Kan helsepersonell være en kilde til aggresjon? Om å se seg i speilet

Utdrag fra Lone Viste sitt innlegg på SOR-konferansen.
Tekst: Rebecca Helen Perez

Lone er med i MAP, som er et helhetlig, nasjonalt opplæringsprogram for å forebygge og håndtere aggresjons- og voldsproblematikk i helse- og sosialsektoren. De lanserte programmet i 2019, og målsetninger med MAP er å forebygge vold, ivareta gode relasjoner, redusere grad av utrygghet, redusere bruken av makt og tvang, og å unngå skader på både pasienter og personale.

Lone forteller: «Utgangspunktet vårt i MAP, er at i møtet med den andre i samspillet, så spiller vi en veldig viktig rolle, vi som er ansatt. Vi skal ivareta den andre, og i samspillet med den andre blir vi ofte ganske toneangivende når det gjelder hvordan situasjoner utspiller seg. Vi skriver jo rapporter, vi forklarer og vi ser på hendelsesanalyse. Det er ofte fokus på «den andre». Det er ofte mye fokus på deres handlinger, og så glemmer vi ofte litt oss selv og hvilken rolle vi spilte i samspillet.» I MAP er det viktig med fokus på oss selv og vår rolle. Lone utdyper: ”I MAP, når vi snakker om selvregulering, snakker vi om en bevisstgjøring og en håndtering av egne, hormonelle, kognitive og emosjonelle reaksjoner og uttrykksformer i møte med aggresjon og vold».

Dersom man befinner seg i en situasjon på jobb hvor man opplever aggressive utsagn eller hendelser, trusler, eller at det til og med går over til vold, vil kroppen få noen reaksjoner. Lone trekker frem adrenalin, hjertebank, skjelvinger og økt blodtrykk, og understreker at dette er normale stressresponser. Hun forteller om egne erfaringer: «Noe av det som er med på å påvirke hvordan man opplever stress og hvordan man aktiveres av stress, det kan ha med erfaringer å gjøre. Jeg kan etter hvert som årene går ha positive erfaringer med å stå i situasjoner som kan oppleves ubehagelige. Jeg og pasienten har klart å roe det ned sammen. Jeg har lært meg noen deskalerende teknikker, og situasjonen har gått bra. Det vil redusere min opplevelse av stress og krise i nye situasjoner».

Lone VisteLone forteller om gode stressmestringsmetoder, og trekker blant annet frem forberedelser: «Forberedelse vet vi er en god stressmestringsmetode for å forberede seg på situasjoner. Det å trene på situasjoner, trene på å deskalere, trene på å snakke i vanskelige situasjoner. Det å ha en opplevelse av kontroll, kjenne at du kanskje har statisk sikkerhet rundt deg, du har gjerne alarmer, du har gjerne kollegaer, du kjenner kanskje pasienten godt. Det å ha kunnskap om aggresjon, aktivering, og å ha kunnskap og innsikt i seg selv: «Hvordan agerer jeg? Hva er det som skjer mellom oss?». Og det at du får oppfølging hvis du har vært i situasjoner som har vært vanskelige og som har vært belastende».

Lone kommer også inn på sårbarhetsfaktorer i forbindelse med hvordan vi opplever stressutløsende situasjoner på jobb. Man kan ha hatt negative erfaringer med lignende situasjoner, hendelsen kan skje uventet, og kanskje man befinner seg i en situasjon hvor man ikke vet hva man skal gjøre. Lone trekker også frem den subjektive opplevelsen av fare, og de såkalte «fight, flight eller freeze»-responsene:

«Vi er programmerte til å respondere i hovedsak med «fight, flight eller freeze»-responsene, hvis situasjonen oppleves truende nok. I vår arbeidskontekst er det ikke nødvendigvis alltid optimalt å automatisk gå i «fight, flight eller freeze». For i tillegg til at vi er biologisk programmert som alle mennesker er, skal vi i vår jobb ivareta et annet menneske som ofte har et sterkt emosjonelt ubehag. Vi skal ivareta et annet menneskes sterke følelser og romme dem, og vi skal samtidig klare å gjøre noe som er hensiktsmessig og terapeutisk i situasjonen. Hvis du aktiveres og går i «fight-modus», så vil du typisk kunne enten gå til fysisk håndgripelighet, eller at man blir pågående, konfronterende, diskuterende og markerende overfor pasienten. En typisk «flight» kan være enkelte som trekker seg unna situasjonen ubevisst, og «freeze» er den som står og er nærmest handlingslammet. Og dette er ikke nødvendigvis optimale reaksjonsformer i vår jobbkontekst, der vi skal ivareta den andre, og gjøre noe som er terapeutisk og hensiktsmessig. Du må være regulert selv, for å kunne hente fram fra kognisjonen som du har lært tidligere. Du henter fram det som er lurt å si i den situasjonen. Da kan jeg ikke være i full «flight eller fight». Da har jeg ikke tilgang til posisjonen min.»

