Likeverdig og inkluderende opplæring – hva er virkemidlene?

Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Foto: Mikkel Eknes

Hun tar for seg programmet «Vi sprenger grenser» som kom i 2010-2011. Det skulle rydde opp mellom annet i mangel på kunnskap, mangel på forventninger, mangel på likhet og stor grad av diskriminering i skolen og barnehagen. Hun forteller videre at Barneombudet slo fast det samme i sin rapport «Uten mål og mening»; for barn med utviklingshemming og store, sammensatte lærevansker, er det et system med utelukking, segregering, og med en stor andel ufaglærte lærere og assistenter.

Ekspertgruppen for spesialpedagogikk har kommet med drastiske forslag om å blant annet fjerne retten til spesialundervisning, fjerne retten til spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, og også fjerne PP-tjenesten. Dette på bakgrunn av at situasjonen er så alvorlig, diskriminerende og lite preget av inkludering når det gjelder barn og unge med utviklingshemming.
 
Simonsens påstand er at det i utdanningssammenheng handler om motstand. Hun tenker at vedtakene og politikken i skolen ikke har vært preget av en riktig og vitenskapelig analyse av motstandsforhold. I all innovasjon ellers ser man på hvem som har eierforhold og hvor motstanden ligger. Man setter ikke i gang med store reformprosjekter, som inkludering av utviklingshemmede i barnehage og skole, uten å analysere, vurdere, evaluere og revidere underveis. Vi ser i dag at opplæringen i stor grad skjer utenfor læringsfellesskapene. Det er her motstanden ligger.

Motstanden kan deles opp i to områder; politisk nivå, og holdninger og handlinger. Den politiske motstanden mot inkludering, likeverdig opplæring samt høy kvalitet på opplæring av barn og unge med utviklingshemming ligger på et nasjonalt nivå.

Hun utdyper: NOU-en «Fremtidens skole» handler om den norske skolen, det nye utdanningssamfunnet og kunnskapssamfunnet. Alt som har med spesialundervisning å gjøre, som elever med særskilte behov og inkluderende opplæring, er spesifikt unntatt. En begrunnelse til dette kan være at de blir «tatt vare på» andre steder, i egne meldinger og utredninger. Det er ikke nevnt noe om inkluderende opplæring og likeverd. Det er mulig å komme med innspill til denne NOU-en, ettersom det bare er skisser, men man opererer altså med to helt separate systemer. «Innenfor, men likevel utenfor, kan man si», sier Simonsen.

Kunnskapsdepartementet har organisert et ekspertutvalg. Dette ekspertutvalget opererer med tre kategorier elever: Den ene kategorien er de vanlige elevene, de som følger den vanlige læreplanen. Den andre kategorien er elever som har vansker og som kan få tidlig hjelp gjennom korte kurs, eksempelvis i lesing og matte. Den tredje kategorien defineres som ikke-inkluderingsdyktige.

Simonsen tror at veldig mye av dette handler om motstand mot spesialpedagogikk. Tanken om at god, tilrettelagt opplæring gjør spesialundervisningen og spesialpedagogisk hjelp unødvendig er bra. Man ønsker å redusere omfanget av spesialundervisning, det er jo et uttalt politisk mål i veldig mange kommuner, men man kunne kanskje også formulert det som å styrke spesialpedagogisk kompetanse.

Simonsen refererer til Jens Petter Gitlesen som i 2017 sa: «Det er vanskelig å se det positive ved diagnosen ‘utviklingshemming’.» Barnehagen og skolen opererer ikke med diagnoser, de opererer med særskilte behov. Forskere og statistikere føler at de ikke får noen oversikt når man ikke bruker diagnose, men heller deler inn etter særskilte behov. En diagnosefri opplæring i tråd med opplæringsloven og lov om barnehager, går faktisk bra.

Politikere har tre områder for verktøy de kan bruke når de skal skape forandring: de har politiske virkemidler, de har juridiske grep de kan ta, og de har økonomi. Det må legges nasjonale føringer for inkludering og likeverd.

Simonsen har til slutt en bønn vedrørende det juridiske området; ikke fjern retten, og skjerp kravene til forvaltningen. «De har i altfor stor grad fått lov til å drive diskriminering og godta unntak som ikke har vært begrunnet.»