Medvirkning må starte før tanken er tenkt

Dette er en kommentar fra spesialrådgiver i Stiftelsen SOR, Cato Brunvand Ellingsen. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

I en reportasje i Stavanger Aftenblad forteller mamma til Vegard (3), Nina Herigstad, om behovet for avlastning og hvor vanskelig dette er. – Å søke avlastning i seg selv er kjempetøft. Vi gjorde ikke det fordi vi ville, men fordi vi måtte, forteller Nina til avisen. 

Gode avlastningstilbud er avgjørende viktig for mange familier og det skal være noe av det fineste vårt velferdssamfunn skal tilby. Selv om foreldre forteller om gode tilbud i store enheter, som i Sandnes kommune, er det lett å forstå at det er vanskelig å sende barnet på avlastning til gigantiske avlastningsinstitusjoner. 

Funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) som Norge har ratifisert og forhåpentligvis snart inkorporert i lovverket, krever at vi møter folk på en ny måte. Vi må gå fra at vi, systemet, vet hva som er best for folk til å anerkjenne at folk selv vet hva som er best. Systemets perspektiv er ikke tilstrekkelig. Velferden utvikles sammen.  

Måten Stavanger kommune til nå har tenkt rundt planlegging av avlastning, er stikk i strid med CRPD. Det er nesten sjokkerende gammeldags hvordan direktør for helse og velferd utaler seg om brukermedvirkning i prosessen om ny avlastning: "I øyeblikket da en bestemmer seg for å gjøre dette, skal det være brukermedvirkning." Med dette tar hun utelukkende systemets perspektiv. Brukermedvirkning i Stavanger kommune starter altså når kommunen har bestemt seg. 

Fra min tid i fagbevegelsen har jeg tatt med meg utsagnet «med en gang tanken er tenkt». Med en gang en har tenkt en ny tanke om organisering, utvikling, så skal folk som blir berørt involveres. Med en gang kommunen eller fagfolk har kommet på en ny ide skal andre ansatte og brukere av tjenestene involveres. Lenge før en har bestemt seg for noe som helst. 

Egentlig er jo dette også gammeldags. Involveringen og medvirkningen må være kontinuerlig. Den skal starte før tankene er tenkt. Medvirkning og involvering må skje i identifisering og beskrivelse av problemer. Medvirkning og involvering må skje i utvikling av nye løsninger. Medvirkning og involvering må skje i implementering og gjennomføring. Ikke bare er dette prinsipielt viktig. Tro det eller ei, det bidrar også til bedre løsninger. 

I motsetning til i flere andre kommuner tar nå politikerne i Stavanger kommune ansvar og utsetter planene om å bygge en stor avlastningsinstitusjon med nærmere 30 plasser. Ikke bare utsetter de dette, men de stiller klare forventninger til det videre planarbeidet.  Vedtaket i helse- og velferdsutvalget i kommunen denne uken bør være av interesse for kommunepolitikere over hele landet. Forventningene til saksbehandling omhandler blant annet følgende:

• Redegjørelse av hvordan samlokalisering vil føre til et bedre tilbud
• Om det planlagte prosjektet tilfredsstiller husbankens krav
• Om det planlagt prosjektet er i tråd med veileder til helsetilsynet
• Om det planlagte prosjektet er i tråd med CRPD

Dette er klare og konkrete forventninger til behandlingen av saken, og det blir spennende å se hvilke svar som blir lagt på bordet. Jeg savner forventninger til dialog med og innspill fra fagforeningene, men heldigvis og selvsagt inkluderer det også forventninger om brukermedvirkning. Alle aktuelle organisasjoner skal innkalles til dialogmøte (altså ikke informasjonsmøte). Bettina Lindgren fra Løvemammaene er dog til Stavanger Aftenblad klar og tydelig på hva som kan forventes på et slikt møte:  

– Løvemammaene har aldri gått rundt grøten, så vi skal fortelle dem akkurat hva vi mener. Det de planlegger er en monsteravlastningsbolig. Det er ikke til barnets beste. Politikerne kommer til å få klar beskjed om at de bare må skrote disse planene. Dette hører ikke hjemme i et moderne samfunn. 

Jeg er enig med Lindgren i at slike store enheter tilhører fortiden.