Lønn for strevet

Tekst: Jarle Eknes og Alma Irene Valle Alfheim

Hun har litt over 50 % stilling, og har fri hver onsdag. Arbeidstiden er fra åtte om morgenen til klokken ett. Om det er lang eller kort vei til jobb, avhenger av hvilken uke det er. Hun bor halve tiden hos mor, og halve tiden hos far. Når hun bor hos mor, har hun bare ti minutter til jobb, fra far er det en times reisevei. Men her er det viktige ting på gang, for i begynnelsen av neste år flytter hun inn i egen leilighet i bofellesskap på Kronstad i Bergen.

Det nærmer seg ett år siden hun begynte i jobben, og hun startet frisk med viktige arbeidsoppgaver som å klargjøre kaffemaskin, tømme oppvaskmaskin, rydde og servere kaffe til møter. Hun sitter ved siden av resepsjonisten, hvor hun slipper inn besøkende, og viser møtedeltakere veien til møterommet de skal være på. Det ble raskt klart at hun var veldig god i data.

–Jeg lagde PowerPoint presentasjon til en av de andre som jobber der. Hun skulle holde en presentasjon for noen andre. Det var gøy å gjøre noe litt annet enn vanlig.

–Det at du var så flink med data, var det noe arbeidsgiver visste da du søkte jobben?

–Nei, det visste de ikke. Nå vet de det. Oppgavene hennes ble utvidet til arkivering. De har svære arkivskap fulle av papirer, som hun sorterer i foldere, før de fraktes videre til fjernarkiv. Det er et skikkelig bra sted å jobbe, og hun savner jobben voldsomt.

Som for mange andre tok det brått slutt da Norge fikk merke konsekvensene av koronapandemien. Da ble det hjemmekontor, uten mulighet for å utføre noen av disse oppgavene. Inntil situasjonen gir henne muligheter for å vende tilbake til lønningskontoret, har hun fått jobb en dag i uken på HELT MED-kontoret i Bergen. Her rydder hun, støvsuger, vanner blomster, panter flasker og utfører diverse andre kontoroppgaver.

Å være uten jobb har vært tungt for henne, både i perioden med hjemmekontor (permisjon) og før hun fikk den jobben. Da ser hun masse på tv, sover mye, er lite aktiv, trist og har tunge tanker.

–Jeg merket at når jeg fikk jobbe var det lettere for meg å ikke tenkte så mye på vanskelige ting. Jeg ble gladere. Det å møte andre folk og kunne snakke med de, være til stede ute, heller enn hjemme, det var veldig bra for meg.

–Da du ble sendt hjem på grunn av koronapandemien, tenkte du at det kom til å vare kort eller lang tid?

Ine, 200 meter fra HELT MEDs kontor i Bergen, hvor hun jobber en dag i uken i påvente av å kunne vende tilbake til jobben ved lønningskontoret i Bergen kommune. Foto: Jarle Eknes–Jeg tenkte at dette sikkert bare ville ta en uke eller to. En uke hjemme, det ville vært helt greit. Så viste det seg at det tok lengre tid. Etter en måned var det også greit nok. Men etter to – tre måneder begynte jeg å slite. Jeg kjente at jeg ble veldig rastløs. Jeg måtte gjøre noe. Det var veldig vanskelig å være hjemme og ikke ha noe å gjøre, fordi jeg allerede hadde en rutine som jeg var vant til. Jeg kunne stå opp, dra på jobb, komme hjem igjen, trene. Det var slik jeg ville ha det.

–Og da ble det mye TV og mye soving igjen?

–Ja. Jeg var veldig fornøyd med å sette på alarmen om morgenen halv ni, i tilfelle jeg skulle jobbe igjen. Men jeg fikk ikke komme på jobben. Etter hvert, etter sommeren, så merket jeg at rutinene mine begynte å bli veldig tomme. Jeg ble veldig sliten av å ikke gjøre noe. Humøret mitt ble nedsatt, på en måte.

