Fire virkemidler. Bosituasjonen for borgere med utviklingshemming

Sævold innlede med å fremheve at vi i alt vårt arbeid legger vekt på menneskerettigheter, likestilling, likeverd, inkludering, selvbestemmelse og deltakelse. På alle samfunnets områder. SOR-styrelederen minnet om at de fleste selv bestemmer hvor de vil bo, hvordan de vil bo, hvem de vil bo med, hva de ønsker å gjøre på fritiden, hvem de inviterer på bes øk, og hvordan de velger å innrede eget hjem.

De fleste velger selv når de vil flytte og prøve et nytt område eller en ny by. Du bor der som deg selv. Ikke som en bruker. Det er en del av et vanlig liv for de fleste, sa han om minnet om CRPD artikkel 19 (Retten til et selvstendig liv og å være en del av samfunnet) der det blant annet heter at man skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

At utviklingen har gått i feil retning når det gjelder bosituasjonen for personer med utviklingshemming, er godt dokumenter. I økende grad er det gjeninnført en institusjonskultur, til tross for at ansvarsreformen (HVPU reformen) for ca 30 år siden (vedtatt i odelstinget 1988, iverksatt fra 1991) dreide seg om å avvikle institusjoner. Å overføre ansvaret fra HVPU (Det Fylkeskommunale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) til primærkommunene, var et virkemiddel som skulle bidra til normalisering og selvstendig liv, med rettigheter og muligheter på lik linje med øvrige borgere i samfunnet. Virkeligheten i dag ligger alt for langt bak det idealet.

Som Professor Jan Tøssebro poengterte forleden på webinar LDO arrangerte om boligsituasjonen for personer med utviklingshemming, er forskningsgrunnlaget han refererer til fra 2010 og tidligere. Men vi har ingen grunn til å tro at problemet Tøssebro beskriver har blitt mindre. Det dukker stadig opp saker hvor kommunene ønsker å bygge store bofellesskap, som trigger en institusjonaliseringskultur. Institusjonaliseringsproblemet tydeliggjøres også av en økende praksis i kommunene, hvor de som skal yte tjenestene pålegges å bruke uniformer på jobb. Kommunene forsvarte sin praksis ved å argumentere for at dette er viktige smittevernstiltak – lenge før koronapandemien skapte sine egne utfordringer i samfunnet.

Stigmatiseringen gjennom å bli behandlet som syk, som noen som bør bo for seg selv i store grupper, er en trussel mot det inkluderingssamfunnet vi alle trenger å være en del av.

I tillegg foretar mange kommuner beslutninger om hvor de skal bo og hvem de skal bo med, som strider mot hovedpersonenes egne ønsker og behov. Med dette krenker de utviklingshemmedes menneskerettigheter, men uten at de vil eller klarer å se det.

Betegnende nok sa områdedirektør Helge Eide i KS på det nevnte webinaret LDO arrangerte, at CRPD gjelder for staten, men ikke for kommunen. Det er mer enn betenkelig at KS tror at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke gjelder for kommunene.

Vi er fullt klar over at det ikke er 1:1 forhold mellom antall boliger samlet på samme sted, og det man betegner som institusjonskultur og institusjonspreg. Det kan skje også der det bare bor en eller noen få personer sammen. Selv om det er fullt mulig å lage institusjonsaktige rammer også der kun en person bor, er det uansett slik at store ansamlinger av personer med bistandsbehov som skal bo samme sted, øker sannsynligheten for å skape det vi forbinder med institusjoner.

Vi foreslår følgende fire virkemidler

1) Øvre grense for antall boenheter samlet ett sted, for personer med funksjonsnedsettelser
Det settes et absolutt øvre tall for hvor mange boenheter som skal samles i samme bygningsmasse. Anbefalt øvre tak kan være seks enheter, men absolutt øvre grense bør være åtte. Det skal være mer enn 100 meter til neste ansamling av boenheter.

2) Krav om at utforming skal indikere vanlig hjem, og ikke gi assosiasjoner til institusjon
Boligene må være like attraktive for folk å bo i, enten de har funksjonsnedsettelse eller ikke.

Det må ikke gis tilskudd til bygging av enheter som bryter med disse kriteriene. Det innebærer at Husbanken må instrueres til å ikke vise den fleksibilitet overfor kommunene som de viser i dag når det gjelder disse to kriteriene, ettersom personer med utviklingshemming blir tapere i en slik praksis.

3) Kommuner og deres organisasjon KS, må få «inn med teskje» at CRPD ikke bare gjelder på statlig forvaltningsnivå, men naturligvis også for kommunene.
Staten har i forskjellige sammenhenger understreket at CRPD er 100 % i overensstemmelse med norsk lovverk. Det betyr i så fall at også kommunene skal følge CRPD. Grunnloven sier at Norge skal følge sine folkerettslige forpliktelser, og CRPD er ratifisert av Norge. CRPD er utviklet av FN, og gjelder uavhengig av hvordan hvert enkelt land har organisert forvaltningssektorene.

4) Det må utarbeides en sjekkliste for kommune, med utgangspunkt i formuleringene i CRPD
Sjekklisten må ha fokus på egne hjem, som i artikkel 19 a:

[sikre] «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»

men også ta med andre forhold knyttet til virkemidler og tjenester i kommunene for å bidra til gode liv for personer med utviklingshemming og andre med funksjonsnedsettelser.

Les mer om CRPD på nettsiden til FFO

Les innholdet i CRPD her