Øvelse gjør mester

Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Foto: Mikkel Eknes

Ellingsen er professor og leder av NAKU, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming. Han er vernepleier, med doktorgrad innen Helsevitenskap og sosial omsorg, og er professor i funksjonshemming og deltakelse. Ellingsen driver forskning og formidling innen emner som selvbestemmelse, arbeidsdeltakelse, tjenesteinnovasjon, lovregulering av tvang og refleksiv praksis, helse, miljøterapi og emosjonsregulering, og har skrevet flere fagbøker.

I 2016 utkom Norges Offentlige Utredninger (NOU) «På lik linje». Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Alle disse til sammen må på ett eller annet viss summeres opp til inkludering og deltakelse. «Sånn at hvis vi holder på med ting som ikke fører til inkludering og deltakelse, så bør vi gå over og se en gang til på det vi driver med.», sier Ellingsen.
 
«Selvbestemmelse burde komme tidlig inn i skolen», fortsetter han, og det nikkes i salen. Når Ellingsen skal forklare Michael Wehmeyer sin definisjon fra 1996, omtaler han definisjonen ved å bruke det trønderske utrykket «krøkat», ettersom «kausalagent» ikke er et vanlig ord i vårt vokabular. Ved å benytte seg av en felles, internasjonal definisjon, så klarer vi bedre å snakke og kommunisere, i den grad vi klarer å støtte oss til definisjonen og synes den er funksjonell:

«Disponerende karakteristika manifestert ved å handle som kausalagent i sitt eget liv. Selvbestemmende personer, altså kausalagenter, handler ut fra fritt valgte mål. Selvbestemmende handlinger fungerer sånn at de muliggjør for personer å være kausalagenter i sitt eget liv.»

Kausale sammenhenger er årsak–virkning (jeg gjør noe, jeg forårsaker noe, det skjer noe). Deretter handler det om fri vilje, og dette føles etter hvert som en sirkelforklaring. Dette er den beste definisjonen Ellingsen synes er tilgjengelig internasjonalt. Den bygger på vilje og selvstyrte handlinger, med tro på egen handlingskontroll.

Mange utviklingshemmede har ofte muligheten til å ta beslutninger i eget liv, men på bakgrunn av livserfaringer og livshendelser tør de kanskje ikke ta egne valg. Ikke fordi de ikke tør å ta ansvaret selv for det de gjør, men de har en erfaring på at de veldig ofte blir kontrollert når de tar sine egne valg, eller at valgene blir slått ned på.

Det inngår ferdigheter som dette med å ta valg og utvikle egne preferanser. «Hva er det egentlig jeg er glad i, hva er det egentlig jeg liker?» «Folk som har hørt meg snakke før vil tenke Å, nå kommer han med den hjernen sin igjen!», sier Ellingsen før han forsikrer oss om at vi alle har en hjerne. Det humres litt i salen av det utsagnet. Han påpeker at det er faktisk det viktigste organet som finnes når man tenker på selvregulering, samspillet mellom emosjoner og kognisjon. Dersom man i tillegg har en kognitiv funksjonsnedsettelse, klarer man sjelden å gjenkjenne eksempelvis hersketeknikker og komme tilbake sterkere neste gang man utsettes for noe. Det blir da en oppgave for oss som skal bistå å i hvert fall ikke trigge emosjonene hos vedkommende så mye at vedkommende kommer ut av spill.

Emosjonsregulering er derfor viktig å få inn i skolen. Der må man hjelpe vedkommende til å avsløre ulike situasjoner og være med på å legge til rette sånn at vedkommende får lov til å utøve sin selvbestemmelse på en god og konstruktiv måte. Demokrati og selvbestemmelse er noe som inngår i læreplanen i grunnskolen, men dersom man har rett på spesialundervisning, fritas man fra læreplanen.

Rettighetsutvalget anbefaler at det utarbeides bindende retningslinjer for utformingen av opplæring og planer for elevene som mottar spesialundervisning. Spesialundervisningen bør i størst mulig grad reflektere over innholdet i ordinære læreplaner. Ellingsen avslutter innlegget med å si at «Elever med utviklingshemming trenger rett og slett å få lære dette i skolen og øve på det, mer enn alle andre elever, fordi de trenger mer opplæring for å lære det».