Kim Berge på SOR-konferanse. Foto: Mikkel Eknes
Hvordan står det til?
Helseoppfølging for personer med utviklingshemming
Helsetjenestene i Norge er stort sett basert på at man selv tar initiativ til å oppsøke lege eller annet helsepersonell. I hvert fall når man er voksen. Vi må selv kjenne etter og redegjøre for hva som plager oss, for så å kontakte noen som kan bistå til at det blir bedre gjennom adekvat behandling. Men for noen fungerer ikke dette så greit. Har man utviklingshemming og store kognitive og språklige utfordringer, klarer man gjerne ikke å definere sine plager så godt. Tilsvarende når det gjelder å formidle dette til andre og ta initiativ til å få behandling. Helsevesenet klarer i for liten grad å tilpasse helsetjenestene til denne gruppen, forteller Kim Berge på SOR-konferansen ”Er godt nok godt nok?”.
NAKU
Kim Berge er seniorrådgiver og nestleder i NAKU, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming. NAKU er knutepunkt for utvikling av tjenestene som ytes til utviklingshemmede i kommunene, og formidler relevante fagressurser i en kunnskapsbank, som kommunale tjenesteytere kan bruke som støtte og veiledning i sitt daglige arbeid. NAKU skal knytte etater, forskningsinstitusjoner og miljøer fra både første- og andrelinjetjenesten sammen, slik at fagkompetansen kommer utviklingshemmede til gode.
Kim Berge på SOR-konferanse. Foto: Mikkel Eknes
Tolkning
Når det kommer til symptomer på somatisk og psykiske helseproblemer, blir mange med utviklingshemming prisgitt vurderingene til de aller nærmeste tjenesteyterne de har rundt seg, forteller Berge. Tidvis overdriver vi eget ekspertnivå. Vi tolker og overtolker for personer som ikke kommuniserer så godt selv, og bommer ofte. Vi skal være forsiktig med å gjette, og heller sørge for at det startes adekvat utredning. Om det ytre symptomet er uro eller utagering, kan bakenforliggende årsak ha sammenheng med for eksempel forstoppelse, urinveisinfeksjon, kreft eller forhold knyttet til miljøterapi. Det kan være alt mulig. Det er lett for å bli for modig, og konkludere om sammenhenger på for tynt grunnlag.
Geografiske forskjeller
Hvor godt helseoppfølgingen fungerer, varierer stort i ulike fylker og kommuner, og ikke minst kan det være store forskjeller knyttet til hvilket bofellesskap man bor i, for dem som har denne boformen. Eldre undersøkelser viser at en tredjedel av dem som jobber for utviklingshemmede har ikke relevant utdanning. En tredjedel har videregående opplæring, og en tredjedel har bachelor. Samtidig skal vi gi faglig forsvarlige tjenester, men det er vanskelig når faglig kunnskap ikke vektlegges nok.
Kostbare tjenester og manglende kunnskap
Hjemmetjenesten koster mer enn 50 milliarder kroner pr år, og 45 prosent gir tjenester til de som har utviklingshemming. Vi bruker veldig mye penger, men vet i for liten grad om tjenestene fungere etter hensikten. Det finnes forbausende lite forskning knyttet til hva som gir gode tjenster til denne gruppen. Men vi vet at det å satse på grundighet og kvalitet er bra.
Det er også lite forskning og kunnskap om hvordan somatiske symptomer kan fanges opp hos folk som ikke kan prate, og for eksempel ikke får til å fortelle at de for eksempel er tungpustet i dag. Det hjelper ikke så mye at vi bemanner tjenestene med folk som ikke har relevant utdanning. Man må satse på mer kvalitet i tjenestene, sier Kim Berge.
__________
Tekstutdrag skrevet av Jarle Eknes.
Dette er noen få av Kim Berges mange gode poenger på SOR-konferansen "Er godt nok godt nok?".
