Hverdagstvang - en handlingsstrategi i redsel for koronasmitte?

Tekst: Linn Løvlie Slette, rådgiver i Stiftelsen SOR, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Sølvi LindeEt gruppemedlem på ovennevnte gruppe stiller dette spørsmålet (sett i lys av koronaviruset):

«Etisk dilemma: Kan en kommune vedta at «brukerne» i botjenesten ikke kan være deltakende i det «offentlige rom», som for eksempel handle i dagligvarebutikker, på kjøpesenter, dra på kafé med mer?»

Hvilke umiddelbare tanker gjør du deg basert på dette spørsmålet?

Jeg vil helt umiddelbart svare at, nei, det kan ikke en kommune gjøre. Brukere i botjenesten vil være underlagt de samme reglene for smittevern som alle andre. Dersom det er tegn på at personen er syk, har feber eller hoste, skal personen holde seg hjemme inntil et døgn etter at han eller hun er frisk. Poenget er at det er en eventuell sykdom, som kan ramme alle, som er årsaken til at personen ikke skal opptre i offentlige rom, ikke at vedkommende er «bruker» av en botjeneste.

 Smittevern er helt sentralt i disse tider og det er spesielt viktig å ta vare på de som er ekstra utsatt. Noen personer med utviklingshemming vil ha underliggende sykdommer og derfor være i risikogruppen, men da er det dette som er årsaken til at personen bør unngå å bevege seg i lokaler med mange andre mennesker, for eksempel på et kjøpesenter. Det vil være de samme hensynene som min gamle mor må ta.

Vi skal forhindre at personer vi er satt til å hjelpe skal bli smittet, men vi skal også forhindre at andre blir smittet. Mange mennesker med utviklingshemming vil ikke kunne gjøre disse vurderingene selv og jeg tenker at da er det tjenesteyternes ansvar å veie ulike hensyn. For eksempel er det i dagligvarebutikkene nå regler om å holde god avstand og å ikke ta på varer en ikke skal kjøpe. En avgjørelse om å ta personen med på handletur må baseres på konkret kjennskap til den det gjelder, en vurderinger av i hvilken grad en person kan klare å forholde seg til disse reglene, som gjelder for alle.

La oss bevege oss litt bort i fra inngrep som juridisk ikke nødvendigvis utgjør tvang. Følgende to scenario kan være aktuelt i disse dager:

Scenario én: Kari arbeider i et bofellesskap for personer med utviklingshemming. Kari vet at tjenestemottaker Ola gjerne vil på butikken, men hun vegrer seg for å ta han med på grunn av koronaviruset. Hun velger derfor å dra på butikken uten å involvere Ola. Kari avtaler med en kollega at hun drar for å handle. Når Kari returnerer presenterer hun det for Ola som: «Jeg hadde et annet ærend, så jeg handlet for deg samtidig. Var ikke det snilt?» Ola blir lei seg fordi han ikke fikk være med, og i tillegg har hun kjøpt annen mat enn han vanligvis velger selv, og som han ikke liker så godt.

Sett i lys av artikkelen "Uformell tvang i tjenester til personer med utviklingshemming" skrevet av deg og Thomas Owren, hvordan stiller dette scenarioet seg?

Av historien er det vanskelig å vite hvordan Ola vanligvis reagerer når han ikke får være med på butikken. Det kan være at Kari, ved å lure Ola, unngår bruk av tvang. Som tjenesteytere skal en søke å unngå nettopp det, men det er ikke alle måter å omgå bruk av tvang som er etisk forsvarlige. I den nevnte artikkelen henviser vi til Schermer som mener at luring kan forsvares når det fremmer trivsel og livskvalitet gjennom å gi håp, opprettholde selvrespekt eller avverge smerte og fortvilelse, men at vi så langt som mulig bør velges metoder uten luring. Hun påpeker også at luring vil undergrave tjenestebrukers tillit til tjenesteyter hvis det oppdages (Schermer, 2007). Relasjonen og tilliten mellom Kari og Ola kan stå på spill dersom Ola oppdager at han blir lurt.

