Korona endrer vaner

Tekst: Linn Løvlie Slette
Foto: Trude Hoksrød

Jeg tillater meg å gjenta noe av spørsmålet du fikk fra en seminardeltaker: Om beboer(e) må i karantene, hvordan bør man yte tjenester best mulig i henhold til kvalitetskrav, forsvarlighetskrav og generelt lovverk?

Et tjenestetilbud skal alltid gis basert på brukerens behov og ønsker. Tjenesten skal alltid sikre en meningsfylt tilværelse, tilrettelagt med respekt for den enkeltes integritet og verdighet. Det faktum endrer seg ikke. Hvis en bruker må i karantene, må vi sørge for at vi gir nødvendig bistand OG overholder smittevernstiltakene. 

Jeg vet det er store, individuelle forskjeller mellom de menneskene vi gir tjenester til. Å være sammen med mennesker med få kommunikasjonsferdigheter, mennesker som er avhengig av forflytningshjelpemidler, eller mennesker med alvorlige atferdsproblemer eller psykiske lidelser fordrer svært ulik tilnærming. Som ansatt må du kjenne den du gir tjenester til. Det er kanskje enda viktigere «i tider som disse» enn ellers. 

Vi må være kjent med preferanser, forløpere, triggere, trygghetsfaktorer og gode kommunikasjonsstrategier. Vi må vite noe om interesser, favoritter og hobbyer. Når vi har denne kunnskapen, kan vi tilrettelegge for meningsfylte dager. Vi kan vise favorittfilmen på lerret med god avstand, vi kan sette på favorittsangen og danse i hver vår ende av rommet, vi kan facetime, spille bondesjakk på vinduet eller parallellbygge med klosser uten å se på hverandre før det er ferdig. Vi kan ha dukketeater i vinduet, spille tv-spill eller gå turer. Andre aktiviteter som ikke krever nærhet, er å lese bok for hverandre, lage dagens nyhetssending, eller skaffe abonnement på lydbøker.

Alle tjenester bør ha en stabil og god ledelse; som planlegger, gjennomfører og evaluerer drift og organisering etter behovene avdelingen har.  Å jobbe for kvalitet er å sikre informasjon og informasjonsflyt, sørge for tilstrekkelig kompetanse og nødvendig opplæring. Det må være gode rutiner for melding av avvik, og en kultur i avdelingen som sørger for forsvarlig drift og god bruk av ressursene. Alle avvik i tjenesteytinga må dokumenteres. Å være etterrettelig og gjennomsiktig er generelt viktig for god dialog og samarbeid med pårørende, verger og andre instanser. En viktig kvalitetssikrer er kompetent personale. Miljøarbeiderne må ha tilstrekkelig opplæring, både i tjenesteyting, smittevern, gjeldende informasjon og status. De må vite hva de skal observere, de må journalføre nøye, de må bistå brukerne der det trengs, og tenke alternative strategier for aktiviteter. Ekstra viktig nå er også at personalet er kreative, og prøver finne løsninger når det er så mange begrensninger knyttet til smittevernstiltak.

Slik jeg forstår deg blir kreativitet i miljøarbeidet en faktor for forsvarlig, kvalitetsmessig og juridisk suksess. La oss gå litt mer inn på dette med kreativitet. Du nevnte i ditt innlegg den 17. april at det er viktig å berike miljøet den enkelte beboer oppholder seg i. Har du noen konkrete forslag til hvordan dette kan gjøres?

Beriking av miljø kan være så mangt, men det handler om å tilrettelegge for positive opplevelser – å fylle tiden med meningsfylte aktiviteter og positiv samhandling. Ha det gøy. For meg handler det igjen om kjennskap om hva brukeren liker, og tilby dette. Man må være litt raus. Gjøre noe litt annerledes. Snakk med brukeren. Gi nødvendig informasjon, formidle muligheter basert på hva vedkommende pleier å foretrekke. Det kan være tilgang på bøker og magasiner, nye leker, byggesett, tegnesaker, eller Netflix. Det kan være oppgaver, fysiske aktiviteter eller matlaging. Hvis en bruker er i karantene eller isolasjon grunnet smitte, kan vi gjøre noe annerledes? Kan vi organisere tjenesten annerledes? Kanskje kan man ommøblere litt, og klare å ivareta 2-meters regelen. Er det mulig å gjøre noe i hvert sitt rom? Kan personalet stå utenfor vinduet og ha samhandling? Kan personalet være med å igangsette en aktivitet, for deretter at brukeren fortsette alene? Kan et kosedyr erstatte fysisk nærhet? 

