Mer politikk, takk!

Tekst: Jarle Eknes og Hanne Kluge

Korona

På Sandnes Rådhus har han jobbet i rundt et år, men også arbeidet til Johannes har blitt rammet av koronasituasjonen. Formelt ble han ikke permittert, men måtte ha hjemmekontor, i likhet med de fleste andre som jobbet på rådhuset. Men ettersom hans oppgaver ikke kunne utføres fra et hjemmekontor, opplevde han det som å være permittert med lønn. Han synes det var veldig kjekt at han ikke ble rammet økonomisk, men det var tungt å ikke få muligheten til å jobbe og møte gode kolleger. Så han ble definitivt rammet; det har vært en tung tid.

HELT MED etablerte faste videomøter for dem som var permittert eller hadde hjemmekontor, og Johannes var med i en av disse gruppene.

–Vi var mellom tre og fem personer som hadde samtale med Jann [organisasjonssjef i HELT MED]. Vi snakket om alt fra A til Å, og jeg satte stor pris på dette. Da hadde jeg noe å glede meg til, i stedet for å bare sitte og ikke gjøre noe som helst.

Vi spør hvordan det var for ham å ha hjemmekontor med lønn, men uten muligheter for å jobbe.

–Det påvirket meg helt grusomt, for å si det rett ut. Jeg snudde døgnrytmen totalt. Tidligere, når jeg hadde en jobb å dra til, så våknet jeg klokken ti på halv seks og var på jobb halv åtte. Men når jeg ikke kunne dra på jobb, snudde jeg om på døgnrytmen. Jeg kunne sovne klokken to om natten og våknet klokken ett neste dag. Jeg satt i stolen og så mye film og serier og holdt på med gaming. Mye mer enn vanlig. Det var utrolig kjipt og frustrerende. Det gikk så langt at jeg nesten hev stolen ut av vinduet.

Begge foreldrene har samfunnsviktige jobber. Moren arbeider på Universitetet og faren er barnelege på Stavanger universitetssykehus, så det har vært ekstra viktig å unngå covid-19 smitte i familien. Det har ikke vært noe problem, forteller han, alle i familien er flinke til å unngå risikosituasjoner. Det er først og fremst det å ikke lenger ha en jobb å gå til som har vært problemet.

–Er det noe med hele den koronasituasjonen som du tenker har blitt dårlig håndtert av folket eller samfunnet eller et eller annet? At det har vært for strengt eller for lite strengt?

–Da må jeg si at staten eller regjeringen og Folkehelseinstituttet har forklart situasjonen veldig dårlig. For eksempel; skal vi ha munnbind eller ikke munnbind på? Folk vet jo ikke hva de skal gjøre. De bare sier «anbefaler». Men egentlig synes jeg de skulle heller sagt at «de må». Det er litt strengere enn å bare si «anbefaler». Der synes jeg TV Bra gjorde en strålende jobb da de intervjuet regjeringen. De stilte gode spørsmål, og da fikk vi det bedre forklart. Jeg har begynt å følge med på TV Bra. Det er bra saker.

Johannes synes det er trist å tenke på hvor hardt koronasituasjonen har rammet de eldre. Og historien om hans engasjement for eldre går en del år tilbake. På videregående skole gikk han på helsefag, og kom inn i prosjektet «Livsglede for eldre».

–Det et prosjekt hvor du er med i en gruppe, og så gleder man eldre med musikk og sang, og kommer med kaker og slikt. Det har jeg gjort på et sykehjem, og så var jeg ledsager for en eldre person på en reise til Kypros. 

–Det høres veldig kjekt ut. Var det kjekt?

–Det var helt amazing! Så etter at jeg hadde holdt på med Livsglede for eldre på siste året i videregående skole, ble jeg frivillig i Livsglede for eldre. Jeg fikk også lærlingplass på demensavdeling på Jonsokberget. Så jeg har jobbet med eldre der òg. Etter det begynte jeg på folkehøgskole i Moelv, og var der i tre år. Det er Arbeiderbevegelsens folkehøgskole, forteller Johannes stolt.

–Og der bidro jeg til oppstart av et eget valgfag, som het «Livsglede».

–Du fikk startet et eget valgfag? Det eksisterte ikke før du kom?

–Nei, det eksisterte ikke fra før. Da fikk jeg noen elever til å være med meg, og vi har vært på TV, på EXTRA-sendingen, i 2017. Da var det et filmteam som fulgte etter oss. Vi viste de hva vi gjorde, og de filmet oss i aksjon på et gamlehjem.

Johannes i trappen på rådhuset i Sandnes, sammen med jobbspesialist Hanne. Foto: Jarle Eknes

–Fantastisk. Du er en skikkelig ildsjel, du. På det tidspunktet du søkte jobb gjennom HELT MED, var det flere ledige jobber. Var det aktuelt å søke flere av disse?

–Nei, på det tidspunktet ville jeg ikke jobbe på sykehjem, jeg ville jobbe på rådhus. Jeg er jo interessert i politikk, og synes det er litt stas å være blant de som bestemmer, for å si det rett ut. Da jeg var leder i Ryfylke AUF, gikk jeg innom daværende ordfører, Helge Steinsvåg som satt for Strand AP. Så gikk jeg innom rådhuset i Strand av og til og besøkte han, og snakket med han.

–Jeg må si at du har et ganske imponerende nettverk, Johannes, sier jobbspesialist Hanne Kluge, som kjenner ham godt gjennom oppfølgingen i HELT MED.

–For når det har vært ting du og jeg har snakket om, sitter du ikke og venter på at jeg skal finne ut noe. Du ringer en eller annen, for eksempel en politiker eller noen i LO eller hva det skal være, og bare finner ut av det. Så får jeg en mail etterpå om hva du har gjort. For eksempel tar du kontakt med stortingsrepresentanter som Solfrid Lerbrek og Margret Hagerup.

–Jeg har en liste over folk jeg kan kontakte. Da jeg gikk på folkehøgskolen, hadde jeg praksis på Stortinget og i LO.

Johannes er svært politisk interessert, og er meget fornøyd med at han kan koble denne interessen med jobb. Han har 50 % stilling ved rådhuset, og er på jobben klokken halv åtte om morgenen. Hver morgen starter han med å tømme oppvaskmaskinen, deretter foretar han vedlikehold av kaffemaskinen. Han tømmer den for grut, vasker den og gjør den klar for kaffetørste medarbeidere. Deretter henter han søppel i alle etasjene og fordeler post. I det siste har han også vasket vinduene. Siden de holder til så nært sjøen, legger det seg fort salt på vinduene. I fullt regntøy setter han da i gang med å spyle vinduene. Han startet med noen av de oppgavene han har i dag, og utvidet raskt til flere arbeidsoppgaver. Johannes er arbeidsom og pliktoppfyllende, og liker å bidra.

Før han søkte jobb gjennom HELT MED hadde han varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet (VTA-S). Han var klar for en forandring, og ønsket ikke å jobbe et sted som bare var for personer som trengte tilrettelagt oppfølging. Han opplevde at han ble satt i en bås, og at andre oppfattet at han hadde lavere funksjonsevne enn det han egentlig har. I jobben ved Sandnes Rådhus opplever han at folk ser ressursene hans, og ikke henger seg opp det som måtte være av begrensninger.

Jobben kom han over ved å google «uføretrygdede i jobb», og da dukket HELT MED mulighetene opp. Der poppet drømmejobben på rådhuset opp. Han søkte, og ble oppringt av kvalitetssjef Ørjan Hinna i HELT MED. Johannes hadde nemlig kun krysset av for at han hadde uføretrygd, og latt være å føre opp noen diagnose som forklaring. Det handlet om at Johannes ikke liker slike merkelapper, og opplever at folk lett undervurderer de som har strevd litt med det faglige på skolen, og som kanskje trenger litt ekstra tilrettelegging i arbeidslivet. Johannes setter ord på det mange som har blitt ansatt i HELT MED tenker; de vil ikke bli satt i bås. De vil jobbe og yte og bli verdsatt for den de er, og aller helst bli betraktet som en god kollega.

Da det ble bekreftet at han innfridde kriteriene for å kunne få jobb gjennom HELT MED-ordningen, ble han innkalt til både første- og andregangsintervju, og begynte i fire ukers praksis. Det var ikke tvil hverken hos arbeidsgiver eller Johannes; dette var svært vellykket, og det ble fast jobb.

Johannes bor på Jørpeland. Der bor han med begge foreldrene, men har eget rom på loftet, i et stort hus med stor hage og fiskedam.

–Før hadde vi koikarper, men de frøs i hjel da vinteren kom. Så nå har vi fått gullfisk. For fem år siden fikk de unger, så nå er det helt ekstremt mange gullfisk i vannet. Og så har vi en rabagast av en katt, som heter Radka.

–Nettopp. Som i Radka Toneff?

–Ja.

–Det har sammenheng?

–Ja. Fordi vi er en musikalsk familie, så vi har oppkalt dyrene våre etter musikalske artister. Den forrige katten vi hadde kalte vi for Piazolla.

Stolt forteller han om sine tre søstre, og gjør rede for hvilke instrumenter de behersker. Selv har han spilt trommer, og gjør det litt fremdeles, på familiens huskonserter ved juletider.

–Hver 23.desember lager jeg en film jeg legger ut på Facebook, der jeg synger en julesang.

Han har hatt en aktiv fritid, hvor han blant annet har sunget i kor. Det gjorde han helt frem til han begynte på folkehøgskolen.

