingshemming blant annet får tilpasset opplæring og veiledning i mange temaer: «Vi har kjærlighet, forelskelse og følelser. Så har vi forståelse for egne og andres grenser, kropp, seksualitet, fysiologi og anatomi. Så handler det om kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering og om seksuell nytelse alene og sammen med andre. Videre må vi sikre kunnskap om hva som er lov og ikke lov når det gjelder sex. I tillegg kommer nettvett, bruk av mobil, internett og sosiale medier. Og så dette med å forebygge graviditet: prevensjonsmidler og seksuelt overførbare sykdommer. Vi skal kunne ganske mye, og når vi ikke kan det, så må vi i hvert fall vite hvor vi kan få hjelp, hvem som kan hjelpe oss med det.»

William Murphy, Flickr

Hvem har ansvar for hva?

Foredragsholderne understreket betydningen av klar rolleforståelse og oppgavefordeling på området seksuell helse, og presenterte så en modell for dette. Modellen heter PLISSIT og brukes i sexologifaget. Den angir både hvem som har ansvar for hva, samt hvilken kompetanse som er nødvendig på de ulike nivåene i modellen. De to laveste nivåene i modellen forventes det at alle ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan svare på.

Myklebust forklarer at P står for Permission, og handler om å skape et miljø der det er akseptert at det stilles spørsmål om seksualitet. «I dette ligger det en forutsetning om at de som spør skal oppleve at de møtes på en respektfull måte, oppleve at det er er greit å spørre, også om man ikke kan svare der og da. Det er lov å si: «Å, det var et godt spørsmål. Det kan jeg komme tilbake til» eller «det skal jeg prøve å finne ut av.» Det viktigste er å møte det på en skikkelig måte.»

Myklebustad forklarer at LI står for Limited Information, altså begrenset informasjon, og at det skal gjelde både i forhold til informasjonen vi får og gir. «Man har gjerne fått et avgrenset spørsmål eller et tema, med en litt mer spisset problemstilling enn på nivå 1. Det er viktig at vi behandler det konfidensielt og på en skikkelig måte.» Myklebust supplerer med å minne om betydningen av å svare på det vi faktisk blir spurt om, ikke alle de andre tingene vi så gjerne også skulle ha sagt noe om. Selv med utgangspunkt i den beste vilje kan man da komme i skade for å krenke noen seksuelle grenser.

Det neste nivået i modellen står for Specific Suggestion, altså spesielle råd. Det forutsetter litt mer kompetanse, så der anbefales det at man er sexologisk rådgiver, eller at man jobber i en spesialisthelsetjeneste. Tematikken i slike samtaler kan for eksempel være spørsmål om onani og seksualtekniske hjelpemidler og ligger ikke innenfor ansvarsområdet til feks ansatte i boliger.

Det øverste nivået i modellen er Intensiv Therapy, altså direkte seksualterapi. Dette kan favne både psykoterapi, familieterapi, og det kan være behov for lege, psykolog. Myklebustad understreker hvor viktig det er at man i helse- og omsorgstjenesten kan veilede om hvor man kan få hjelp for de to øverste nivåene i modellen.

Porno er ikke sex

Betydningen av god seksualundervisning ble løftet fram som en kritisk suksessfaktor for god seksuell helse, i forhold til ivaretakelse av både seksuelle rettigheter og plikter. Det ble pekt på hvordan vi lever i et samfunn som er veldig seksualisert, det være seg realityserier på TV, eller på sosiale medier. Veien til eksplisitte bilder og film er svært kort. Foredragsholderne minnet også om at svært mange med utviklingshemming tolker ting svært konkret og tror at det de ser er virkeligheten. Betydningen av god informasjon blir da svært avgjørende, så skillet mellom fantasi og virkelighet blir tydeligere. Myklebust løftet frem betydningen av å ha et språk for sine erfaringer: «Språk og språkforståelse er viktig og det å snakke om for eksempel seksualitet når man ikke har begrepene, det er komplisert.»

De gav noen eksempler på spørsmål de får som eksemplifiserte utfordringer og kunnskapsbehov knyttet til både grenser, faktakunnskap og modenhet, og hvordan det kan være hensiktsmessig å håndtere disse. Myklebust forteller: «Vi har jo opplevd saker der en av partene i et kjæresteforhold har fått sin opplæring via nettet, mens den andre kanskje ikke har noe særlig opplæring i det hele tatt, men har en litt romantisk tanke om hva kjæreste er. Og så blir man rett og slett utsatt for grenseoverskridende adferd og noen ganger overgrep uten å vite at man blir utsatt, eller at man utsetter, fordi det de ser på nettet, tolkes så konkret. Det er ganske bekymringsfullt.» De snakket også om hvilke plikter og ressurser man har dersom man som ansatt i helse- og omsorgssektoren kjenner på bekymring for at en tjenestemottaker er utsatt for overgrep.

De avsluttet sitt foredrag med å gjennomgå en del seksualtekniske hjelpemidler, og snakket om alternativer og supplement i situasjoner der seksualtekniske hjelpemiddel fra NAV ikke ble innvilget eller var tilstrekkelig. Myklebustad var konkret når hun snakket om etikken og lovverket på dette området: «Når vi snakker om at noen kan ha behov for å ha hjelp til sex, er det fordi vi tenker at man må anerkjenne den retten til seksualliv som man har. Det kan være helsehjelp det er snakk om, og da må vi vite at vi har et gyldig samtykke til det. Så man må samtykke til den helsehjelpen, for den skal være forsvarlig sånn som all annen helsehjelp. Det kan for eksempel innebære at man må finne frem til et seksualteknisk hjelpemiddel, hjelpe til å legge vedkommende i riktig leie i sengen, men der stopper òg retten til hjelp. Vi skal ikke gjøre noe mer enn det, vi trekker oss ut, og personen gjør det den trenger å gjøre, og så kan det hende at den hjelpen vi gjør i etterkant, er å rengjøre hjelpemidlet».