Ofte tenker vi at noe er uoverkommelig, for vanskelig, for dyrt, eller for dumt. Men, jeg tenker at vi må være kreative. For mange vil noe av det jeg lister opp her være helt urealistisk. For andre kan det være så rart at de kommer opp med egne ideer. For egen del synger jeg på jobb. En ting er at det er de eneste gangene jeg får betalt for det, men jeg synger fordi det underholder noen. Fordi det igangsetter en samtale. Eller enda bedre, at  brukeren synger i stedet for meg. 

Isolasjon, karantene og brudd på rutiner er kjipt for alle. Hvis bruker i tillegg har vanskelig for å forstå informasjonen (virus er rimelig abstrakte greier), eller forholde seg til brudd på daglige rutiner kan det gi dårligere psykisk helse. Det viktigste i miljøarbeid er tilrettelegging, tilrettelegging og tilrettelegging. God tilrettelegging kan forebygge uheldige og uønskede hendelser. Å berike miljøet kan forebygge frustrasjon, ensomhet, misnøye eller utrygghet for noen. 

Annerledeshet er et nøkkelbegrep i tiden vi nå er inne i. Disse koronatider har over natten tvunget frem en økt digital praksis for avholdelse av møter og seminar blant annet. Vi ble kastet ut i en annerledes hverdag. Når man yter tjenester til mennesker med ulike bistandsbehov er gode fagadministrative systemer alfa og omega – noe du er en talskvinne for. Er det på tide å tenke økt digitalisering også for fagadministrasjon, «Fra perm til ipad»?

I utgangspunktet er jeg positiv til alt som funker. Et fagadministrativt system må være effektivt i bruk. Det må sikre informasjonstilgang, og informasjonsflyt. Det må ha en viss struktur, og det må inneholde alt man trenger å vite. Need to know + nice to know. Og så må vi sikre at alle ansatte leser, oppdaterer og etterspør om de lurer på noe. 

Jeg tror, og erfarer, at digitaliseringen av fagadministrative systemer har startet. På de snart fem årene jeg har jobba i Skedsmo/Lillestrøm har det skjedd mye. Det aller viktigste i et fagsystem er at det sikrer informasjonstilgang, at det er tilgjengelig for alle, at det er oppdatert - og at det leses. I tillegg bør det være helhetlig og gjenkjennbart. Jo flere ulike deler fagsystemet består av, jo mindre helhetlig blir det. 

Jeg er så gammeldags (eventuelt gammel) at jeg synes et todelt system, inndelt etter avdeling og bruker, er best. For avdelingen kan man dele i medisinperm, opplæringsperm (med opplæringsguider og sjekklister for opplæring), vaktbok også videre. Jo færre enheter, jo bedre. Vaktbok kan med fordel inneholde dagens informasjon, praktiske oppgaver og månedsplan, for eksempel. For brukerne bør det være en arbeidsperm (Hvordan gjør vi), informasjonsperm (eller privat perm), økonomiperm og lignende. For noen vil en perm med oppdatert vedtak, tiltak og informasjon i forbindelse med et tvangsvedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 være nødvendig. I tillegg har kommuner et elektronisk journalsystem, som er sånn passe brukbart. 

Her lister du opp en rekke systemer (ulike permer og inndelinger) som godt kunne vært samlet i ett system – eller aller helst i én app. Personvernforordningen (GDPR) legger også ganske strenge føringer for at oppbevaring av personlige data skal digitaliseres i større grad. Hva tenker du er det viktigste en teknologileverandør må ta høyde for i et arbeid med å tilby et funksjonelt fagadministrativt system?

Jeg er mest kjent med Gerica, som Lillestrøm kommune bruker. Jeg ønsker at journalsystemet er enkelt, oversiktlig og lette å søke i. Det bør være en viss logikk og sammenheng mellom fanenavn/kategorier og innhold. Generelt liker jeg at alt som kan gjøres enkelt, er enkelt. Dette skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av lovkrav, men brukervennlighet, effektivitet og kvalitet bør være viktige elementer, som jeg også tror ville bidratt til økt digitalisering i praksisfeltet. Et fagsystem må være oppdatert for å sikre kvalitet og forutsigbarhet i tjenesten. Jeg synes både Workplace og Teams er veldig bra for informasjonsutveksling, uten at jeg mener at et journalsystem skal fungere på den måten. Men, at Korona endrer vaner, det er det liten tvil om.