Med rett til å gå til grunne

Med rett til å gå til grunne

På Jubileumskonferansen for SOR, der rettssikkerhet for mennesker med utviklingshemming var tema, ble paneldebatten «Med rett til å gå til grunne» holdt. Tittelen refererer til en sak fra «Brennpunkt» av Syed Ali Shahbaz Akhtar, Journalist NRK og Cathrine Oftedahl, Journalist NRK. Debatten etterpå ble ledet av Karl Haakon Sævold, styreleder i stiftelsen SOR, og panelet ble supplert Karl Elling Ellingsen, professor ved NAKU/NTNU og Tom Tvedt, forbundsleder i NFU, i tillegg til innlederne. Debatten belyste utfordringer knyttet til hvordan samtykkekompetanse, og rett til forsvarlig helsetjeneste tilsynelatende kan stå i konflikt med hverandre, særlig når dette kombineres med uklar ansvars- og oppgaveforståelse.

Tekst: Mari-Mette Graff, Graff Tekstproduksjon

 

Hvor galt må det gå før man reagerer?

Akhtar innledet sesjonen med å referere kort til flere mediesaker som omhandler mennesker med utviklingshemming: «Spesielt i vårt distrikt, Rogaland, har det vært store, tunge tragedier som i hovedsak har omhandlet utviklingshemmede som er innblandet i kriminelle forhold. Noen ganger er de ofre, noen ganger er det de som er gjerningspersoner. Akhtar orienterer blant annet om en drapssak hvor Stavanger Aftenblad gjennom systematisk arbeid avdekket situasjoner de siste årene i den dreptes liv, der han kunne ha blitt reddet hvis en etat hadde fulgt med, hvis en nabo hadde fulgt med. I denne konkrete saken kom Fylkesmannen til at kommunen hadde brutt loven, både i forhold til den drepte og en av gjerningspersonene.

Akhtar berørte også utfordringer knyttet til spørsmålet om tilregnelighet og straffeutmåling. Domstol og politi skal vurdere om mennesker skal dømmes som tilregnelige eller ikke, men de har ikke kompetanse til å vurdere utviklingshemming. Gjennom mange saker har han stilt seg spørsmålet: «Kunne dette vært unngått?» Et annet spørsmål som har dukket opp er: «Hvor galt må det gå før man reagerer?».

Et fortvilet rop

Oftedahl forteller hvordan deres arbeid med den konkrete saken fra «Brennpunkt» startet med en mail: «Egentlig var det et fortvilt rop, det forsto vi med en gang. Det handlet om hennes utviklingshemmede voksne sønn som bodde i døgnbemannet omsorgsbolig, men likevel hadde verden rast sammen. Han hadde både jobb og fritidsaktiviteter tidligere. Pandemien kom, dette ble stanset og uroen bredte seg, og han var ut forbi stupet allerede, både med rus og kriminalitet. Da vi nå begynner disse opptakene er mor ute hele døgnet og leter etter Jonas, til tross for at han bor i et bofellesskap med døgnbemanning. Så hvordan kan det egentlig ha seg?»

De viser klipp fra episoden i «Brennpunkt» hvor mor er intervjuet mens hun kjører rundt og leter etter sønnen sin. Noen ganger har hun hellet med seg. «Han kom gående her. Jeg rullet ned vinduet og ropte på han, men han kjente meg ikke, for han var så rusa. Han var skitten, og han var uflidd,» forteller hun. Hun forteller at hun noen ganger stiller bilen sin opp der hun tror han er, i håp om å få se han.  «For da vet jeg i hvert fall at han lever, for jeg frykter ... og den frykten tror jeg selv er reell, at han skal dø».

51646323967 c8effc6e77 k DeNoiseAI standard

Nå rakner det

Mor mener at lokale smittevernregler på grunn av korona førte til at sønnen mistet aktivitetene han hadde da Norge ble stengt. Før det hadde han fast jobb, fritidsaktiviteter og et godt nettverk. «Da ringte han til meg mange ganger om dagen og fortalte gode ting og var glad og fornøyd og gikk på turer og var på besøk rundt, og han var glad», forteller mor. 26-åringen, som er lettere utviklingshemmet og har ADHD, hadde et godt liv i egen kommunal omsorgsbolig. Da aktivitetene ble borte kom han i drift og ble et lett bytte for kriminelle gjenger. «Jeg tenkte nå rakner det. Og det visste jeg at det gjorde, for jeg vet hva han trenger for å holde seg gående, for å ha et godt, meningsfullt liv».

