Samarbeid og kompetanse

Tekst: Cato Brunvand Ellingsen

Stiftelsen SOR hadde før årets høstkonferanse utfordret Marit Isaksen, som også sitter i styret i SOR, til å snakke om den delen av helsedirektoratets nye veileder om gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming som omhandler samarbeid og kompetanse. FO er en av organisasjonene som var representert i referansegruppen til direktoratets arbeid som endte opp i veilederen som ble utgitt sommeren 2021.

Isaksen starter sitt innlegg med å takke helsedirektoratet for det arbeidet som er gjort med veilederen og gratulerer med det resultatet dette arbeidet har gitt, men minner også om at det er nå jobben begynner. «Nå med at man skal ta dette i bruk ute i kommunene og sørge for at det blir gode helse- og omsorgstjenester i hele landet», sier Isaksen foran salen som i stor grad består av fagfolk og ledere som nettopp skal ta i bruk veilederen i månedene som kommer.

Kapittel 2 i veilederen har overskriften «Samarbeid og kompetanse». Her understrekes det blant annet at kommunene skal sørge for nok personell med rett kompetanse, at kommunene skal sørge for tverrfaglig samarbeid og at kommuner og spesialisthelsetjenestene skal samarbeide. Dette var også blant temaene Isaksen la vekt på i sitt innlegg.

Vamp spilte under konferansemiddagen, som markerte SORs 70-års jubileum. Foto: Jarle Eknes

Behov for flere vernepleiere i tjenestene
I 2019 lanserte FO sammen med NAKU rapporten «Ingen tid å miste». Den bygger på en kartleggingsundersøkelse gjort blant FOs medlemmer i 2018. De undersøkte et representativt utvalg av kommuner i hele landet, og spurte om hva slags kompetanse de ansatte som jobber i disse tjenestene, har. Undersøkelsen viste at under en tredjedel hadde en eller annen form for høyskoleutdanning. 38 % av de ansatte, hadde fagbrev og tilsvarende. Dette er i hovedsak helsefagarbeidere, barneog ungdomsarbeidere eller varianter av det. En tredjedel av de ansatte var uten formell utdanning.

«Det viste seg at det var kun 10 % vernepleiere. Det synes vi er kritisk», sier Isaksen. «Det er også problematisk fordi den samlede kompetansen blir for lav, og fordi kompleksiteten av de tjenestene og omfanget av de tjenestene som skal tilbys, viser at man trenger en høyere kompetanse.»

Veilederen trekker frem en rekke ulike profesjoner som viktige i tjenestene til utviklingshemmede, samtidig som den også påpeker at vernepleiere «er særlig sentrale, med bred kunnskap om utviklingshemming, miljøterapeutisk arbeid, habilitering, rehabilitering, helsefremming og helsehjelp.»

Dette er også noe Isaksen trekker frem i sitt innlegg. «Man vil trenge personer med høyskoleutdanning, både innenfor helse og sosialfag, men også spesialpedagogikk og en rekke andre ting, også trenger man kompetanse med fagbrev og yrkesspesifikk kompetanse», sier Isaksen som samtidig understreker viktigheten av vernepleierfaglig kompetanse og omtaler vernepleie som den eneste profesjonen som er mer eller mindre «spesialdesignet» til å jobbe med denne målgruppa. Isaksen påpeker at FO er glad for at veilederen trekker frem vernepleierfaglig kompetanse. «Vi er glade for at den anerkjenner at det er en kompetanse man trenger, men vi er bekymret for den lave andelen av vernepleiere som jobber der ute i dag.»

I 2020 fulgte FO opp undersøkelsen «Ingen tid å miste» med en undersøkelse blant sine medlemmer om hva som skal til for å rekruttere flere vernepleiere i tjenestene. Rapporten «Det som skal til» kommer med innspill til myndigheter og arbeidsgivere om hvordan de kan utdanne, rekruttere og beholde vernepleierfaglig kompetanse i fremtiden (les rapportene på FO.no).

Styring og ledelse er viktig
Veilederen understreker også at ledere i tjenestene ikke bare bør ha lederkompetanse, men også vernepleierutdanning eller annen relevant helseog sosialfaglig høyskoleutdanning. Dette trekker Isaksen frem som en viktig del av veilederen. Hun stiller blant annet spørsmål ved om ledelsen i tjenestene hadde god nok kompetanse når det blant annet ble innført besøksforbud i pandemien. «Hadde lederne god nok kompetanse om rettigheter til personer med utviklingshemming, og kunne de lovverket godt nok?» spør Isaksen og svarer selv: «Åpenbart ikke».Foto: Axel Kuhlmann, Flickr (CC: BY 2.0)

Isaksen fra FO er samtidig tydelig på kommunens ansvar for opplæring og viser til at kommunen må sørge for at alle tjenesteyterne har grunnleggende kompetanse på sentrale kompetanseområder, og at de må få nødvendig veiledning. «Kommunen må legge til rette for kompetanseheving», sier hun.

Veilederen trekker frem viktigheten av strategisk kompetanseplanlegging, og Isaksen poengterer at dette må være et overordnet systemansvar. «Det at det er forankret i den øverste ledelsen bør jo være helt naturlig. Når vi tenker på alle de avvik som har vært i disse tjenestene, kan jeg nesten ikke skjønne at kommunestyrene tør noe annet enn å lage sin egen strategiplan for hvordan man skal øke kompetansen samlet sett, og sørge for at man får bedre tjenester», sier hun. Samtidig påpeker hun at FO mener at veilederen kunne stilt enda sterkere krav til kommunene på dette området: «Vi skulle jo ønske at ordlyden var «skal» og ikke «bør» på akkurat dette punktet.»

