Kappløpet mot funksjonsevne-konvensjonen

Tekst: Linn Løvlie Slette, rådgiver i Stiftelsen SOR

Fredrikstad.

Randaberg. 

Nordre Follo. 

Dette er kommuner med en rekke ulikheter, og dessverre noen påtakende og høyst kritikkverdige likheter. Samlokaliseringen, og det flere vil kalle institusjonaliseringen av mennesker med utviklingshemming, er på fremmarsj. Og argumentene er slående like. Kommunene tror de får bedre fagmiljø, at de reduserer sykefravær og at de generelt får bedre tjenester av at mennesker med sammensatte og ofte komplekse utfordringer skal motta tjenester sammen. Fagmiljøene på sin side raser. Todelingen er fullstendig. 

Funksjonshemming - fortsatt et medisinsk anliggende? 

Fagpersonene, interesse- og brukerorganisasjonene, samt utdanningsinstitusjonene har alle et relasjonelt eller menneskerettslig syn på funksjonshemming. Vi er samstemte når vi mener at funksjonshemmingen oppstår i møte med samfunnets krav og individets forutsetninger. Jobben vår ligger i gapet mellom å styrke individenes forutsetninger for mestring og fungering i samfunnet, og å senke samfunnets krav til individene. Dette er komplekse og tidkrevende prosesser som fordrer at alle drar i samme retning. 

Den medisinske forståelsen av funksjonshemming ser derimot ut til å være en hengemyr mange kommuner uforvarende plumper oppi - og blir sittende fast i. Jeg tror denne forståelsen i sin tur er med på å legitimere at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal bo i visse boliger, og i visse områder - fordi noen andre mener det er best for menneskene det gjelder. Det er kanskje en vanlig tankefelle å tenke at mennesker med en sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse skal tas vare på, vernes om og forsørges. Problemet er at vi uforvarende legger til rette for en paternalistisk tenkemåte som hindrer en utvidet horisont der individets ønsker og drømmer får sin naturlige plass.

En høyt aktet kommunestyrepolitiker jeg snakket med for mange år siden argumenterte for at mennesker som Nils, nevøen med Down syndrom, hadde det trygt og godt under datidens institusjonsomsorg. Han sa nærmest at «like barn leker best», og høstet anerkjennende nikk fra kommunestyresalen. Og med dette befestet han at utviklingshemmede er en homogen gruppe som bør behandles likt, og den medisinske forståelsen ble bekreftet. Kommunestyrepolitikerens argumenter stod seg godt i diskusjonen om samlokaliseringen de anså som nødvendig, og bofellesskapet ble en realitet. 

Randaberg er likevel ærlige i sin sak. De har ikke et bedre tilbud. Og det er kanskje her noe av kjernen i saken ligger: mange har låst seg fast ved at stort er «det beste vi får til». Når man samtidig hviler på eksterne konsulentselskapers økonomiske analyser og (u)faglige utgreiinger blir troen på den homogene gruppen ytterligere bekreftet. Ekkokammeret åpner seg. For det er når våre antakelser om et fenomen blir bekreftet, enten av kommunestyrepolitikere eller konsulentselskaper, at det i andre rekke blir legitimt å ta valg som baserer seg på det vi tror er sant. 

CRPD - bare en gyllen regel?

Norge er forpliktet til å følge funksjonsevnekonvensjonens artikler. Men bare unntaksvis følger vi den. HELT MED og TV BRA er eksempler på slike unntak. Dette er to typiske, og helt nødvendige virkemidler som bidrar til å realisere CRPD for personer med utviklingshemming spesielt. Dette er tiltak som løser noe av problemet. Når kommer det et tiltak som retter seg eksplisitt mot det å bo? For å bo er noe mer enn å dele hjem eller avlastning med 10, 15 eller 30 andre. 

Arbeiderpartiet gikk til valg på at CRPD skal bli en del av norsk lov. Arbeidet har så vidt begynt, under ledelse av kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen. Jeg håper dette arbeidet vil redefinere hvordan vi tenker at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser bør bo. I artikkel 19 i ovennevnte konvensjon finner vi følgende:

Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

Spørsmålet som reiser seg er om inkorporering av konvensjonen kommer til å ta så lang tid, at institusjonaliseringen får bre såpass om seg der ute i kommune-Norge, og at konvensjonens innhold til syvende og sist ikke får den gjennomslagskraften den burde - og skal ha. Når skal CRPD bli noe annet enn en gyllen regel?

Når 50 blir det nye 30

Førstelektor og instituttleder ved Høgskolen i Østfold, Lars Rune Halvorsen, sier det betimelig i denne podcast-episoden om Furutun: (…) «Problemet er jo da, at om en tre års tid når Furutun er oppe og går, så er jo bygget fullstendig underdimensjonert for tilbudet. Alle problemene Fredrikstad kommune har i dag, vil forflytte seg videre til Furutun. I de opprinnelige papirene er det tegnet inn 51 soverom, men nå har de har nedskalert til 28 soverom. Antakeligvis ligger det en plan for å skalere opp Furutun i årene som kommer.»

Så. Ved å godta noe som egentlig er langt utenfor, flyttes grensen for hva vi kan tåle i neste runde. Hvor lang tid tar det før 50 er det nye 30? 

En gang «PU-bolig» alltid «PU-bolig»?

Når NSB endret navn til Vy ble det lagt ned en betydelig innsats i å omprofilere transportselskapet. Og NSB ble Vy - til tross for en del motstand. Men når kommunene velger å samlokalisere utviklingshemmede, og andre personer med ulike funksjonsnedsettelser i store bokompleks vet vi hvordan det blir. De blåser liv i det man på folkemunne kaller «PU-boligen». Til forskjell fra Vy har ikke kommunene midler til omprofilering eller holdningskampanjer. Så med mindre samfunnet generelt og kommunene spesielt blir mer bevisst på hvordan vi bygger ned funksjonshemmende barrierer, og hva dette faktisk krever (i alle fall ikke etablering av større bo- og avlastningstilbud), vil «PU-boligen» forbli nettopp det, en «PU-bolig». 

Således kan det se ut som om kommunene leder kappløpet mot CRPD. Nå er det opp til Trettebergstuen å ta igjen kommunene på oppløpssiden. Det haster. For CRPD skal være noe mer enn en gyllen regel. CPRD skal være styrende for hvordan vi utformer og tilrettelegger samfunnet og tjenestene for personer med nedsatt funksjonsevne. CRPD forplikter også når det gjelder hvordan mennesker bør bo.