Andreas Gramnæs
Retten til å bo hvor man vil
Andreas og familien har møtt stor motstand fra kommunen når det gjelder å imøtekomme familiens ønske om noen få overnattinger i egen leilighet. Til tross for at det i leiligheten er et eget soverom satt av for personale som overnatter. Alt er tilrettelagt for at kommunen skal kunne gi ham de tjenestene han trenger. Men de vil ikke. I stedet tilbyr de ham tjenester som åpenbart vil gjøre livet hans vanskeligere.
Tekst og foto: Jarle Eknes
Andreas leier en leilighet han trives svært godt i. Der er han fire timer hver dag, bortsett fra i helgene. Typisk er han der fra kl 11-15. Dessverre får han ikke anledning til å bo der, bare stikke innom på besøk.
Dette er soverommet til Andreas. Han drømmer om å få sove der og bo i leiligheten "på ordentlig".
Han er der ikke på kvelden eller om natten, for Øvre Eiker kommune er ikke villig til å gi ham tilstrekkelig med tjenester der han har folkeregistrert adresse.
Andreas har leid leiligheten siden 1. oktober 2020. Han hadde gledet seg stort til å få egen leilighet, og kunne bo her på ordentlig. Da de bestemte seg for å leie den hadde de ikke sett for seg at kommunen skulle sette seg på bakbeina. Men det har de definitivt gjort.
Vi har tatt turen hjem til Andreas Gramnæs, hvor Andreas og Rolf innledningsvis gir oss en intimkonsert. Under koronapandemien har de ikke fått anledning til å spille for et større publikum, men de har spilt seks intimkonserter før jul, og nå en serie med vårkonserter. Alt godt innenfor smittevernsbegrensningens regler.
For Andreas har dette vært en langsiktig plan. Han har fått overnatte i en kommunal treningsleilighet hver tredje helg tidligere. Dette ble trappet opp langsomt, og fungerte etter hvert veldig bra. Men nå er det over to år siden han har hatt en overnatting med ansatte. Den lange pausen gjør at det nå vil være som å begynne forfra igjen.
Dagens repertoar er «Alle fugler små de er» (gjendiktet til norsk av Johan Nicolaisen), «Barn av regnbuen» (Pete Seeger, gjendiktet til norsk av Lillebjørn Nilsen) og «Har du visor, min vän» (Bengt Ahlfors).
De har søkt kommunen om at tjenesteytere gir ham bistand på sin folkeregistrerte adresse, slik at han kunne få en overnatting i uken og en overnatting annen hver helg. Dette som en god start, for så å trappe opp. Dette fikk de avslag på. Vedtaket ble anket, men også anken ble avslått i kommunen. Nå ligger det en klage til behandling hos Statsforvalteren.
Så fikk hun innkalling til møte i kommunen, hvor de foreslo at de kunne søke om personlig assistent. Slik mor forstod det, var det ikke aktuelt med BPA-firma involvert, men at det var kommunen selv som skulle stå for denne ordningen. Da ville han ikke kunne beholde noen av de personene (tjenesteytere og støttekontakter) som nå var involvert.
Saksbehandlerne er godt kjent med at det vil føre til svært store problemer for Andreas om det blir brudd i disse viktige relasjonene. Dermed blir dette et eksempel på at kommunen «har vært på tilbudssiden» med et tilbud som familien nødvendigvis må avslå.
Musikk betyr svært mye for Andreas. Han både synger og spiller piano.
Det skal sies at kommunen har innvilget hjelp. 21 timer per uke, samt samt 46 døgn i året. Dette høres jo veldig bra ut, sier Elisabeth Gramnæs. 46 døgn i året er nesten en overnatting i uken, men det er på avlastning, og der opp til foreldrene å finne noen som kan ta disse timene. Men det blir en helt annen løsning.
Tilrettelagte noter
De har fått tilbud om avlastning i et bestemt avlastningstilbud, som i praksis er helt uaktuell. Stedet er ikke egnet, og omgivelsene er så preget av uro at sannsynligheten for at Andreas skal bli vesentlig dårligere er meget stor. Stedet har et betydelig institusjonspreg, hvor folk har utfordringer som gjør stedet uegnet for Andreas. Kommunen hevder derimot at de har gitt et godt tilbud. Men et tilbud blir ikke bra bare fordi kommunen påstår at det er bra.
Den type støy og uro som man utsettes for der, vil gjøre Andreas sykere.
Dette er soverommet til Andreas. I tillegg inneholder leiligheten et soverom hvor nattevakt kan sove.
Andreas og familien har møtt stor motstand fra kommunen når det gjelder å imøtekomme familiens ønske om noen få overnattinger i egen leilighet. Til tross for at det i leiligheten er et eget soverom satt av for personale som overnatter. Alt er tilrettelagt for at kommunen skal kunne gi ham de tjenestene han trenger.
Andreas forteller at han har lyst til å fortsette å bo i leiligheten sin. Her bor han i en stille gate sentralt i sentrum, med god tilgang til cafeer og fritidstilbud han liker. Dette gir ham en fin balanse mellom den ro han trenger og muligheter for å være sosial og aktiv.
Jeg har flere roller i denne saken. Den ene er som skribent og daglig leder i Stiftelsen SOR. Vi jobber for gode levekår for personer med funksjonsnedsettelser, og saken om Andreas illustrerer et problem som gjelder for mange; de får i praksis ikke lov av kommunene til å bosette seg der de vil. En annen rolle er at jeg er spesialist i klinisk psykologi, og har vært hans behandler i over åtte år. Det gjør meg ekstra engasjert i denne saken.
Jeg vil understreke at det er mange dyktige og viktige enkeltpersoner i kommunen som har bistått ham, som miljøarbeider, miljøterapeuter og støttekontakter. Så lenge han har bodd sammen med foreldrene.
Men min vurdering er at kommunen har overlatt alt for mye ansvar til Andreas foreldre. Kommunen skisserer også opp tilbud de har kommet opp med, som bare ser riktige og reelle ut på papiret. Dette er tilbud som vil svekke hans helsetilstand. Det er på tide å ta Andreas og foreldrene på alvor.
______________
Tilsvar fra Øvre Eiker kommune, ved Kari Hesselberg, kommunalsjef helse og omsorg:
Kommunen kan ikke diskutere en konkret innbyggers sak i full offentlighet, men vi vil peke på at kommunens syn på saken, både faktisk og rettslig, framgår av innbyggerens vedtak om tjenester og kommunens oversendelse av innbyggerens klage til Statsforvalteren.
Vi forsøker alltid etter beste evne å oppfylle helse- og omsorgslovgivningens krav og treffe vedtak som ivaretar innbyggerens rettigheter på en god måte. Berørte som mener kommunen ikke oppfyller lovgivningens krav, kan klage kommunens vedtak inn for Statsforvalteren. Statsforvalteren vil overprøve kommunen om vårt vedtak er i strid med lovverket.
Kommunen har forståelse for at brukere og deres pårørende ønsker seg optimale tjenester fra kommunen. Helse- og omsorgslovgivningens krav er forsvarlige tjenester og hva som er forsvarlige tjenester kan avvike fra hva som kan oppfattes som optimale.
----
Autismeforeningen i Norge stiller seg kritisk til den omtalte praksisen:
