Meld. St. 8: Tre betraktninger
Fredag 4. november inviterte Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen et knippe politikere, byråkrater og organisasjoner til pomp og prakt i regjeringens representasjonsbolig. Hvorfor? Til lansering av stortingsmeldingen om utviklingshemmedes menneskerettigheter. Stemningen blant de oppmøtte var småeuforisk. Endelig fikk vi en melding som peker ut retning for den framtidige politikken som omhandler personer med utviklingshemming. Men har vi grunn til å juble? I det følgende trekker jeg frem tre punkt fra Meld. St. 8 det er verdt å undre seg over.
Dette er en kommentar fra rådgiver i Stiftelsen SOR, Linn Løvlie Slette. Den gir uttrykk for skribentens meninger.
Punkt én: selvmotsigelsens politikk?
Mange kjenner den såkalte “Furutun-saken” som en stor, stygg og vemmelig samlokaliseringsulv. Furutun har reist seg som et skrekkeksempel på hvordan politiske hestehandler fortoner seg i praksis; for ikke å snakke om manglende forståelse for faget, folka, medvirkningsprosesser og den overordnede nasjonale politikken på funksjonshemmingsfeltet. Derfor ble jeg varm om hjertet når meldingen blant annet startet slik (s. 20):
Ei motsetning til deltaking og inkludering er segregering og institusjonalisering. Institusjonalisering kan innebere at menneske på grunn av utviklingshemminga si er utestengde eller segregerte frå andre på fleire samfunnsarenaer og lever eit liv som i stor grad er administrert av andre. (...). Ei samlokalisering kan bidra til ytterlegare institusjonalisering når tenestene den enkelte får, er knytte til bustaden heller enn til den enkelte som bur der. Ei slik organisering kan skape administrerte liv og liten grad av sjølvråderett i kvardagen (min utheving).
Avsnittet over satt et slags politisk momentum, og håpet var derfor stort for kommende tiltak. Gleden var derimot kortvarig.
I SOR sitt innspill til meldingen skriver vi blant annet dette (referert til i kursiv): (...) Tjenester til utviklingshemmede er komplekse og de krever kompetente ansatte i hele faste stillinger. (...). Mange personer med utviklingshemming er avhengige av velferdsstatens helse- og omsorgstjenester, ofte gjennom et helt livsløp. Tjenestene er, som vi påpeker i innspillet, ofte komplekse. Behovet for tilrettelegging og bistand i hverdagen skal derimot ikke være bestemmende for hvor og hvordan man skal bo. Her er artikkel 19 i CRPD klokkeklar. Denne bestemmelsen gjelder ikke bare på det boligpolitiske området, men har også innvirkning på hvordan tjenestene organiseres og på hvordan lokalmiljøet utformes. Meldingen mister dermed sitt påbegynte momentum når både kapittel 5 (retten til personlig assistanse) og kapittel 9 (retten til helse) inneholder følgende tiltak:
Regjeringa vil bidra til å sikre tilstrekkeleg og individuelt tilpassa helseoppfølging, irekna å leggje til rette for utvikling og bruk av digitale løysingar og velferdsteknologi, leggje til rette for å arbeide meir tverrfagleg og få til eit betre samarbeid gjennom samlokalisering og arbeid i team (min utheving).
Etter å ha lest dette avsnittet mange ganger sitter jeg igjen med følgende selvmotsigende tolkning: Selvfølgelig kan du bo hvor, hvordan og med hvem du vil (jf. artikkel 19), men om du trenger tilstrekkelig og individuelt tilpassa (helse)oppfølging ønsker vi (les: regjeringen) at du benytter deg av et samlokalisert tilbud. Bortgjemt mellom velferdsteknologi og å arbeide i team står det altså svart på hvitt: samlokalisering. Av statsbudsjettet for 2023 vet vi at det er foreslått kutt i investeringstilskuddet til omsorgsboliger for blant annet utviklingshemmede. Om vi sammenstiller dette forslaget med tiltaket over gir det altså mening. Institusjonene snikinnføres. Men hvorfor? Antakeligvis fordi institusjonene har flyttet inn i hodene våre. Samlokalisering har blitt svaret på det såkalte problemet. Vi klarer ikke å fri oss fra denne tanken. Og ut av dette reiser det seg et annet betimelig spørsmål: hvem skal gi denne individuelt tilpassa (helse)oppfølginga?
Punkt to: Utviklingshemmedes advokat og geriljasoldat nevnes én gang
La meg gjøre det klinkende klart: vernepleierprofesjonen oppstod på grunn av den umenneskelige behandlingen utviklingshemmede ble utsatt for i en årrekke. Ut av asken steg det en profesjon som skulle bidra til humane levekår for utviklingshemmede. Om vi ser tilbake på SORs innspill til Meld. St. 8, skriver vi blant annet dette: (...). Selv om vernepleiere ikke skal være de eneste som skal jobbe i disse tjenestene, tverrfaglighet er essensielt, så er det fortsatt den eneste utdanningen på bachelornivå som inneholder omfattende kunnskap om utviklingshemming, deres levekår, tilretteleggingsbehov og behov for tjenester. (...).
I en Stortingsmelding som legger til grunn en menneskerettslig, og til dels en relasjonell forståelse av utviklingshemming, er det paradoksalt at ikke vernepleierprofesjonen nevnes mer enn én gang (ja, du leste riktig!). Vernepleierprofesjonen har kunnskap både på system- og individnivå, der målet er å redusere gapet mellom samfunnet og mennesket. Jeg hadde dermed forventet en tydeliggjøring av behovet for vernepleiere ute i tjenestene, anerkjennelse av spisskompetansen på utviklingshemmedes levekår, og tiltak som satser på utvidet utdanningskapasitet og fleksible utdanningsmuligheter (for å nevne noe).
Vi mangler tross alt 20 000 vernepleiere i følge undersøkelser gjort av FO og NAKU. I samme rapport påpekes det også at tjenestene preges av lav kompetanse, og det er utstrakt bruk av deltidsstillinger. Dette truer den faglige forsvarligheten. Slik sett kan vi ikke bare fokusere på å utdanne flere vernepleiere, men den samlede kompetansen må heves. En slik satsning vil ikke bare komme utviklingshemmede til gode, men det vil også være et nødvendig grep for å møte morgendagens helse- og omsorgsutfordringer. La oss håpe at Opptrappingsplan for heiltid og god bemanning i omsorgstenesta, og Kompetanseløft 2025 innfrir, og at vernepleierkompetansen eksplisitt nevnes som en suksessfaktor.
Paradokset stopper uansett ikke der. Om vi søker på ordet “sjukeplei”, får vi derimot seks (6) treff. Et treff er hentet fra kapittelet om vergemål:
Faste verjer er ofte verjer for fleire personar, og dei kan dermed ha særleg kompetanse eller relevant bakgrunn innan enkelte problemstillingar som personen med verje kan ha behov for særleg hjelp med. (...). Eksempel på relevant bakgrunn kan vere politifagleg bakgrunn eller bakgrunn som psykiatrisk sjukepleiar (s. 46) (min utheving).
Denne uthevingen fremstår som en ren provokasjon. Ikke fordi politifolk eller sykepleiere nødvendigvis er uegnet som verger, men fordi eksempelet kommuniserer en holdning og en forventning om hvem vergehaver kan være. Ordet “konfliktsøkende” kommer opp i min bevissthet. Om vi derimot ser tilbake på nevning av ulike profesjoner (vernepleier (1) vs varianter av sykepleie (6)) kan man undre seg om meldingen egentlig legger til grunn en medisinsk forståelse? Det leder oss til siste punkt.
Punkt tre: Er den relasjonelle, eller den menneskerettslige forståelsen, en tilslørt og mer sofistikert medisinsk forståelse av utviklingshemming?
Sølvi Marie Risøy og Magne Bolme diskuterer samfunnets forståelse av funksjonshemming i denne podcastepisoden. Her tar Risøy og Bolme til ordet for at den relasjonelle forståelsen egentlig har blitt en medisinsk forståelse. Og sannelig tror jeg de har rett. Om vi ser på punkt én og to i dette innlegget finnes det holdepunkter for Risøy og Bolmes meninger. Meldingen legger slik sett til grunn at det er staten som skal ivareta individet (staten har virkemidlene, og skal forsøke å innfri rettighetene), men da forventes det også at individet tilpasser seg staten. Som Bolme påpeker fyller vi gapet (i den relasjonelle forståelsen) med subsidier og ulike tiltak, med det håp om å redusere funksjonshemmingen som oppstår mellom individ og samfunn. Likevel settes de fleste tiltak inn på individnivå, nærmest for å bøte på en nedsatt funksjonsevne. Men hva skjer når Knut og Kari brukes som hverandres tiltak i en boform de ikke har valgt selv? Da beveger vi oss langt utenfor idealene som reiser seg i lys av CRPD. Dette var også noe av det førstelektor ved Høgskolen i Østfold, Lars Rune Halvorsen, adresserte i sitt innlegg under CRPD-konferansen i Oslo 27. og 28. oktober.
Så. Hva gjør vi nå?
Som forbundsleder i NFU, Tom Tvedt, betimelig påpekte i sin takketale til blant annet Trettebergstuen fredag 4. november (2022), har vi endelig fått en melding som gir oss et politisk diskusjonsgrunnlag. Den gir oss en retning. Derfor er det viktigere enn noen gang at innholdet i meldingen faktisk brukes til diskusjon, til politisk påvirkningsarbeid og til fag- og tjenesteutvikling.
Det er nå den virkelige jobben begynner.
