Kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet

Kari Sunnevåg er leder for Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Hordaland
Olivera Kostovska er kvalitetsrådgiver i Enhet for avlastningstjenester, Bergen kommune
Camilla Fjæreide er miljøterapeut i Bergen kommune

I artikkelen har vi hentet ut deler av budskapet fra deres innlegg på konferansen.

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester finnes i alle fylker. Sunnevåg forteller at utviklingssentre skal være pådrivere for kunnskap og kvalitet i kommunehelsetjenesten. Hvert utviklingssenter har kommunene i fylket som nedslagsfelt. De samarbeider tett med blant annet fylkesmannen, KS, Senter for omsorgsforskning, helseforetak, fylkeskommunene og så videre.

De nasjonale satsingsområdene for utviklingssentrene i 2019 var Kvalitetsreformen Leve hele livet, Demensplan 2020, Kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet, herunder oppfølging av I trygge hender 24-7 og Kvalitet i tjenester til personer med utviklingshemming

Utviklingssentrene inviterer blant annet til deltakelse i læringsnettverk knyttet til aktuelle innsatsområder i ”I trygge hender 24-7”.

I trygge hender 24-7 drives av avdeling for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet i Helsedirektoratet og skal bidra til å redusere pasientskader ved hjelp av målrettede tiltak i hele helsetjenesten.

Handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetforbedring 2019-2023 er utarbeidet for å legge til rette for at krevene i forskriften om ledelse- og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten etterleves. Pasientsikkerhet skal integreres i styringslinjen og for å lykkes er komptanseheving i pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring nødvendig. Blir man med på disse læringsnettverkene får man forbedringskunnskap som vil være til stor hjelp for å jobbe strukturert i forhold til forskriften.

Etter at forskriften om ledelse- og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten tredde i kraft, har etaten for tjeneste til utviklingshemmede i Bergen kommune utarbeidet en kvalitetsprosedyre, forteller Kostovska. Den beskriver hvordan forskriften er implementert i etaten, og hvordan tjenestene kan etterleve kravene i forskriften. Kvalitetsprosedyren tar også for seg hvilke forbedringstiltak fra ”I trygge hender 24–7” etaten har tatt i bruk, hvordan de blir implementert eller hvordan man tenker at det skal implementeres framover.

Utviklinggssenteret har arrangert årlige læringsnettverk siden 2013. Et læringsnettverk består av 3 heldagssamlinger fordelt på 6-9 måneder. Tverrfaglige team fra ulike tjenester deltar og det er stor fokus på erfaringsdeling. Læringsnettverk er en annerkjent metode for å implementere forbedringstiltak. Deltagerne får praktisk kompetanse i forbedringsarbeid og sjansen for å lykkes med klinikse forbedringstiltak i praksis øker.

Olivera Kostovska. Foto: Mikkel Eknes

Etaten har deltat på mange læringsnettverk med ett eller flere team. Blant annet har etaten deltat i læringsnettverk om forebygging av trykksår og forebygging av fall, ledelse av pasientsikkerhet, tidlig oppdagelse av forverret tilstand, riktig legemiddelbruk og forebygging av underernæring.

Etter hvert læringsnettverk utarbeides det prosedyrer eller planer for videre arbeid i etaten.

Da etaten var med på læringsnettverk om trykksår og fall, ble det utarbeidet to overordnete prosedyrer. Den ene omhandler forebygging og behandling av trykksår, Den andre om hvordan man forebygger  fall, og hvordan fall skal dokumenteres i pasientjournalen.

Etaten deltok også i nettverk som omhandler tidlig oppdagelse av forverret tilstand. Deltakerne lærte mye om bruk av observasjon, hvordan man gjennomfører sikker muntlig kommunikasjon og hvordan tilkaller man kvalitetssikker hjelp ved forverret tilstand. De opplevde det som svært lærerikt å delta i en simulert, tenkt situasjon på arbeidsplassen. De simulerte og trente blant annet på hvordan man tilkaller ambulanse, politi, brannvesen, og hvordan man handler i ulike situasjoner.

De deltok også i læringsnettverk som omhandler ledelse av pasientsikkerhet. Det handler om å sette kvalitet og ledelse på dagsorden. Det innebærer at ledelsen i etaten er med ut i feltet og besøker tjenestestedene, diskuterer sikkerheten på tjenestestedet, lytte til medarbeidere, og å etablere en kultur for åpenhet og lærende organisasjoner. Dette har vært svært vellykket, forteller Kostovska. Et av tiltakene som har vært tatt i bruk er pasientsikkerhetsvisitt, som etaten har døpt om til brukersikkerhetsvisitt.

Kari Synnevåg. Foto: Mikkel Eknes

Fjæreide jobber som vernepleier i et av bofellesskapene, og har deltatt på læringsnettverk.

Hun viser frem en tavle som henger på kontoret i bofellesskapet, med anonymisert informasjon om seks av dem som bor der. På hver beboer i bofellesskapet vurderte de om det var noen spesielle risikoområder, og valgte ut seks stykker der de så at det var noe de i særlig grad burde jobbe videre med. Aktuelle tema var blant annet ernæring, sår og infeksjoner og CPAP. CPAD er en pustemaskin man bruker om natten når man har pustestopp.

Dette var satt opp som risikoområder. På tavlen er det magneter som kan flyttes rundt. Grønn magnet viser at tiltak er iverksatt, gul viser moderat risiko, og rød viser stor risiko. Så spurte de alle beboerne: «Hva er viktig for dere i hverdagen deres?»

Da kom de frem til momenter i sin hverdag som de syntes var viktig. For eksempel:

«Personalet smiler når de ser meg.”
”Maten min er klar når jeg kommer inn”.
”Jeg får pengene til rett tid”.

Et annet tiltak som Fjæreide fortalte om er «I brukers fotspor». Opprinnelig går dette ut på at leder følger en ansatt sammen med en beboer gjennom en hel dag. Sammen med brukeren får lederen mulighet til å se brukers perspektiv og  behov i møte med tjenesten og andre samareidsparter.  

I bofellesskapet ble ikke dette veldig naturlig, forteller Fjæreide, så de kom fram til at hun, som faglig ansvarlig miljøterapeut, skulle følge en ansatt i en situasjon med  en beboer: stell, tur eller noe annet. Poenget var å se nærmere på hvordan rutinene er, om de er optimale for hver enkelt av beboere. Overfor de ansatte ble det på forhånd tydeliggjort at målet ikke er å evaluere den enkelte som ansatt. Målet er å se på hvordan de utførere rutinene i bofellesskapet. Følger de dem likt? Er det noe de kunne gjort bedre når man ser det fra utsiden?

Dette ble gjennomført ved at Fjæreide hadde forberedende møter med den ansatte som skulle gjennomføre «I brukers fotspor» om hensikten med observasjonen. I etterkant snakket hun med den ansatte om hva hun hadde observert. Naturligvis snakket hun også med hovedpersonene selv, altså de som bor der, og fikk tillatelse av dem til å delta i situasjonene.

Det som ble utfordrende var å sikre informasjonsflyt om det man hadde sett og ønsket å gjøre annerledes. I dette bofellesskapet er det fire primærkontakter som jobber i 100 % stilling. De jobber hver fjerde helg, og det er fire nattevaktstillinger. De delte seg derfor opp i fire team. Hver primærkontakt fikk ansvar for sin helg; nattevakten som var på jobb denne helgen, og alle vikarer eller assistenter som kom innom den samme helgen. Hver primærkontakt fikk ansvar for å gi re-opplæring til disse. Dette fungerte utmerket.

Men å treffe alle de i mindre stillinger, som gjerne er studenter og  ufaglærte, ble en større utfordring. De har lagt ned mye arbeid for å sikre også dem kunnskap og forståelse av hvorfor man skal gjøre ting på bestemte måter.

Begrunnelser om hvorfor ulike ting er viktig  ble en sentral del av re-opplæringen. For eksempel visste nattevaktene at pustemaskinen CPAP var viktig, men de var ikke helt klar over hvor viktig. De hadde ikke forklart dem at om en som trenger denne sover uten, er det nesten som om man løper maraton hver natt. Kroppen blir presset og i ytterste konsekvens så får man forkortet livet sitt. Denne forståelsen bidro til at de brukte mer tid på å motivere beboer til å bruke denne hver natt.

De utarbeidet prosedyre-forslag for motivering og bruk av pustemaskinen.  Denne delte de ut til alle, ikke bare nattevaktene, men alle ansatte, med krav om tilbakemelding: «Synes dere det er godt nok, så er det godt nok. Synes dere ikke det, så må dere komme med forslag. Det er ikke nok å si: ‘Nei, dette funker ikke.’ Dere må komme med konkrete forslag.» Og det gjorde de, og fikk ferdigstillt en prosedyre som fungerte. Beboeren er kjempefornøyde.

Tilsvarende har de jobbet godt med sår og infeksjoner. Re-opplæring hadde mye å si, spesielt for assistentene som ikke har faglig bakgrunn. Mange assistenter er dyktige på praktiske ting, men mangler kompetanse om en del viktige faglige tema.  Når de fikk en re-opplæring, eller opplæring, på for eksempel det å behandle infeksjoner og sår, var det noe som skjedde med ansvarsfølelsen deres. De ble veldig giret og gjorde en knakende god jobb.

Hver dag i overlappingstiden bruker man  noen minutter til å se på denne tavlen. de skal ha et blikk bort på den for å se om noe er endret.

Det enkle er ofte det beste, sier Fjæreide. Bruk av tavlen var effektivt og skapte en rekke positive ringvirkninger. Å ha en slik liten tavle hengende inne på kontoret, hvor det står spesifikt hva personalet må fokusere ekstra på, gjør alle fokusert på samme tema og løsninger.

Camilla Fjæreide. Foto: Mikkel Eknes 

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 1/2020.

Last ned artikkelen som PDF