Først i Norge til å holde foredrag på verdenskonferansen om forskning om utviklingshemming

Skrevet av Britt-Evy Westergård og Camilla Hopen

Fra interessegruppen for inkluderende forskning i IASSIDD (SIRG Inclusive Research), som Britt-Evy har vært med i fra starten av, ble det sendt inn søknad om to parallellsesjoner og et rundbordsmøte. I denne sammenhengen samarbeidet Camilla og Britt-Evy om tre abstrakter, mens Britt-Evy utarbeidet abstraktet om rundbordskonferansen sammen med resten av SIRG-gruppen. I tillegg hadde Britt-Evy et abstrakt om COVID-19 og palliasjon sammen med Irene Tuffery-Wijne (UK) og Racher Forrester (Canada), som Rachel la fram.

Det var to spente damer som gjorde de siste forberedelsene og pakket koffertene for turen. På flyplassen i Oslo møtte vi den nye lederen i SOR, Linn Løvlie Slette, som ble et veldig hyggelig reiseselskap. Dette var Camillas første tur til USA, og hun er den første norske medforskeren som har holdt foredrag på en IASSIDD-konferanse. Konferansespråket er engelsk, og det tok Camilla på strak arm. Hun opplevde det helt klart som mer gøy å presentere selv enn å lytte til andre, men vi fikk med oss noen foredrag, blant annet fra forskergruppen til Irene Tuffrey-Vijne om humoristiske metodiske tilnærminger i forskningen på livets sluttfase. Britt-Evy, som hadde vært på IASSIDD-konferanser tidligere, ville høre på både den ene og den andre, så sammen måtte vi finne løsninger som passet begge. I tillegg var det mange kjente hun ville snakke med. I dette fagmiljøet møter man de fremste forskerne på utviklingshemming fra hele verden, og det er spennende å kunne sammenligne det som skjer i Norge med resten av verden.

Chicago er en by med mange høye hus og en helt spesiell lukt. For en svaksynt var det imidlertid noe utfordrende. Det var mange trafikklys, men ingen hadde lyd som indikerte at det var trygt å krysse gaten. Blinde og svaksynte må derfor bare stole på at det er grønt når noen andre starter å gå. Vi rakk også litt kultur med en koselig kveld på «House of Blues» og en tur i handlegaten, hvor alt var mye dyrere enn hjemme i Norge.

Camilla og Britt-Evy like før foredraget. Foto: Linn Løvlie Slette

Foredragene

Det første foredraget vi holdt, handlet om tilrettelegging ved inkluderende forskning. Vi gikk praktisk til verks og fortalte om hvor viktig det er at forskerne har troen på at medforskere kan, og at medforskere tør å ta ansvar. Noe av særpreget ved inkluderende forskning er tilgjengelig språk og tekst. Likeledes er tid helt avgjørende for et likeverdig samarbeid, slik at alle får brukt ressursene sine. Måten vi holder foredrag sammen på er at Britt-Evy stiller spørsmål til Camilla. På forhånd har vi snakket oss gjennom PowerPoint-presentasjonen med enkel tekst, som vi har i bakgrunnen mens vi snakker sammen. Et sterkt virkemiddel i slike foredrag er humor, og akkurat det er ikke så vanskelig for noen av oss. Tilbakemeldingene fra deltakerne var nettopp at det var artig å høre på oss, at det var praktisk rettet og enkelt å forstå.

I det andre foredraget snakket vi om forskerkurset, som vi har utviklet og evaluert sammen med 23 andre fra seks ulike universiteter/seks team i Norge. Prosjektet ble støttet av DAM-stiftelsen og gjennomført i perioden 2019-22, så vi brukte litt tid på å huske tilbake på hva vi hadde gjort. I foredraget fortalte vi om studieplanen, viste noen eksempler fra læringsmaterialet, og fortalte om evalueringen. Kursmaterialet er å finne på NAKU sine fagsider.

Det siste foredraget handlet også om forskerkurset, men denne gangen om webkurset som Camilla, Gerd Hilde Lunde (OsloMet) og Britt-Evy gjennomførte våren 2021. I foredraget viste vi blant annet et faktaark som ikke var oversatt til engelsk. På den måten utfordret vi deltakerne til å kjenne på hvordan det er å ikke forstå tekst, og dermed også poengtere viktigheten av tilgjengelig informasjon for alle i et prosjekt. Tilhørerne forsøkte å gjette seg til hva som sto på lerretet, og det ble det mye moro ut av. Humor, glede og gode samtaler, som gjør at vi blir kjent med hverandre, var også en del av webkurset, og vi tror at vi klarte å demonstrere dette. De hyggelige tilbakemeldingene etter foredraget tyder i alle fall på det.

Inkluderende forskning – en livsstil!

Inkluderende forskning var et synlig tema på denne IASSIDD-konferansen. I åpningsforedraget var det et panel fra tre ulike land som forklarte hva dette går ut på, og ulike måter de jobbet sammen på. For oss var dette veldig inspirerende. Vi tror denne konferansen var en begynnelse på noe, både for IASSIDD og for fremtiden til inkluderende forskning. Det var så spennende å høre hvordan medforskere og forskere fra andre land jobbet sammen, og vi fikk flere nye ideer til vårt samarbeid.

Dette var en tur med mange inntrykk, og spesielt Camilla er glad for at hun fikk muligheten til å legge frem sine erfaringer på lik linje med andre medforskere og akademikere fra alle verdens land. Vi har begge fått nye bekjentskaper fra hele verden, og skal ikke se bort fra at dette er begynnelsen på et internasjonalt samarbeid.

Vi vil uansett fortsette samarbeidet med interessegruppen for inkluderende forskning i IASSIDD, vi vil fortsette delingen av erfaringer og være med på utviklingen av nye metoder i denne sammenhengen. Noe av dette er andre land lenger fremme på, mens andre ting er faktisk Norge ganske gode på. Men det er også utfordrende å jobbe på denne måten. Det trengs tilpasninger, ny forskningskultur og forskningsmetoder.

På rundbordskonferansen nevnte Britt-Evy at jobben med inkluderende forskning er en livsstil. Denne betegnelsen var det flere som refererte til i etterkant. De fleste drives av idealisme, mer enn saftige lønninger, og mye av arbeidet skjer i tillegg til arbeidstiden på universitetet. Overtid er i grunnen ikke så uvanlig for dagens forskere, men også for medforskere er det vanskelig å skaffe anstendige lønninger til. Noen er imidlertid ansatt i akademia, slik som ved vernepleierutdanningene i Molde og Lillehammer, samt ved universiteter i Nederland, UK og Canada. Dette gjør det enklere å utarbeide søknader sammen og ha midler til å drive prosjekter, men tiden som brukes før resultater publiseres, vil kunne utfordre universitets budsjettmodeller.

Konferansen i Chicago har vært en skikkelig boost for oss, og nå er vi klare for nye høyder her hjemme. Vi har allerede planer, så nå er det bare å brette opp ermene og senere håpe på en invitasjon til å holde foredrag et sted i Afrika. 

Intervju med Camilla Hopen