
Individuelle rettigheter er nødvendig for fellesskapet
Fredag 30. august arrangerte KS et direktesendt arrangement i debattserien med tittel "Med lov skal landet bygges". Ragnhild Øvrebø, jurist i Stavanger kommune, deltok for å dele sine perspektiver på hva som må til for å sikre en bærekraftig utvikling av kommune-Norge. Hennes hovedbudskap var tydelig: det overdrevne fokuset på individuelle rettigheter overgår hensynet til fellesskapet. I denne kommentaren ser jeg nærmere på noen av utsagnene til Stavanger-juristen.
Tjenestebrukeren er ikke ansvarlig for arbeidsmiljøet
Øvrebø foreslår i sitt innlegg at tilsyns- og kontrollorganene i større grad bør samordne seg for å få en bedre forståelse av de dilemmaene helse- og omsorgstjenestene står overfor. Hun gir et konkret eksempel på en situasjon der lovverkets krav kan komme i konflikt:
- Et eksempel som kan tenkes: Vi har en pasient som har behov for mye tjenester, og det er mye folk inne. Også kan det være at denne pasienten har en atferd som skaper et veldig dårlig arbeidsmiljø. Da er vi i en situasjon der vi er nødt til å gi helse- og omsorgstjenester til den pasienten uavhengig av vedkommendes atferd, samtidig som vi er pliktige til å gi de ansatte et forsvarlig arbeidsmiljø. (...). Og da står vi i den situasjonen at vi skal tilfredsstille to ulike lovverk som står i mot hverandre.
Det er ytterst kritikkverdig, og på kanten til usaklig, at en tjenestebruker ilegges skylden for et dårlig arbeidsmiljø. Arbeidsmiljøet er, slik jeg forstår arbeidsmiljøloven, arbeidsgivers hovedansvar. I tillegg har arbeidstakere ansvar for å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Det er hovedsakelig et samarbeid mellom disse to partene som sikrer at arbeidsplassen er trygg og god for den enkelte.
Når det er sagt kan jeg forstå Øvrebøs ønske om at kontroll- og tilsynsorganene bør samordne seg mer. Det er ressurskrevende for kommunene å så i ulike tilsynsprosesser. Samtidig er jeg redd en slik samordning vil svekke uavhengigheten til de ulike organene, og dermed undergrave kontrollfunksjonen disse organene må ha.
CRPD gir ingen nye rettigheter
Diskusjonen om hvorvidt FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal inkorporeres i norsk lovverk, var et annet sentralt tema i innlegget. Øvrebø advarer mot en for bokstavelig tolkning av CRPD, spesielt i forhold til boligspørsmål:
- Noen tolker CRPD så bokstavelig at den enkelte skal velge hvor hen selv vil bo, også må bare kommunen stille opp med tjenester der. (...). Men for kommunene må vi til en viss grad ha samlokalisering av boliger for å kunne klare å få ressursene til å strekke til fremover. Det er viktig at det vil ligge noen premisser til grunn som sikrer at det fortsatt er mulig, ellers vil vi ikke få hjula til å gå rundt.
Vi må fri oss fra tanken om at folk skal bo på bestemte måter, og ha bestemte jobber og bestemte fritidsaktiviteter (og da peker jeg særlig på samfunnets syn på personer med utviklingshemming). Mangfold er naturlig og moralsk nødvendig, og da er det naturlig å forvente at samfunnet er innrettet etter et mangfoldig behov.
Det er ingenting i veien for å tenke at noen hjem kan samlokaliseres, og noen vil kanskje ønske det selv også, men å tenke at dette er fasiten er problematisk. I hvert fall om denne samlokaliseringen innebærer sammensetning av ulike ‘grupper’ på et avgrenset geografisk område, og i store enheter. På dette feltet må vi også klare å ha flere tanker i hodet samtidig. En suksessfaktor er at folka det gjelder blir spurt om hvordan de vil bo, og med hvem.
Mer tvang - ikke veien å gå
Et annet sentralt tema Øvrebø tok opp var manglende tvangshjemler i kommunene:
- Vi erfarer i kommunene at vi får mer og mer krevende pasienter. Pasienter som gjerne har store hjelpebehov, som ikke ønsker tjenester og som det er vanskelig å komme i posisjon til, og som gjerne representerer en fare for seg selv eller samfunnet. Alle forventer at kommunen håndterer disse pasientene. Men vi har kanskje ikke tvangshjemler til å gripe inn. Det betyr at vi ikke klarer å ivareta pasienten, og ivareta samfunnet rundt. Det er behov for lovendringer slik at vi får mer treffende tvangshjemler. For det er noen brukere som faller mellom alle stolene.
Ja, det er noen mennesker som faller mellom stolene (som også er tittelen på et eget bokkapittel skrevet av Eireen Finden og undertegnede i boka ‘Skyldig? Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien’ (2023)). Og ja, dette er et vanskelig felt å navigere i, og ja, tvangslovverket bør endres. Men med Jonny-saken fortsatt friskt i minne forundrer det meg at juristen som representerer Stavanger kommune, som også var hjemkommunen til Jonny Andre Risvik, først og fremst trekker frem manglende tvangshjemler, og ikke nevner behovet for økt kompetanse ute i tjenestene. Å legge skylden for manglende ivaretakelse av enkeltpersoner over på manglende hjemler i lovverket nærmer seg ansvarsfraskrivelse. Respektfull innblanding er ikke det samme som manglende respekt for personens rett til å bestemme selv.
BPA - et likestillingsverktøy!
Det siste jeg vil trekke frem i dette innlegget er Øvrebøs betraktninger om BPA.
- Utvalget som ble oppnevnt for å se på BPA-ordningen hadde i sitt mandat at de skulle se på BPA som et likestillingsverktøy. Det er litt problematisk om man skal ha det synet på BPA samtidig som det skal være en kommunal helse- og omsorgstjeneste. For standarden for de kommunale helse- og omsorgstjenestene er at de skal være forsvarlige. Og å si at en tjeneste skal være et likestillingsverktøy; det er en annen standard. Det vil være problematisk hvis de tjenestene skal eksistere side om side med ulike standarder i lovverket. Så hvis man legger til grunn at BPA skal være et likestillingsverktøy, så bør det heller bli en statlig ordning.
BPA bør heller forstås som en metode for å levere forsvarlige tjenester på en måte som sikrer likestilling. Å anse likestilling som en "annen standard" impliserer at likestilling ikke er en grunnleggende del av hva som er "forsvarlig" i helse- og omsorgstjenester, noe som viser at Øvrebø igjen undergraver menneskerettighetene vi er forpliktet til å følge. For å unngå store kommunale forskjeller og fortolkninger, er jeg helt enig i at BPA bør bli en statlig ordning.
En viktig debatt, men ikke på disse premissene
Jeg er enig i at vi må drøfte morgendagens utfordringer med større åpenhet og realisme enn vi tidligere har gjort, men å sette individuelle rettigheter opp mot fellesskapets beste blir i all beskjedenhet urettferdig. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. For hvis argumentene til Øvrebø får tilstrekkelig fotfeste, er jeg redd vi beveger oss inn i et samfunn hvor de som trenger mest får minst, fordi samfunnet vurderer denne delen av befolkningen sine behov som for ressurskrevende.
Rettferdighet handler om at de som trenger velferdssamfunnet vårt mest har de rettighetene de trenger for å leve gode liv. Dette skal være utgangspunktet vårt når vi diskuterer utfordringsbildet i tiden fremover.