Folk rundt henne er opptatt av å finne løsninger. Hun trenger noe å gjøre, og har søkt om å få gå et halvt år på Manger folkehøgskole, hvor hun også har gått tidligere. Arbeidsgiver er klare på at hun får permisjon til å gjøre dette. Når vi intervjuer henne venter hun på klarsignal fra NAV og folkehøgskolen, men allerede før artikkelen går i trykken er det avklart; hun får plass, og har nå dratt til folkehøgskolen. Det var Ine selv som kom med ideen om å søke om å få gå der et halvt år, mens hun venter på å kunne få jobbe igjen.

–Du og alle de andre som jobber i kommunen får lønn selv om de ikke er på jobb. Og i motsetning til en del andre jobber, så risikerer du ikke å bli oppsagt når det ikke er noe særlig å gjøre. Har du tenkt litt på det, at du er heldig som jobber i kommunen?

–Ja. Det er veldig bra at jeg har den jobben, og får full lønn. Men samtidig har jeg jo tenkt at selv om jeg er heldig og har jobben, og ikke mister jobben, så er det litt urettferdig for meg å få lønn selv om jeg ikke jobber.

–Du tenker sånn, ja.

–Jeg vil jo jobbe for lønnen. Men jeg er selvfølgelig kjempeglad nå. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått jobben, og at jeg ikke har mistet jobben, men jeg vil gjerne fortjene de pengene også.

På lønningskontoret er de veldig fornøyd med jobben hun utførte, men de synes også det var berikende for arbeidsmiljøet. Ikke minst at hun representerte en viss fornyelse og foryngelse. De andre som jobber der har jobbet der i veldig mange år, og synes at Ine er et friskt pust. Ine liker også godt å være der.

–Alle sammen er veldig høflige og tar godt imot meg. De sier: «Oi, god morgen, Ine», og prater med meg. Det er veldig fint.

Hun har også søkt på møtevert-jobber gjennom HELT MED-ordningen, og hadde seks ukers praksis i McDonald’s gjennom HELT MED. Hun likte det, men synes det ble for mye venting. Hun fikk lister med oppgaver, men utførte dem så raskt at pausene ble for mange. Akkurat da hadde McDonald’s så mange andre på arbeidstrening, og hun kunne jo ikke ta jobbene fra de andre. Jobben på lønningskontoret viste seg å passe mye bedre.

Vi spør henne om hvordan hun fikk høre om HELT MED, da hun første gang søkte jobb gjennom denne ordningen.

–Det var min første støttekontakt som snakket med mamma om HELT MED. Det var interessant. Jeg syntes det var veldig bra at de som ikke kan jobbe normalt, men kan jobbe en del, kan søke jobb gjennom HELT MED. Da gikk jeg på folkehøgskole i Manger, og tok bussen inn til Bergen for å bli med på intervju. Mamma var med meg. Det første intervjuet var litt skummelt, fordi jeg aldri hadde gjort det før. Men de var hyggelige, og det gikk fint.

–Der var det mange som søkte. Da du ikke fikk den aller første jobben du søkte, ble du skuffet?

–Jeg kan ikke si at det var skuffende, fordi jeg visste at jeg ikke var ferdig med skolen. Jeg ble innkalt til andre gangs intervju, men da kunne jeg ikke komme. Da var jeg på studietur i London, med skolen min.

Gjennom disse prosessene, deriblant praksisperioden på McDonald’s, hadde HELT MED fått et veldig godt inntrykk av henne. Jobben på lønningskontoret ble aldri lyst ut. Den jobben ble hun headhuntet til.

Korona

Koronapandemien har åpenbart skapt store problemer også for Ine, men hun har ikke problemer med å forstå at det må være strenge regler.

–Det er veldig dumt. Men jeg skjønner at de må ha sånne regler, og det er veldig bra at vi har dem, og at vi må ha munnbind hvis det ikke er mulig å holde avstand, og at vi oftere enn før vasker hender. Det skjønner jeg. Det er bra at vi gjør det. Men det er dumt òg.

Hun er klar på at hun skal ta vaksinen når den kommer.

–Fordi da kan jeg gå på normal jobb igjen, eller nesten normal, i hvert fall.

Ine har to søstre. Hun er tett knyttet til dem, men de bor ikke i Bergen lenger. En av dem studerer i Trondheim, den andre i Oslo. Når hunden døde, og koronasituasjonen har satt begrensninger for å treffe venner, har hun vært mye alene og ensom.

Jeg hadde en hund som het Balder. Det var en hvit og brun engelsk setter.

–Jeg har vært veldig redd for hunder. Så da jeg fikk vite at vi skulle få hund, var jeg veldig redd. Men Balder er den skjønneste hunden jeg vet om. Han var rolig, ikke så voldsom som jeg trodde. Han sov veldig mye, og var veldig glad for turene vi gikk sammen. Vi fikk ti veldig fine år sammen.

Bergen. Foto: bhart9070, Pixabay

Fritid

Vi spør henne om hva hun liker og har likt å gjøre på fritiden. Trening er en av de tingene hun liker godt. Hun har spilt fotball, håndball og ridd. Riding var veldig kjekt, men hun sluttet med riding, etter at hun falt av hesten noen ganger.

–I koronatiden begynte jeg å løpe, eller jogge. Ute i naturen. Da brukte jeg en app, og trente tre ganger i uken. Jeg var veldig stolt over å kunne trene. Så dabbet det av etter sommerferien. I vinter har jeg ikke trent veldig mye. Men jeg danser veldig mye. Det har jeg gjort siden jeg kom til Norge, da jeg var seks og et halvt år gammel.

Oppvekst

Hun er født på Filipinene, og bodde på barnehjem der de første leveårene. Foreldrene i Norge, som adopterte henne, fikk høre at hun også den gang var veldig glad i å danse. Da hun kom til Norge, begynte hun ganske raskt på danseskole.

Faren hennes jobbet på Filipinene, med båter. Moren hennes er fysioterapeut, og hadde samarbeid med barnehjemmet der. De hørte om Ine, som hadde CP, og mente at de kunne bidra til at hun fikk bedre behandling i Norge.

–Jeg husker ikke noe særlig fra den tiden, men jeg har hørt at min biologiske mor var fattig. Når hun søkte jobb, møtte hun han som er min biologiske far. Den mannen var ikke snill mot min mor. Så da hun fant ut at hun var gravid, måtte hun si det til ham. Da fortalte han at han allerede var gift, og hadde barn. Da han fant ut at mamma var gravid, stakk han bare av fra henne. Han ville ikke ha noe med barnet, som var meg, og moren min, å gjøre. Men det som er, er at min biologiske mor var veldig fattig, og hadde det ikke bra. Hun var veldig syk. Så hun kunne ikke ta vare på meg. Derfor måtte jeg i barnehjem.

Tenker du på din biologiske far og din biologiske mor? Er det sånn som skjer av og til, at du gjør det?

–Ja, jeg har tenkt veldig mye på dette. Jeg har jo en stund ønsket at jeg kunne møte min biologiske far og mor, og få høre hva som skjedde. Har jeg besteforeldre på Filipinene? For jeg har hørt at jeg hadde en søster og en bror og besteforeldre. Men jeg vet ikke om de er døde eller i live. Så har jeg tenkt på at det hadde vært kjempegøy å dra tilbake og finne min familie, på en måte. Men jeg har hørt at han reiste og ikke ville bli funnet.

–Historien vi har med oss er viktig. Det preger oss, det er ikke bare å legge i kofferten og glemme, det kommer opp igjen.

–Da jeg kom til Norge kunne jeg ikke språket, og tidsforskjellen var stor. Når det er mørkt her, så er det lyst i Filippinene. Så jeg kunne ikke helt tidsforskjellen. Om natten i Norge, stod jeg veldig tidlig opp, og så satt vi i sofaen med teppe og så på Peter Pan med søstrene mine, og drakk varm kakao.

–Har du sett på den filmen senere? Er det sånn du liker å på nå også?

–Ja, vet du hva. Jeg elsker sånn barnefilm. Disney-filmer. Jeg lastet ned en app på mobilen som heter Disney+, der du finner alle gamle filmer og serier fra Disney.

–Såpass, ja.

–Ja. Og så elsker jeg Disney-musikk.

–Var ikke det i fjor jul det kom en teateroppsetning av Peter Pan på teateret?

–Ja. Mamma hadde gitt oss dette i julekalenderen. Da dro vi alle fire for å se på Peter Pan-teater. Så i fjor dro vi på teater med mamma, Oda og Eirin, og så på Peter Pan. Og så dro vi på kino med pappa i romjulen og så på Star Wars.

Støttekontakt

Ine har også en støttekontakt som bor på Manger. Av og til overnatter hun hos støttekontakten og hennes familie.

–Det er veldig deilig å ha henne, så hvis jeg har noe å si, men ikke tør å si det til mamma og pappa, så kan jeg snakke med henne.

Hun har hatt flere støttekontakter opp gjennom årene, som har vært viktige for henne.

Bergen. Foto: Trine Syvertsen, Flickr

Skolegang

Da hun gikk på folkehøgskolen i Manger, skrev hun egne låter, og laget videoer.

–Jeg er ikke veldig flink, men det har vært veldig gøy å gjøre sånt, å skrive låter og prøve noe nytt. Og jeg har jo skrevet låter for andre òg. Altså, mine låter, men at andre synger dem. Jeg har ikke skrevet noen siden jeg gikk på folkehøgskole.

På barneskolen hadde hun det fint, men på ungdomsskolen ble det vanskelig.

–Jeg fant mange venner, frem til at jeg begynte på ungdomsskolen. Da var jeg totalt venneløs og nederst på rangstigen. Vi forandret oss, og fikk andre interesser. Det var veldig vanskelig å få nye venner. Jeg hadde det ikke noe bra der.

Det ble mye bedre da hun begynte på Steinerskolen, hvor hun gikk på videregående skole i fire år.

–Det en veldig liten skole, så du blir kjent med alle nesten med en gang. Du føler at de nesten er familien din, fordi vi er veldig tett på hverandre. Vi har reist på veldig mange turer. Vintertur, sommertur, Sverigetur og Islandtur og alt sånt. Så jeg fant min plass der jeg kunne være fri, kunne finne meg selv. At det var mitt hjem, på en måte. Jeg følte at ingen dømte meg for den jeg er. Alle som er på Steinerskolen har problemer, og da er det lett å hjelpe til og forstå hverandre, ikke mobbe hverandre. Finne venner som forstår hverandre. Så jeg syntes Steinerskolen var veldig fin. Vi lærte at alle er forskjellige, men likevel har vi et må om at vi vil bli bedre og finne venner som forstår hverandre. Og det har jeg gjort.

Hun har holdt kontakten med flere av elevene fra den tiden.

–Det er veldig interessant, det du forteller. Du er veldig god til å sette ord på ting, og jeg forstår at dere snakker mye i familien. Du har en god trening på å sette ord på ting.

–Ja. Jeg prøver.

Engasjert

Hun er engasjert og følger med på hva som rører seg. Blant annet Ser hun på serien «Mitt lille land» sammen med søsteren. Hun forteller om en episode som handlet om en som hadde det så vanskelig at hun hoppet fra Askøy-broen, men heldigvis endte det godt. Ine har selv tunge stunder, særlig knyttet til vinteren. Da kan hun bli deprimert. Første gang var i første klasse på videregående skole, og ble utløst av et vennskap som tok slutt, på en meget problematisk måte.

–Jeg var veldig mye hjemme. Jeg var ikke syk, men følte jeg var veldig sliten, orket ikke gå på skolen, orket ingenting. Så jeg lå i sengen min og bare orket ikke mer. Jeg hadde ikke troen på at det ville bli lettere. Jeg så ikke en fremtid mer. Det var altfor mørkt. Så prøvde jeg å se positivt på det, og sa til meg selv at du er sterkere enn du tror, og da fant jeg mine venner til slutt. Hun ene jeg har holdt god kontakt med, hun reddet den tiden for meg. Etter hvert ble vi to veldig nære, snakket om alt, og det var veldig deilig.

–Er det andre ting du er opptatt av, politikk, samfunn eller? Rettigheter?

–Ja, det med rettigheter. Jeg er veldig opptatt av at alle skal ha det bra, og får jobbe selv om vi ikke er normale mennesker. Jeg er veldig opptatt av at de får være helt med. Jeg er opptatt av at alle skal ha rett til å si sine meninger, får jobbe og ha det bra, selv om mange mennesker blir mobbet, og mange ikke behandler dem så veldig bra.