Hva skal vi slutte med? Rettigheter!

Dette er en kommentar av fagsjef i Stiftelsen SOR Cato Brunvand Ellingsen. Kommentaren gir uttrykk for hans meninger.

Det er gode grunner for at vi må tenke nytt inn i fremtiden. Det er mange gode grunner for at velferden og velferdstjenestene ikke kan fortsette å være slik som de er nå. En av grunnene er selvsagt at de heller ikke i dag klarer å sikre at alle, særlig marginaliserte grupper, kan leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Det er heller ikke til å komme fra at ressursmangel, særlig mangel på mennesker, utfordrer dagens tjenester. Det er ikke så lett å si at vi må ansette flere vernepleiere når de vernepleierne ikke finnes, eller at flere må få BPA når den enkelte ikke får tak i folk som kan være assistenter. 

Mange arrangement i Arendal handler nettopp om dette. Med titler som «Alle partiene lyver», «Hvordan sikre lik rett til rettighetsbaserte helse- og velferdstjenester», «Hva skal helsetjenesten slutte å gjøre?», «Skal retten til tjenester hjemme være absolutt» og «Helsekrise i offentlig regi» som et lite utvalg, diskuteres det hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer med mangel på ressurser.

Med grunnlag fra å ha vært i salen på 3-4 av disse arrangementene finner jeg gode argument for å være bekymret for hvordan det blir sett på individuelle rettigheter. Mange, kanskje særlig kommunene, er bekymret for at innbyggerne har for mange individuelle rettigheter. Dette koster for mye. Jeg er redd for at hovedsvaret for noen på spørsmålet om hva vi skal slutte med i helse- og velferdstjenestene er individuelle rettigheter. 

Personlig er jeg positiv til at vi diskuterer om et rettighetsbasert samfunn egentlig er veien inn i fremtiden. Det kan godt være at vi skal endre på dette. Jeg tror ikke at funksjonsnedsatte og deres familier egentlig ønsker å kjempe de kampene de gjør for å få rettighetene sine oppfylt. Det er ikke akkurat slik at det er gøy for folk med de lange klagesaksprosessene som mange må gjennom. Det er heller ikke slik at alle ønsker alle rettigheter oppfylt alltid. De trenger bare bistand for å leve sine helt egne hverdagsliv. 

Ideelt sett trenger jo vi ikke de rettighetene. Om vi som vi, innbyggerne, hadde blitt møtt med forståelse og tillit, samskaping der en sammen utviklet den bistanden vi selv trengte, så er ikke rettighetene så viktige. Problemet er jo bare det at det er disse rettighetene som for mange er den eneste veien frem til velferdstjenestene som politikerne har vedtatt at vi skal tilby i dette landet. Svaret på spørsmålet om hva vi skal slutte med kan ikke være rettigheter. 

Dessverre viser all erfaring også at det kanskje ikke er rettighetene våre, som i vi, befolkningen, som er under sterkest press når det kommer til stykke. Erfaringen viser at det er allerede marginaliserte grupper som vil bli enda mer utsatt hvis deres rettigheter i møte med den offentlige velferden forvitrer.  Det er deres rettigheter som nå settes under lupen. 

Det kan dog være at vi en gang i fremtiden kan komme dit at endringer i individuelle rettigheter er en del av svaret på hva vi skal begynne med. For jeg tror nemlig at spørsmålet ikke kan være hva vi skal slutte med for å møte ressursutfordringene i fremtiden. Vi må begynne med noe. Vi skal begynne å prioritere forebygging i mye større grad enn før. Vi skal begynne med å ta universell utforming på alvor. Vi skal begynne å lytte til tjenestebrukere og pårørende og vi skal begynne å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Vi skal begynne å anvende AI på en ordentlig måte som fremmer menneskerettigheter, og vi skal begynne å ta ledelse av velferdstjenestene på alvor. Vi skal begynne å si ja når vi kan, og nei bare når vi må. 

Jeg kunne fortsatt med mye mer vi skal begynne med (Ja, jeg vet at mye av dette er det noen som har begynt med for lenge siden, men jeg tror du forstår poenget), men jeg har et viktig poeng til slutt. Denne redselen for de individuelle rettighetene som knekker velferdskommunen ligger også og lurer i motstanden som finnes mot å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Jeg mener at en slik inkorporering ikke først og fremst vil styrke de individuelle rettighetene, men den vil nettopp sørge for at vi i mye sterkere grad enn før nettopp sikrer at vi gjør det jeg her mener vi skal begynne med. 

Det er på den måten vi skal møte fremtidens utfordringer i velferden vår. Sammen.