Fysisk smerte hos mennesker med utviklingshemming – behandlingsmuligheter

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 4/2024 - Temanummer om fysisk smerte

Tekst: Trine Lise Bakken, Fag- og forskningsleder, Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemming og psykisk helse, Oslo universitetssykehus / Førsteamanuensis, OsloMet.

Som beskrevet i artikkelen foran, kan det være vanskelig å kjenne igjen smerteuttrykk hos mennesker som i liten grad klarer å fortelle om sine plager og symptomer. Smerte ses på som et multimodalt (sammensatt av flere faktorer) fenomen, og bør derfor også behandles multimodalt (El-Tallawy, Ahmed og Nagiub, 2023). Selv om smertestillende medikamenter vil være en viktig del av behandlingen, vil også ikke-medikamentell behandling være viktig. Og en kombinasjon av disse to vil være nødvendig. Det er kjent at symptomer på psykisk lidelse kan gi kroppslig smerte. Psykologisk stress kan både gi fysisk smerte, samt være en følge av smerte (Ortego mfl., 2016). Det å redusere stress vil derfor være en viktig faktor i behandling av smerte hos mennesker med utviklingshemming. Sanseintervensjoner som bruk av vektdyne, vann, kasting av erteposer, vannseng, pledd & musikk eller fotmassasje er intervensjoner som egner seg godt og som kan være god stressregulering hos mennesker med utviklingshemming (Bakken, 2020).

Også angst er tett forbundet med fysisk smerte (Michaelides og Zis, 2019). Til tross for et begrenset antall forskningsrapporter om sammenhengen mellom angst og smerte, er det publisert nok studier til å si at det er en sammenheng mellom angst og smerte ved at angstsymptomer medfører sterkere smerteopplevelse og lavere smerteterskel. Dette siste poenget er særdeles viktig knyttet til smertebehandling for mennesker med utviklingshemming, i og med at gamle oppfatninger om at mennesker med utviklingshemming har «høy smerteterskel», dermed blir grundig tilbakevist og at de antagelig har økt risiko for lav smerteterskel fordi mennesker med utviklingshemming har en stor overhyppighet av angstlidelser.

En svensk registerstudie undersøkte smertebehandling hos 7936 personer over 55 år med utviklingshemming (Axmon, Ahlstrøm og Westergren, 2018). Undersøkelsen varte i seks år mellom 2006 og 2012. En matchende kontrollgruppe i den generelle befolkningen (lik fordeling med hensyn på alder og kjønn og antall deltagere) ble etablert. I gruppen av deltagere med utviklingshemming var det lavere risiko enn i kontrollgruppen for å bli diagnostisert med hodepine og smerte i muskler og skjelett, men økt risiko for smertediagnose i urinveier og lungene. Studien fant at det var økt risiko for å få smertelindrende midler som paracetamol og fentanyl uansett smertetype, men deltagerne med utviklingshemming fikk sjeldnere enn i den generelle befolkningen COX(1+2) og COX2-hemmere (betennelsesdempende legemidler). Forskerne påpeker at mer forskning er nødvendig for å finne ut om paracetamol gis uforholdsmessig ofte til mennesker med utviklingshemming, når for eksempel betennelsesdempende legemidler burde vært forsøkt. Denne studien tydelig hvordan smertelindring hos mennesker med utviklingshemming kan være «enten eller», det vil si overforbruk av paracetamol, som brukes vesentlig ved lettere smertetilstander, men fentanyl brukes vesentlig ved ekstremt sterke smerter.

Flere nyere artikler understreker vansker med måling av effekt av smertelindrende legemidler hos mennesker med utviklingshemming (Adam mfl., 2020). Hos de som bare i liten grad klarer å uttrykke seg verbalt, må helsepersonell stole på rapportering om symptomer og virkning og eventuelle bivirkninger fra pårørende eller tjenesteytere (Barney mfl., 2020; Skorpen, Haugland og Pareli (2017). De få artiklene som finnes, er enten enkeltpasientstudier (casestudier) eller studier med få deltagere.

Denne artikkelen belyser kunnskapsmangelen om smertelindrende behandling hos pasienter med utviklingshemming. Det finnes forsvinnende lite forskning på dette feltet (Lonchampt mfl., 2020), noe som gjenspeiler kliniske erfaringer, nemlig at «våre» pasienter får dårlige behandling av smerter sammenliknet med den generelle befolkningen.

Referanser

• Adam, E., Sleeman, K. E., Brearley, S. mfl. (2020). The palliative care needs of adults with intellectual disabilities and their access to palliative care services: A systematic review. Palliative medicine, 34(8), 1006-1018.
• Axmon, A., Ahlström, G., og Westergren, H. (2018, June). Pain and pain medication among older people with intellectual disabilities in comparison with the general population. In Healthcare (Vol. 6, No. 2, p. 67). MDPI.
• Bakken, T.L. (2020). Bruk av vektdyner. SOR Rapport, 3, 40-45.
• Barney, m.fl. (2020). Challenges in pain assessment and management among individuals with intellectual and developmental disabilities. Pain Reports, 5(4), e821.
• Berg, J.I. og Karlsen, A-C. (2017). Smerter uten ord. Høgskolen i Innlandet: Bacheloroppgave I sykepleie.
• El-Tallawy, S. N., Ahmed, R. S., og Nagiub, M. S. (2023). Pain management in the most vulnerable intellectual disability: a review. Pain and therapy, 12(4), 939-961.
• Lonchampt, S., Gerber, F., Aubry, J. mfl. (2020). Pain interventions in adults with intellectual disability: a scoping review and pharmacological considerations. European Journal of Pain, 24(5), 875-885.
• Michaelides, A., og Zis, P. (2019). Depression, anxiety and acute pain: links and management challenges. Postgraduate medicine, 131(7), 438-444.
• Ortego, G., Villafañe, J. H., Doménech-García, V. mfl. (2016). Is there a relationship between psychological stress or anxiety and chronic nonspecific neck-arm pain in adults? A systematic review and meta-analysis. Journal of psychosomatic research, 90, 70-81.
• Skorpen, S., Haugland, M., og Pareli, D. (2017). Smerter hos personer med psykisk utviklingshemning. Sykepleien, 105(64151), 64151.

Last ned artikkelen som PDF.