Johannes på talerstolen. Foto: Jarle Eknes

Engasjert

Johannes er også engasjert i frivillighetsarbeid i idrettslaget på Jørpeland. De er med på å arrangere en hel haug med konserter og arrangementer. Johannes ramser opp Arne Scheie, Drillo, Thomas Dybdahl, Janove, Morten Abel, Bjørn Eidsvåg, Freddy Kalas og Jørn Hoel, som noen av dem han har overvært på arrangementene han har jobbet på som frivillig. Han skanner billetter og er vakt. Han jobber også frivillig for Viking. Da skanner han billetter og deler ut kaffe. Men på grunn av koronasituasjonen er det få tilskuere og ingen kaffe. I det vi skal hoppe videre til neste tema, kommer han på at har vært med i 17. mai komiteen også.

–Skjønner, vi starter i feil ende, vi skulle spurt, «Johannes, hva er det du ikke er med på?». Det hadde gått mye raskere... 17.mai-komiteen også. Har du vært med en gang eller flere ganger?

–Dette var første gangen. 17. mai komiteen på Jørpeland. Og så var jeg med i hundreårsjubileet til idrettsklubben STAAL- Jørpeland, der jeg òg satt i komiteen. For de ble hundre år i fjor, og så satt jeg i komiteen deres. Da laget vi et stort arrangement på klippen på Jørpeland, der vi inviterte to hundre stykker. Og så hadde vi et stort arrangement på Jørpelandsholmen.

–Fantastisk. Men disse komiteene som du har blitt medlem i. Det var jo ganske mange. Hvordan er det det skjer? Banker du på komitedøren, eller blir du spurt? Hva er historien bak?

–Jeg har jo så mange kontakter, holdt jeg på å si. Så jeg bare spør, og sier jeg er så god til å gjøre noe, kan jeg ikke være med i komiteen?

–Du selger deg inn og sier at du er god?

–Ja.

–Stilig. De kan jo ikke si nei til det.

–De sier ja. for STAAL- Jørpeland fikset jeg 100 års-jubileum logoen. Og for 17.mai-komiteen, laget jeg konkurransevideoer. Også var jeg med på å lage en sak om HELT MED til årsmøtet i Rogaland arbeiderparti. Så nå er det HELT MED jeg brenner for.

Oppvekst og vennskap

Johannes! Foto: Jarle Eknes–Du er veldig sosial. Har du vært det hele livet?

–Ja, faktisk. Jeg ble jo kalt «Smiley» i barnehagen. Det er liksom meg, det.

–Hvordan var oppveksten din?

–I barnehagen, på barneskolen og ungdomsskolen hadde jeg det helt fantastisk. Andre tok kontakt med meg fordi de likte å være hos meg. Vi pleide å spille fotball eller hoppe på trampoline. Vi gikk ut i byen og kødda, sånn som ungdommer pleier å gjøre.

–Du hadde venner?

–Ja, jeg hadde det da. Da jeg begynte på videregående skole ble jeg skolelei. Jeg begynte på naturbruk. Det var ikke noe for meg. Så jeg skulket mye. Etter et halvt år fikk jeg i stedet praksis i barnehage, men det var heller ikke noe for meg. Men så skiftet jeg til helsefag på videregående skole. Det var litt krevende det òg, men det gikk litt bedre. Jeg gjennomførte og fikk kompetansebevis i Helsefag.

–Var det andre ting som forandret seg når du kom på videregående skole? Forandret det seg med venner og slike ting da?

–Jeg fikk noen nye venner i AUF på den tiden, men så begynte jeg på folkehøgskole. Og vennene mine flyttet til andre deler av landet. Nå sitter jeg mer hjemme på PCen og snakker med dem på Facebook.

Han forteller også om kurs han har vært med på i regi av habiliteringstjenesten for voksne, om økonomi, sosiale medier, det å bo for seg selv og så videre. Der gikk han i en periode hver tirsdag.

–Det var fint. Men jeg var jo der for å se om jeg kunne bli venn med noen, men det var ikke så lett.

Gjennom faglig-sosial samling i HELT MED har han derimot blitt kjent med Håkon.

–Når koronaen åpner opp for det, så skal vi gå på fotballkamp sammen.

Tilrettelegging

Vi spør om det er noe han ser tilbake på i livet sitt, som han ønsker kunne vært annerledes. Noe han kanskje er misfornøyd med.

–Kanskje skolen kunne ha hjulpet meg litt mer med språkvanskene mine. Det synes jeg skolen har vært litt dårlig på.

–Så de grep ikke ordentlig fatt i det, synes du?

–Nei. Eller, på ungdomsskolen greide de det litt, men på videregående var det litt berg-og-dalbane.

–Så hvis de hadde gitt deg bedre oppfølging på de tingene du ønsket hjelp til, ville ting ha kunnet vært enda bedre for deg?

–Ja. Men det er derfor jeg synes HELT MED er så bra, for der har jeg fått så god oppfølging av Hanne [jobbspesialist]. Nå synes jeg det går veldig bra, etter jeg fikk jobb gjennom «HELT MED». Og så får jeg skikkelig god oppfølging av de som jobber i politisk sekretariat også Grete, som er min kontaktperson på Sandnes Rådhus, legger han til.