Når opptaket gjøres bor sønnen på et senter for rusbehandling. Journalisten i opptaket forteller: «For moren er det bare en løsning som kan redde sønnen. Hun mener kommunen, som har omsorgsansvaret, er ansvarlig for at han har blitt rusavhengig. Nå vil hun at de skal bruke tvang.» Kommunen svarer: «Alt av hjelp må myntes på frivillighet, og lovverket gir ikke rammer for å iverksette tvangstiltak.» Journalisten påpeker at rapporter fra Helsetilsynet og likestillings- og diskrimineringsombudet gir en knusende dom over omsorgen kommunene gir utviklingshemmede. Til dette svarer kommunen: «Kommunen har ikke lov til å ilegge tvang uten vedtak, men det å ta vare på hverandre er noe enhver samfunnsborger plikter, òg kommunen. Det er et langt sprang fra det å utøve ulovlig tvang til det å ta vare på folk.»

Samtykkekompetanse

Oftedahl begrunner valgtet om å la arbeidet med saken fordype seg i problemstillingen rundt bruk av tvang: «Vi valgte å ha fokuset på hvorfor ingen stopper Jonas som er i utforbakke så til de grader. Moren her, roper på tvang. Det er helt uaktuelt, er svarene fra alle kanter. Og hvorfor er det sånn, Ali?»

Akhtar svarer: «Å ha samtykkekompetanse betyr at man har innsikt og er i stand til å vurdere konsekvensene av de valgene man tar. De mener kort fortalt at Jonas, som vi kaller han, er oppegående nok til å skjønne de valgene han tar, og dermed kan styre sitt eget liv og sin egen helse. Det er på grunn av at selvbestemmelsen står sterkt.»

I paneldebatten mener Ellingsen at om denne saken skal være førende for hva samtykkekompetanse er, vil kårene for å kunne jobbe for å sikre utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse svekkes og blir veldig skjøre: «Vi er nødt til å se mye nærmere etter hva som har foregått i denne saken. På mange vis kan man si at det er en slags, nærmest ansvarsfraskrivelse i verste fall, det at man sier at «vi kan ikke gjøre noe, fordi personen har selvbestemmelsesrett.» Da må vi gå tilbake å se hvor dette startet, og hvordan det har klart å komme seg helt hit.» Ellingsen sier videre: «Vi så at da det kom inn det jeg ville kalt for miljøterapeutiske prinsipper i måten det jobbes på endret ting seg til det bedre. Altså man begynner å ta ansvar.»

Ressurser og kompetanse

Tvedt følger opp med å peke på at dette dessverre er en situasjon man kan finne i hvert fylke. «Jeg tror det er denne type historier, fra mødre og fedre som står i disse dilemmaene, som er grunnen til at vi er her i dag, altså en 70-årsdag til en organisasjon. Dette viser hvor viktig det er at vi som organisasjoner står opp og tar denne kampen. For å være helt ærlig handler det om ressurser og kompetanse, og det handler om lov. Dette handler om muligheter til å få tiltak. Jeg vil bare si: Jeg kjenner få i kommunen som jobber der ute på gulvet 24 timer i døgnet, som ønsker å gjøre en dårlig jobb. Men jeg kjenner mange som jobber der ute, som skriker etter mer kunnskap, utdanning og kompetanse på fag.»

Debatten tok videre for seg det politiske ansvaret i spørsmålet, både lokalt, på fylkes- og riksnivå,. De diskuterte betydningen av inkorporering av CPRD og tilleggsprotokollen, og hvordan det kunne påvirke innsats og utfall i tilsvarende saker. Betydningen av muligheten for rettslig prøving ble særlig understreket.

Arbeidet med veilederen ble fremhevet som bra, samtidig som Tved var tydelig i sin kritikk av mangel på handling: «Veileder er bra. Vi har ventet på en stortingsmelding og vi får opp et likeverdsutvalg. Jeg er trøtt og lei av papirer og dokumenter. Jeg sier ikke at veiledere er dårlig. Det er viktig. All ny kunnskap er viktig. Men jeg er litt lei av å vente på stortingsmeldingen. De finner på andre ting. Bare så det er helt tydelig: Vi trenger ikke mer rapporter. Vi vet hva som er galt, det er rapporter ut og inn. Det er bare å komme i gang fortest mulig.»

Ellingsen støtter Tvedt i at veilederen er bra: «Vi trenger denne veilederen. Vi trenger at den blir gjort kjent, og det vil bli et løft for tjenestene hvis vi klarer å jobbe etter den. Og vi kan sikkert ikke unngå denne type saker helt og holdent, men vi vil få en erfaring og kompetanse som gjør at vi mer intuitivt og umiddelbart reagerer på den type saker.»

 

Neste konferanse: Funksjonsevnekonvensjonen - en konferanse om menneskerettigheter

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim

EHF: 984257503

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.