Rettigheter må være mulig å bruke

– Juss høres veldig kjedelig ut for mange. Men det er det ikke, sa Befring innledningsvis.

Hun minnet salen om at juss er en måte å styre samfunnet på. Det er også en måte å styre helse- og omsorgstjenestene på. Nettopp derfor blir lovverk og rettigheter avgjørende for mennesker som trenger tjenester, og for pårørende og fagfolk som forsøker å sikre at rettighetene faktisk oppfylles.

Befring sitter i lovutvalget som skal lage ny pasient- og brukerrettighetslov. Hun var tydelig på at dagens lovverk ikke fungerer godt nok i praksis.

– Det skal være mye lettere for pasienter og pårørende å håndheve sine rettigheter. I dag er det vanvittig vanskelig og tar veldig lang tid, sa hun.

Planer hjelper lite hvis ressursene ikke når fram

Et gjennomgående poeng i foredraget var avstanden mellom gode intensjoner og faktisk tjenesteyting. Befring viste til at det lages mange planer, rapporter og utvalg, men stilte spørsmål ved hva som egentlig kommer ut av dem.

Hun pekte særlig på at tjenestene står i en kontinuerlig ressursskvis. Da holder det ikke med gode ord alene.

– Hvis man ikke klarer å få pengene ned til tjenesten, kan vi ha så mange gode ord vi vil, men da får vi ikke de tjenestene vi trenger, sa hun.

Befring beskrev et system der pengene ofte forsvinner på veien nedover i nivåene, før de når menneskene som faktisk trenger hjelp. Hun advarte mot at debatten om prioritering blir for snever, særlig når den ender med at mennesker med store behov settes opp mot hverandre.

Likeverd betyr ikke lik behandling

I foredraget gikk Befring også gjennom sentrale rettigheter i pasient- og brukerrettighetsloven. Hun trakk fram retten til forsvarlige og verdige tjenester, retten til nødvendig helsehjelp og omsorgstjenester, retten til informasjon, retten til konfidensialitet, retten til medvirkning og retten til å klage.

Hun understreket at likeverd ikke betyr at alle skal få nøyaktig samme tilbud.

– Vi er født ulike, men vi er likeverdige. Likebehandling betyr ikke at alle skal ha samme type behandling. Det kan være riktig å behandle folk ulikt hvis det er saklige grunner for det, sa hun.

Dette er særlig viktig for mennesker med utviklingshemming, sjeldne diagnoser eller sammensatte behov. Rettighetene må forstås ut fra den enkeltes situasjon, behov og forutsetninger.

CRPD må brukes

Befring viste også til betydningen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hun understreket at konvensjonen må få praktisk betydning for hvordan tjenester utformes og vurderes.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Det forplikter, mente Befring.

Hun var tydelig på at rettigheter ikke kan stå i lovverket uten at det følger ressurser, bemanning og reelle muligheter for å få hjelp.

– Ta plass i det offentlige rom

Mot slutten av foredraget kom Befring med en klar oppfordring til fagfolk, pårørende, organisasjoner og andre som ser urett på nært hold: Si ifra.

Hun mente at vi ikke må være redde for å utfordre makt, stille kritiske spørsmål eller klage når det er grunn til det.

– Vi må være mange som sier ifra om at vi ikke kan fortsette å tyne offentlige tjenester der hvor hjelpen faktisk gis, sa hun.

Budskapet traff salen. Etter foredraget ble det også påpekt hvor viktig det er at noen tydelig sier at rettighetsbrudd faktisk skjer i Norge, også overfor mennesker som mange i offentligheten sjelden hører om.

Befring avsluttet med en påminnelse som henger tett sammen med hele konferansens tematikk: Rettigheter har liten verdi hvis de ikke kan brukes. Og gode tjenester krever mer enn planer, rundskriv og fine formuleringer.

De krever mennesker, kompetanse, ressurser — og mot til å si ifra når systemet svikter.

Hele forelesningen kan ses i opptak gjennom SOR Digital+ for alle abonnenter.