En må uansett spørre hva som er Kari sine motiver, hvilke handlingsalternativer hun har og hvordan hun vurdere utfallet av de ulike handlingene. Den etiske holdbarheten må vurderes i det enkelte tilfelle, hver situasjon må konkret vurderes basert på generell kunnskap og kjennskapet til den det gjelder. Hva i koronasituasjonen gjorde at Kari vurderte at Ola ikke kunne være med på butikken? Har han symptomer på sykdom? Er han i risikosonen? Er det vanskelig for han å forholde seg til reglene om avstand og å ikke ta på det han ikke skal kjøpe?

I disse koronatider er det ikke alle som kan gå på butikken selv om en ønsker det, men for de fleste er det enklere å la være dersom en forstår hvorfor en ikke får lov. Ville Kari kunne forklare Ola at han ikke kan være med, og hvorfor, på en måte som han ville forstått? Som ledd i en slik samtale ville Kari kunne finne ut hva Ola ønsket å handle på butikken, vise ved hjelp av tekst eller bilder at hun noterte det på listen, og i siste omgang ta disse varene med seg hjem. Litt medvirkning er alltid bedre enn ingen medvirkning. Selv om en ikke kan gå på butikken skal en kunne bestemme hva som skal handles.

Scenario to: Knut arbeider i samme bofellesskap som Kari. Mari er 32 år, og har bodd i bofellesskapet i ti år. Vanligvis besøker hun den lokale kafeen hver onsdag. I dag er det onsdag, og Mari spør Knut om de snart skal gå på kafé. Knut vet det er liten risiko for smitte, men han er redd for hva andre skulle mene om de gikk på kafé. Han unnlater dermed å svare på Maris spørsmål, og avleder henne med å be om hjelp til å henge opp klesvask, støvsuge sofaen og andre huslige sysler. Han vet at Mari liker å hjelpe til, og når de er ferdige med arbeidet er kafeen stengt. Knut sier hun får ta det en annen dag.

Hvor på tabellen kan man plassere dette scenarioet? 

Figur 1.0, hentet fra artikkelen  "Uformell tvang i tjenester til personer med utviklingshemming", skrevet av Sølvi Linde og Thomas Owren (2019)

Måten Knut handler på vil havne i Type 2, det vi kaller uformell tvang. Han handler i strid med tjenestemottakers vilje på en måte som ikke utgjør bruk av tvang. Avledende teknikker er i utgangspunktet ikke å regne som bruk av tvang, og når han avleder med aktiviteter som Mari liker vil det han gjør kunne forstås som god vernepleiefaglig praksis. Men, og her er et stort men, hvorfor gjør han dette? Historien sier at «han er redd for hva andre skulle mene». I vår forskning har vi funnet at mange informanter tar med hensynet til omgivelsene i sine vurderinger av hva som er faglig forsvarlig å gjøre. Hva som er forsvarlig bestemmes av mange forhold og en vesentlig komponent kan være hvilke samfunnsetiske normer som gjelder.

Jeg mener at en samfunnsetisk norm som fører til at noen mennesker har mindre frihet enn andre bør utfordres, men hensynene må balanseres. Gitt at Knut vet at Mari, med eller uten hans støtte, helt greit kan forholde seg til for eksempel reglene om avstand; hva er han redd for? At andre ikke skal like at hun som er utviklingshemmet går på kafe? I så fall bør normen utfordres. En bekjemper ikke stigmatisering ved å holde de stigmatiserte unna offentlige rom. Men dersom Knut tenker at Mari risikerer å få stygge blikk eller verbale mishagsytringer, som fører til at hun blir lei seg, er det vanskeligere. Kanskje ett av de store spørsmålene Knut bør stille seg selv er om det er seg selv han tar mest hensyn til, eller Mari. Det første ligger det ikke så mye faglig ære i, og er et særdeles svakt grunnlag for å ta i bruk uformell tvang i form av avledning.

Begge eksemplene illustrerer i hvilken grad uformell tvang utspiller seg i en juridisk, faglig og etisk gråsone, der det i mange tilfeller ikke finnes noe endelig svar på̊ hva som er rett – bare mer eller mindre reflekterte og velbegrunnete måter å forholde seg på̊.

Kilde:

Schermer, Maartje (2007). Nothing but the truth? On truth and deception in dementia care. Bioethics, 21(1), 13-22.