Pårørendesamarbeid - en viktig del av tjenesteytingen

Dette er en kommentar fra Stiftelsen SOR sin fagsjef, Cato Brunvand Ellingsen. Teksten gir uttrykk for hans meninger.

Denne våren har jeg besøkt 3 forskjellige kommuner for å snakke om pårørendesamarbeid. I Øygarden kommune og i Nordre Follo arrangerte de møter for pårørende med noen ansatte til stede, mens i Horten kommune hadde de fagdag for ansatte der også NFU deltok. Disse samlingene har vært veldig interessante, med engasjerte ansatte og pårørende. Møtene har understreket for meg hvor viktig dette arbeidet er.

Både ansatte og pårørende har oftest erfaringer både med godt samarbeid og utfordrende samarbeid. Jeg tror, uten at jeg har noen data som underbygger dette, at mange kommuner bruker mye tid og ressurser på samarbeid med pårørende, men at dette i liten grad er systematisert og at det i for stor grad jobbes med når det oppstår konfliktsituasjoner. Pårørende kan bli sett på som vanskelige, og mange av disse sier selv at de er blitt vanskelige, i stedet for en ressurs i utviklingen av tjenestene både på individnivå og på systemnivå.

En særlig problemstilling som ofte blir løftet i samtaler jeg har med ansatte og pårørende, ikke bare i de kommunene jeg har besøkt i år, er selvbestemmelse. Unge og voksne personer med utviklingshemming må også få bestemme selv, og dermed kan pårørendes involvering skape utfordringer. Av og til kan det nesten høres ut som, litt flåsete sagt, at vi vernepleiere skal frigjøre personer med utviklingshemming fra foreldrenes kontroll.

Jeg tror kanskje det er riktig at mange med utviklingshemming blir kontrollert, også av foreldre, og at foreldre (og ansatte) til personer med utviklingshemming bestemmer mye mer over disse enn andre barn uten utviklingshemming. Dette kan det både være gode og dårlige grunner for. Samtidig så må vi stille kritiske spørsmål til oss selv; er det ikke sannsynlig at foreldre vet bedre hva deres eget barn ønsker og vil i livet sitt, enn 30 eller 40 ulike tjenesteytere som kommer og går i livene deres?  

Jeg har minst tre ulike innganger til pårørendesamarbeid som jeg tror og håper danner et viktig grunnlag for at et slikt samarbeid blir til det beste for alle parter, og da selvsagt særlig personen med utviklingshemming selv.

Jeg tror det er viktig å snakke om verdier. Ikke verdier som noen flotte ord vi bruker i festtaler eller på glanset papir, men verdier som vi aktivt bruker som beslutningsstøtte i alle de beslutningene vi tar både privat og på jobb. Ofte er det verdikonfliktene som gjør samarbeid vanskelig. Da er det viktig å lytte til pårørende om hva som faktisk er viktig for dem, og hva som skal til for at dette blir tatt på alvor. Enda viktigere er det å ha et felles fokus på hvilke verdier personen med utviklingshemming har. Hvis vi sammen med denne kan finne ut av dette, og bli enige om at dette er det viktigste i et samarbeid, så tror jeg også beslutninger i hverdagen i større grad kan bli anerkjent av de ulike partene.

Det leder meg over til den andre inngangen jeg synes er viktig i pårørendesamarbeid, nemlig kunnskap og forståelse av funksjonsevnekonvensjonen CRPD. Selv om mange kanskje tenker at CRPD er noe som først og fremst angår staten Norge og våre internasjonale forpliktelser, så vil jeg hevde at kunnskap og det å følge føringene fra konvensjonen kan være avgjørende viktig for godt pårørendesamarbeid.

En helt sentral føring fra CRPD er å flytte perspektivet vårt fra det vi som system, profesjonell, tjenesteyter mener er best for denne personen, til hva personen selv mener er best. Vi må finne ut hva som er personens egen vilje, ønsker og verdier. Dette er et perspektivskifte som ligner på det alle foreldre, uavhengig av om barna våre har utviklingshemming eller ikke, må gjennom. Fra at vi kan bestemme hva de skal gjøre, til at vi skal hjelpe dem til å oppnå det de selv ønsker. Hvis både tjenester og pårørende blir bevisst nettopp dette perspektivskiftet, og i fellesskap retter søkelys på hvordan en skal finne ut personens egne ønsker og verdier og hva som skal til for at personen skal få oppleve dette i eget liv, så tror jeg at vi har kommet et godt stykke i vårt samarbeid.

For det tredje, så ønsker jeg å fremheve helsedirektoratets veileder for gode helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming. Denne veilederen gir klare føringer og innspill til godt pårørendesamarbeid. Kommunen skal legge til rette for et godt samarbeid med pårørende, og veilederen viser til en rekke elementer som kjennetegner dette. Veilederen er tydelig på at det er personens egne ønsker og preferanser som skal settes i sentrum av dette samarbeidet. Veilederen berører også situasjoner der de ulike partene har ulike synspunkter på hva som er best både i det store og i det små. Jeg tror at aktiv bruk av veilederen kan gi et godt grunnlag for konstruktivt samarbeid.

En av de forelesningene jeg husker best fra min tid som vernepleierstudent, og jeg var ferdig i 1998 så det er veldig lenge siden, var den dagen det kom en mor og en vernepleier som fortalte om deres samarbeid. Sønnen flyttet i egen leilighet og samarbeidet mellom mor og tjenesteyterne, og særlig vernepleieren med primærkontaktansvar, kollapset fra start av. Det var en fascinerende reise vi fikk høre om denne dagen i Fredrikstad, fra et svært dårlig samarbeid til et så godt et at de nå sammen kunne dele sine erfaringer med oss studenter.

Å sørge for et godt samarbeid med pårørende kan være avgjørende viktig i livene til dem vi yter tjenester for. Ansvaret for at samarbeidet blir godt ligger først og fremst på tjenester og tjenesteytere.

9. november arrangerer Nasjonalt senter for aldring og helse og NAKU sammen en fagdag om pårørendesamarbeid. Vi i Stiftelsen SOR planlegger også at vår neste UngSOR konferanse, 1. - 2. februar 2024, i sin helhet skal omhandle pårørendesamarbeid. Hold av datoene.

*Tittelen på foredragene mine er ulike variantere av «Si ja når du kan og nei når du må». Dette er inspirert av en artikkel skrevet av Kristin Molvik Botnmark og er første gang publisert i magasinet Utvikling nr. 2, 2016.