Jeg har en drøm om en ny ansvarsreform!

VG har nylig publisert saken om Anita, der foreldrene mener hun er tvangsflyttet fra sitt opprinnelige hjem. 

I NRK kan vi lese om Maximilian, et barn som ikke får bo hjemme fordi kommunen mener institusjon er det beste for ham. 

I Stange melder TV2 om at tre beboere skal tvangsflyttes til et større bofellesskap, og lover både gode tjenester og økonomiske besparelser.

Antall dømte til tvungen omsorg øker raskere enn sentral fagenhet for tvungen omsorg har kapasitet til. Og Leo Ajkic følger noen av ‘våre’ i serien “Leo og de farlige”. 

Dette er historier om liv som faller utenfor. Liv som faller mellom stolene. Og fellesnevneren her er at velferdsstaten svikter de som trenger velferdsstaten mest. 

Og de som kan gjøre noe med dette, er helt stille! 

Jeg har en drøm

Jeg har en drøm om en velferdsstat som ser enkeltmenneskene, og ikke bare feilslåtte tall på et papir. 

Jeg har en drøm om at Fredrik Solvang slipper disse menneskene inn for å fortelle sin historie, og en gang for alle får belyse hvor omfattende menneskerettighetsbrudd vi er vitne til.

Jeg har en drøm om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne blir en del av norsk lov. Vi kan ikke lenger være vitne til at vår største minoritet behandles som en byrde. 

Jeg har en drøm om at alle politikere skal tilbringe én dag i utviklingshemmedes sko. For uten tilstrekkelig levneterfaring eller vilje til å se mennesket først vil politikken bli feilslått. Igjen. 

Jeg har en drøm om at min datter vokser opp i et samfunn der det ikke er forskjell på ‘oss’ og ‘dem’. 

Jeg har en drøm om at barn med utviklingshemming kan vokse opp i et ordinært nabolag med ordinære betingelser for et godt liv. 

Jeg har en drøm om at pårørende møtes med respekt, tillit og åpenhet. Og jeg har en drøm om at ansatte ute i tjenestene har tid til å drøfte enkeltsaker sammen med dem det gjelder. 

Jeg har en drøm om en ny ansvarsreform. Vi har lært av historien at institusjonene fratok mennesker frihet og verdighet, og vi har lært hvor mye samfunnet har betalt for denne uretten i ettertid. 

Jeg har en drøm om en velferdsstat som ser mennesker for mennesker, og ikke ilegger dem antakelser basert på hva vi tror om en diskriminert gruppe. 

Men drømmene møtes av øredøvende stillhet. 

Når blir drømmen virkelighet?

Inntil min drøm blir virkelighet, vil livene til fryktelig mange mennesker påføres store tap. Noen vil måtte bøte med livet. 

Inntil min drøm blir virkelighet, vil tilliten til tjenestene bli ruinert. 

Inntil min drøm blir virkelighet vil dyktige fagfolk sykmeldes eller slutte i jobben. 

Inntil min drøm blir virkelighet, vil antall dømte til tvungen omsorg øke i rekordfart.

Inntil min drøm blir virkelighet, vil min datter vokse opp i et samfunn som segregerer det mangfoldige ut av fellesskapet.

Inntil min drøm blir virkelighet, vil institusjonsomsorgen gjenreises. 

Jeg har en drøm om en ny ansvarsreform

Jeg har en drøm om en ny ansvarsreform. En reform som tuftes på deltakelse og inkludering, likestilling og ikke-diskriminering.

En reform som setter enkeltindividet i fokus, og som ser personer med utviklingshemming som noe annet enn en samfunnsmessig byrde. 

Det er heldigvis ikke for seint å gjøre om på uretten. 

Det krever politisk handlekraft tuftet på grunnleggende menneskerettigheter - og på rettferdighet.

I tillegg krever det at konvensjonen som beskytter menneskerettighetene og frihetene til personer med nedsatt funksjonsevne tas inn i menneskerettighetsloven.  

Men inntil det skjer vil livene til fryktelig mange mennesker påføres store tap.