Lone går videre inn på toleransevinduet, som illustrerer hvor vi er i forhold til aktiveringsnivået. Midt i toleransevinduet finner vi «Den optimale aktiveringssonen». Under den optimale aktiveringssonen ligger «hypoaktivering», og over finner vi det som kalles «hyperaktivering». Lone forklarer: «Er vi hypoaktivert, er vi gjerne på «freeze», immobilisert og klarer ikke å handle innenfor det optimale vinduet vårt. Hensikten med å øve på selvregulering er å utvide vinduet så vi kan håndtere situasjoner uten å være i «fight eller flight eller freeze»». Hun forteller at vi kan utvide toleransevinduet vårt med erfaring og gode mestrings -opplevelser, og med gode kolleger rundt oss. Men det viktigste er å være bevisst på hvor vi er i vårt eget toleransevindu, og her spiller eget liv en stor rolle. Lone forteller: «Det er perioder av livet mitt der jeg har vært på jobb, der vinduet har vært ganske smalt, uten at jeg vært bevisst på det. Det skulle lite til før jeg bikka over, og kanskje agerte på en måte som ikke var hensiktsmessig i forhold til pasienten og sånn som situasjonen utspilte seg. Og da kan jeg bare tenke: Småbarnsfasen, lite søvn, bekymringer rundt økonomi, samlivsproblemer, den type ting, det gjør noe med hvordan vinduet smalnes, eller utvider seg».

Lone forteller at Anette Harris, som er forfatter av MAP-kapittelet om selvregulering, har laget en CATS-modell som de prøver å forenkle, hvor også selvregulering vektlegges. Hun forteller: «I jobbsammenheng vil vi tenke at møte med aggresjon og vold kan være stressor. Umiddelbart når du oppfatter stressoren, så er hjernens umiddelbare oppfatning av det som skjer ofte koblet opp mot tidligere hendelser, som setter i gang en del tanker. Så får du den fysiologiske stressresponsen, og så har du en tolkning av det totale bildet. Når du da tolker det, så vil den gi deg en mer reell situasjonsforståelse. Det er der selvreguleringen kommer inn».

Lone gir et eksempel på hvordan modellen kan brukes i jobbsammenheng: «I jobbsammenheng kan en bruke det på den måten at en står og møter aggresjon, truende situasjoner, en har en umiddelbar oppfattelse, og kvepper til. Så har en den fysiologiske stressresponsen som kommer, som ofte vil forsterke opplevelsen av fare. Da vil en kunne si noe om «Ok, hjertet mitt slår veldig fort, og knærne mine skjelver, røsten min skjelver, men det helt normalt i denne situasjonen, det er bare kroppen som responderer. Jeg kan trekke meg to meter tilbake, og jeg kjenner denne pasienten, jeg vet at jeg har klart å snakke ned situasjonen tidligere, jeg har kollegaene mine her, jeg har mange ting å spille på for å klare å regulere ned.» Dermed kan jeg velge bedre alternativer enn å agere på følelser og på aktivering».Foto: Luka Vovk, Unsplash

Selvregulering er åpenbart viktig, men hva skjer dersom man ikke klarer å regulere seg selv? Lone forteller om mulige utfall: «Manglende selvregulering i våre yrker kan i aller høyeste grad føre til at profesjonalitet utfordres. En kan stå å ha mangel på fokus og oversikt, en får nærmest tunnelsyn i situasjonen, en ser bare det som en oppfatter som farefullt, skummelt og truende foran seg. Man mangler gjerne oversikten over handlingsalternativer, andre pasienter, kollegaer, ting som er i nærheten, somer viktige. En kan overføre egne følelser til pasienter og kollegaer».

Lone har selv erfart å befinne seg i situasjoner hvor selvregulering har vært vanskelig, og hun mener det er viktig å kunne dele disse erfaringene med hverandre: «Jeg har selv hatt mange uverdige øyeblikk på jobb, som jeg tenker tilbake på. Der jeg har møtt pasienter med å si ting som jeg etterpå tenker var fordi jeg ville hevde eller markere meg, eller sette noen på plass. Fordi jeg responderte med sinne, fornærmelse og krenkelser. Og så tar jeg igjen. Så jeg gjør egentlig ikke noen sånn «text book-feil», men jeg sier ting som handler om å sette vedkommende på plass. Jeg ser det ikke der og da, for jeg er aktivert følelsesmessig».Det er mye man kan gjøre for å bidra til økt selvregulering, og Lone kommer med flere råd: «Mengdetrening og eksponering. Nå snakker jeg om vold og aggresjon. Det å trene, simulere på – og deeskalerende teknikker, stå i situasjoner som kan oppleves vanskelige, truende. Og øve med egne kollegaer, så du kjenner at du har et mye større handlingsrepertoar og kan føle deg tryggere. Det å ha et løsningsorientert fokus i situasjoner, istedenfor å gå inn i det litt negative «tankesnurret». Prøv å ha fokus på hva som kan gjøres her og nå. Det å høyne eget kompetansenivå, det å ha mer fagkunnskap, mer erfaring, god erfaring, det å forstå seg selv bedre, det å forstå den andre bedre, hele tiden søke å forstå den andres uttrykk, istedenfor å bare håndtere. Det å ha tillit til egne kolleger. Planlegging er viktig. Du kommer på jobb og får kanskje beskjed i rapporten om at en pasient er urolig. Ok, hva gjør du med det? Kanskje du skal ta tak i det og gå å begynne å spørre. Og se hva som skjer, ikke sant? Det er en del av en planleggingsfase. Det å være i mental og fysisk beredskap».

«God selvregulering er noe vi bør jobbe med livet ut», sier Lone - spesielt i forbindelse med jobb når vi har andre som er avhengige av oss, som vi skal bistå med vanskelige følelser. Hun oppsummerer: «Bevissthet rundt egne tanker og følelser er et nødvendig utgangspunkt for selvregulering i møte med aggresjon og vold. God selvregulering bidrar til hensiktsmessig og profesjonell samhandling, det er et nødvendig utgangspunkt for omsorg og ivaretakelse, og evne til selvregulering kan bedres og utvikles med bevisstgjøring og trening».