Kommunene bør også involvere tjenestemottakere, pårørende, arbeidstakere, fagog yrkesorganisasjoner i arbeidet med kompetanseplanlegging. «Det synes vi er utrolig viktig, og det å legge til rette for at de ansatte i tjenesten får være med å utvikle og øke sin egen kompetanse», understreker Isaksen.

Fakta
Veilederen lister opp en lang rekke kompetanseområder som sentrale i tjenestene til utviklingshemmede:

• kravene i lovverket, etikk og menneskerettighetene
• nasjonale og lokale retningslinjer
• kunnskap om å leve med utviklingshemming
• selvbestemmelse, beslutningsstøtte og brukermedvirkning hos personer med utviklingshemming
• kommunikasjon, herunder alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)
• habilitering og målrettet miljøarbeid, inkludert metoder for motivasjon, læring og endring
• oppfølging av fysisk, psykisk og seksuell helse hos personer med utviklingshemming
• psykiske lidelser i kombinasjon med utviklingshemming
• utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming
• helse- og omsorgstjenestelovens kap. 9 om tvang og makt

Kommunen bør arbeide systematisk for en heltidskultur
Veilederen slår fast at stillingsstrukturen i tjenestene påvirker kvaliteten. Mye deltid og små stillinger reduserer mulighetene for gode relasjoner mellom tjenesteytere og tjenestemottakere. Isaksen slår fast at det er en høy forekomst av deltidsstillinger i tjenestene til utviklingshemmede. Dette var også noe FO og NAKU så på i tidligere omtalt undersøkelse, og hele 69 % av alle tjenesteytere i tjenestene til utviklingshemmede jobber deltid. Undersøkelsen viser at gjennomsnittlig stillingsprosent for alle ansatte var 63 %. Delt opp i ulike grupper av ansatte, så var det dem uten formell kompetanse som gjennomsnittlig hadde lavest stillingsprosent, i snitt en stilling på 41 %. Ansatte som hadde fagbrev, hadde i snitt stillingsprosent på 63 %, mens vernepleiere hadde en gjennomsnittlig stillingsprosent på 86 %.

Helsedirektoratet slår fast i sin veileder at kommunene bør arbeide systematisk for en heltidskultur med minst mulig bruk av deltid. «Vi er altså veldig glade for at veilederen tematiserer dette med deltidsstillinger og deltidsproblemene. Vi håper at kommunen på den måten får et ekstra trøkk på å jobbe for en heltidskultur, og at faste hele stillinger blir det som er normen. Det er det som skaper stabilitet og kontinuitet», kommenterer Isaksen.Foto: Sebastian We, Flickr (CC: BY 2.0)

Kommunen skal sørge for at tjenesteyterne har kompetanse på etisk refleksjon
I veilederens kapittel 2 er det et eget underkapittel om etisk refleksjon. Her understreker direktoratet viktige grunnleggende verdier i helse- og omsorgstjenesten, som trygghet, verdighet, retten til selvbestemmelse og faglig kvalitet, samtidig som tjenesteyting kan innebære reelle verdikonflikter.

«At kommunen har kompetanse og ferdigheter som styrker den etiske dimensjonen, er helt grunnleggende, og jeg skjønner godt at det er et gjennomgående tema i veilederen», understreker Isaksen i sin innledning.

Etisk refleksjon krever både kompetanse hos den enkelte tjenesteyter, systematisk arbeid med etikk og utvikling av en kultur for å stille spørsmål og å drøfte faglige og etiske spørsmål.

«Etisk refleksjon er ikke noe du baler med for deg selv inni hodet ditt. Det er noe du må gjøre i et samspill», poengterer Isaksen og snakker om at etisk refleksjon krever praktisk handling. «Det må være en kultur for etisk refleksjon. En kultur og et lederskap som verdsetter etisk refleksjon som grunnlag for gode tjenester, og som kan sette av tid og muligheter til etisk refleksjon», sier hun.

Kan det bli for mye for den enkelte tjenesteyter?
Avslutningsvis får Isaksen et spørsmål fra salen. En av konferansens deltakere lurer på om det med veilederen kan bli for mye ansvar på den enkelte tjenesteyter. Kan det være en fare for at den enkelte vernepleier eller andre nok en gang blir stående alene med å innfri alle disse overordnede kravene fra Helsedirektoratet og andre?

Isaksen erkjenner at særlig med den kompetansesituasjonen som er i tjenestene, er det mange fagfolk som ofte er alene med stort ansvar. Samtidig er det viktig å understreke at veilederen retter det meste av ansvaret på kommunene og dennes systemer og strukturer. «Vi er jo veldig glade for at denne veilederen tydeliggjør og setter fokus på at man skal ha kompetanse bredt i tjenesten, og at ledelsen skal ta et ansvar. Og også si at strategisk kompetanseplanlegging bør være et overordnede ansvar», sier hun.

«Samtidig er det også et ansvar å jobbe i disse tjenestene, på den enkelte som er der. Om en har kompetanse eller ikke, så er det et stort ansvar å jobbe med mennesker som har behov for helseog omsorgstjenester», avslutter Isaksen.