Hvordan ivareta utviklingshemmedes psykiske helse i koronaens tid?
Anne Gro Innstrand jobber som privatpraktiserende psykolog for mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser. Hennes fokuser psykisk helse og livskvalitet. Hun holder til på Nesodden, men tilbyr veiledning og kurs over hele landet. Vi har snakket med henne om hvordan man best ivaretar den psykiske helsen til personer med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser, sett i lys av tiltak som innføres i forbindelse med koronapandemien.
Fra forskning vet vi at personer med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser har økt risiko for å utvikle psykiske lidelser. Nå som arbeidsplasser og dagtilbud er stengt, og hverdagen er snudd på hodet, er de enda mer sårbare. Hva er dine tre beste tips til hvordan man på best mulig måte kan ivareta den enkeltes psykiske helse?
Det er to forhold som er avgjørende for å unngå senskader og psykiske vansker i den situasjonen vi står i nå, det er: 1) tilgang på informasjon og 2) det å holde på gode rutiner.
Informasjon
Når endringer skjer, er informasjon om hendelsen avgjørende for hvordan vi skal takle dette. Tenk med deg selv, hvis du blir bedt om å gå fra jobben uten forhåndsvarsel eller informasjon om hvorfor? Antagelig ville du blitt sjokkert og de aller fleste av oss hadde trodd at det har noe med oss å gjøre? Slik er det for mennesker med utviklingshemming også. De kan takle endringer dersom det blir gitt tilrettelagt informasjon og forstår hvorfor. Dersom informasjon som blir gitt, ikke kan tolkes fullt ut blir personen overlatt til fantasier. I fantasiene kan det dukke opp farlige katastrofetanker, mye frykt og selvbebreidelser. I krisepsykologi snakker vi om at traumepotesialet øker, når forståelsen av en krise er lav.
Det utfordrende i den situasjonen vi er i nå, er at vi vet ikke hvor lenge det varer. Vi må ta en dag av gangen. I møte med mennesker med utviklingshemming er det tilrådelig å være nøye på tilrettelegging av informasjon om hva som skjer i dag og i morgen, og i detalj gi informasjon om det vi kan informere om. Det vil hjelpe. Og når vi snakker om tilrettelagt informasjon: Verbal informasjon må aller helst støttes med visuell og skriftlig informasjon, og for de som bruker det, alternativ supplerende kommunikasjon (ASK).
Personer med dyp til alvorlig utviklingshemming kan ha vansker med å forstå betydningen av koronaviruset, men de merker endringene i de hverdagslige gjøremålene. Også her er det viktig å tenke nøye gjennom hvordan vi kan gi informasjon om hva som skal skje gjennom dagen, ved bruk av konkreter og ASK. Det kan være lurt å legge bort bag til svømming, jakke til dagsenteret og sko til kafébesøk, som personen forbinder med aktiviteter i koronafri hverdag. Finn fram en annen ytterjakke hvis det er mulig, og bruk en annen veske til tur ut enn den som brukes vanlig.
Hold på gode rutiner
Det er mange som har gitt verdifulle bidrag de siste ukene med forslag om hvordan vi kan holde på gode rutiner under strenge restriksjoner for å hindre smitte.
Vær til stede
Jeg tror det viktigste i denne situasjonen er å være tilstede, akseptere og anerkjenne de reaksjonen en person med utviklingshemming kan ha i situasjonen. Det er litt det samme som skjer hver sommerferie. De daglige rutinene uteblir, nye vikarer som gir tjenester kommer innom. Hver sommer er det en primærkontakt som bekymrer seg og tror det aldri kommer til å gå bra. Men, det går stort sett bra likevel.
Se for deg Lars, den nye sommervikaren som slentrer innom, med snus på baklomma og avslappa holdning til husarbeid. Lars er rolig med en koselig og lun humor i møte med den enkelte tjenestemottaker.
Så kommer Are, primærkontakten, han er effektiv og målrettet. Han har satt inn i oppvaskmaskinen ti sekunder etter han har satt sin fot i leiligheten. Han har slått på dusjvannet for å gjøre det varmt, før tjenestemottaker har rukket å slå opp øynene. Are gjør ingenting galt, tvert imot, han gjør alt riktig. Men likevel, selv om Lars kan irritere vettet av en en standhaftig primærkontakt, så er det akkurat dette rolige nærværet vi har behov for både litt om sommeren - og nå. Vi har behov for møter med andre som er til stede, som viser med sitt kroppsspråk at det kommer til å ordne seg til slutt, som har tid til å sette seg ned og som til og med kan slå av en vits, selv om det er krise. Når det er sagt, ære være Are og alle dyktige primærkontakter, som står på under vanskelige forhold.
Dette er veldig gode og håndfaste tips. Vi er likevel kjent med at noen bofellesskap har informert pårørende om at det bare vil bli gitt et minimum av tilbud til beboere som enten må i karantene, eller som blir smittet av korona – for å unngå smittespredning. Dette er beboere som er vandt til å være sosiale, og som har en jobb å gå til i hverdagen. Hvor stor innvirkning vil slike bestemmelser ha på beboernes psykiske helse? Kan det være skadelig?
Dersom en person blir utsatt for å være mye alene, kan vi nesten ikke unngå at det er til skade for den psykiske helsen. Selv ved god kognitiv fungering og forståelse av situasjonen, er det å være overlatt til seg selv svært krevende. Vi mennesker er sosiale og har behov for sosial kontakt for være trygge. Når pårørende er informert, så håper jeg at beboere også er informert.
Alle som kan bli utsatt for en endring i form av å være mer alene, må få informasjon om dette på forhånd, tilrettelagt til deres språkforståelse og evne til tolkning. I tilrettelegging av tjenster hvor man reduserer tjenestene, til å gi et minimum av tilbud, så er det avgjørende at personene som skal motta dette tilbudet kan forutse når neste treff er. Når personer med utviklingshemming blir redde fordi de er alene, så er det ofte fordi de tror at de er helt forlatt. Frykten kommer fra katastrofetanker. Hva gjør vi da, ovenfor personer som ikke har tilstrekkelige kognitive evner til å forestille seg at tjenestyteren vil komme tilbake?
Vi setter på en nedtelling som viser tidsintervallet til neste treff
Vi ringer hver time for å minne på avtalen og tidspunktet for neste treff
Noen har behov for at vi ringer hver halve time
Vi sender eventuelt en sms hver time hvor vi minner på neste treff og spør om det går fint
Man må finne løsninger for hvordan opprettholde kontakt gjennom hele dagen på annet vis, enn ved fysiske møter. Et eksempel er at man kunne hatt en skjerm stående på hele tiden, hvor beboeren kan se og snakke med andre. Kunne man for eksempel live-streamet personalrommet eller familiens stue? Det ideelle er å øve på dette før det blir nødvendig.
Min største bekymring er de personene som til vanlig har en depressiv og engstelig tendens, og som med mye tid alene, trekker seg enda mer tilbake. Det å være alene forsterker unngåelsesatferd. Det betyr at når en besøkende kommer og tilbyr hjelp og støtte, så er personen blitt så tibaketrukket at vedkommende unngår den lille kontakten han eller hun får mulighet til. En mistolkning kan være at personen ikke ønsker besøk eller hjelp, mens han eller hun i realiteten har et meget stort behov for samvær. Etter koronakrisen vil det være nødvendig å bruke lang tid i sosial oppvarming, for på ny bygge tillit og trygg tilknytning.
Er du interessert i lignende tema? Les gjerne disse artiklene:
