Kunnskapsbasert praksis
Jon Arne Løkke er vernepleier med hovedfag i psykologi. Løkke er dosent ved Høgskolen i Østfold, og dosent II ved Høgskolen på Vestlandet. Han er nestleder i Stiftelsen SORs styre, og sitter også i styret for NAFO. Løkke har en svært omfattende artikkelproduksjon, og har skrevet flere lærebøker. På SOR konferansen Fra løfter til handling har han blitt utfordret til å si noe om kunnskapsbasert praksis.
Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Kunnskapsbasert praksis ble et vanlig begrep i Norge for omtrent 10 år siden, men de historiske røttene er fra 70-tallet. I 2008 bestemte den norske psykologforeningen seg for å vedta noen retningslinjer for hva kunnskapsbasert praksis er, forteller Løkke.
Gjennom lysbilder med håndskrevne tegninger og notar på formidler han at det er tre ting som utgjør kunnskapsbasert praksis: 1) Forskningsbasert kunnskap, 2) erfaringsbasert kunnskap og 3) brukerkunnskap og brukermedvirkning. Målet er at begrepssammensetningen kan hjelpe oss å forklare og vise hva som er viktig kompetanse i kommunene, og hva som er viktig kompetanse når det gjelder å hjelpe folk med utviklingshemming.
Brukermedvirkning og brukerkunnskap har gått fra å være evidensbasert til kunnskapsbasert praksis, på grunn av forskning. Det handler om hva slags kunnskapssyn som ligger til grunn. «Endringen fra evidens- til kunnskapsbasert er bra, for vi er avhengig av forskning som ikke bare dreier seg om effekter, men også andre typer kunnskap,» poengterer Løkke.
Et bilde av en blink dukker opp på skjermen. «Den blinken der er noe som kalles for ‘bullseye’,» forteller Løkke. «Den er i utgangspunktet utviklet for å snakke med barn som har kreft. Jeg har prøvd det noen ganger i samtaler med folk som har utviklingshemming. Da tegner vi opp denne blinken, og så setter vi opp vesentlige områder rundt her, for eksempel arbeid og fritid. Deretter prøver vi å få i gang en samtale om hvordan den personen har det når det gjelder akkurat den verdien, og ber da personen om å skåre i blinken. Etterpå har vi en samtale om hvorfor det er en avstand inn til ‘bullseye’. Dette er en form for kognitivt hjelpemiddel som kan gjøre oss i stand til å snakke om verdier med folk som har utviklingshemming.»
Deltakere på SOR-konferansen. Foto: Mikkel Eknes
Løkke har forsøkt å søke i forskningslitteraturen om verdier og folk med utviklingshemming. Det finnes noen artikler som handler om de som er terapeuter, men ingenting om verdier og utviklingshemming. Han gjorde et søk som på motiverende intervjuing (MI), som er en relativt ny teknikk som oppstod midt på 80-tallet, som handler om å utforske folks motivasjon. Løkke var interessert i å se om dette blir brukt eller tilbudt til folk med utviklingshemming, men han fant ikke en eneste artikkel, noe som forteller oss at her er det en jobb som må gjøres på forskningsfeltet.
Vedrørende det å ha gode nok ferdigheter som terapeuter eller medmennesker, så er interpersonlig ekspertise er en av mange ting som er listet opp. Det handler om hvordan vi kommer i kontakt med folk, og hvordan vi kan snakke sammen med folk på en sånn måte at vi faktisk er til hjelp. Løkke nevner også andre ferdigheter, som å ha et blikk inn på egen praksis, samt å kunne følge med på om vi faktisk har en god effekt på de vi snakker med.
Løkke har noen forslag til hvordan vi kan gjøre brukermedvirkning og brukerkunnskap bedre: «Når vi skal snakke med folk med utviklingshemming, så er det en rekkefølge det går an å ta utgangspunkt i. Vi må starte med at vi er folk, at det å være menneske både er fint og krevende, det går opp og ned.» Løkke presiserer: «Vi bør ikke begynne med det som er sært, vi bør begynne med det som er felles.»
Det neste punktet er det som gjelder det unike mennesket, å bli kjent med personen på en ordentlig måte. Noen liker byen, noen liker fjellet, noen liker å stå på ski, noen liker frijazz og så videre, poengterer Løkke, til latter fra salen. I tillegg til å ha kunnskap om hva det er å være menneske, så må vi også gjøre oss kjent med den enkelte personen vi skal hjelpe.
Som et tredje punkt, foreslår Løkke at vi bør være opptatt av det som dreier seg om diagnose, men ikke før ved punkt 3. Til sammen kan disse tre punktene være en konkretisering av hva det innebærer å se hele mennesket.
Kort oppsummert innebærer kunnskapsbasert praksis at vi kjenner til forskningen, vi har gode nok ferdigheter som terapeuter eller medmennesker, og vi har kunnskaper og ferdigheter når det gjelder å bli kjent med de folkene vi skal hjelpe.
Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 3/2019.
