En av gjengen

Tekst: Jarle Eknes og Andreas Sveen

Hun startet med å jobbe mandag til fredag, men etter hvert spurte de henne om hun av og til også kunne jobbe i helgene. Det var hun positiv til. Også helgejobbingen har i stor grad vært knyttet til arbeidsoppgaver i frokostserveringen, men hun har også hjulpet til ved store arrangementer, for eksempel julebord. På julebord har hun blant annet hjulpet til på kjøkkenet med kålrabistappe, ribbe og pinnekjøtt. Det har også blitt serveringsoppgaver, hvor hun kommer med tallerkener med mat til gjestene.

–Skjenket du vin og slikt til gjestene også?

–Nei, det er litt vanskelig. Så jeg spurte om jeg kunne slippe det, og bare servere tallerkenene med mat. Og det var helt greit, sa de.

Da hun begynte å jobbe i frokostserveringen, fikk hun umiddelbart tildelt oppgaver i front, hvor hun stekte speilegg, bacon og omeletter til gjestene. I en TV Bra-reportasje fortalte kjøkkensjefen at de plasserte Elisabeth i front i frokostsalen, fordi hun var den eneste av de ansatte som alltid smilte. Når vi spør henne om det stemmer at hun alltid er blid, ser hun på oss og smiler, og sier at det er riktig at hun alltid er så fornøyd på jobb. Men når hun har vært uten jobb, har det ikke vært så lett å smile. Hun vet også hvordan det er å ha det kjipt og vanskelig. Når hun var arbeidsledig ble hun deprimert, det samme ble hun etter lang tids permisjon fra drømmejobben på Scandic hotel Ørnen.

Elisabeth og jobbspesialist Andreas. Foto: Jarle Eknes

Koronasituasjonen

Vi spør henne om noen av oppgavene har endret seg i forbindelse med koronasituasjonen, og det har det:

–Jeg har deltatt mer på renhold, og pakket bestikk inn i servietter, som ligger klar til gjestene. Og så bruker jeg en klikker til å telle antall gjester som kommer inn i frokostsalen. Det er ikke alle gjestene som får lov til å spise i salen. I tredje og fjerde etasje driver vi karantenehotell. De må holde seg der.

–Får de mat servert på rommet de, da?

–Ja. De har en liten krakk ved siden av døren, som vi bare setter tallerkenen på, og så kommer de ut og henter den selv.

–Men hvordan vet de at maten er kommet? Banker du på og løper?

–Nei, da. De vet hvilket klokkeslett maten kommer. Jeg har vært med en gang på å sette frem mat til dem.

Det har vært tøffe tider for hoteller, og dermed også for de ansatte. Vi spør hvordan dette har vært for Elisabeth.

–Jeg ble permittert. Det var jo ganske kjedelig. Jeg var hjemme i ni måneder uten å gjøre noe. Så fikk jeg jobbe igjen, men så ble det dårligere tider for hotellet. Så nå vet jeg ikke når det blir jobb igjen. Men sjefen har sagt at hvis han hører noe, så skal han gi beskjed.

–Ni måneder permittert var jo veldig lang tid. Vi vet jo at du hadde det knalltøft i perioden før du fikk jobben på Scandic. Var det å være permittert så lenge like vanskelig som den gangen du var arbeidsledig?

–Ja, det var veldig tungt, syntes jeg. Men jeg hadde jo min mor hjemme da. Så vi spiste lunsj sammen.

–Dere passet på å spise lunsj hver dag?

–Ja.

–Så bra. Da får du rutinen og rytmen du trenger, og noe fast som skjer.

Koronasituasjonen har rammet henne hardt, men først og fremst er det det at hun ikke har kunnet dra på jobb som har vært vanskelig.

–Jeg er jo veldig glad i mennesker. Jeg liker meg veldig godt rundt nye mennesker. Det er derfor jeg liker godt å være servitør, for da treffer man nye hele tiden.

–I tillegg påvirker det kanskje hvor mye du får gått på kino og spilt basketball også. Men det betyr ikke like mye som jobb?

–Nei, jobben betyr jo alt.

Matglede

Dette er ikke den første jobben hun har. Tidligere jobbet hun i kantine på Bontelabo, men ble oppsagt.

–Hvordan hadde du det da du mistet den jobben?

–Jeg lurte på om jeg fikk jobb igjen. Jeg hadde jo jobb i fem år. Og så sa de: «Nei, vi vil ikke ha deg lenger». Da gikk jeg hjemme i nesten to år, uten å ha noe å gjøre.

–Det var en jobb som hadde med mat å gjøre, og så fikk du jobb på hotell som også hadde med mat å gjøre. Er det noe du har hatt spesielt lyst til å jobbe med?

–Jeg liker å holde på med mat, jeg har jo en bror som er kokk. Og konen til min bror er kokk. Dessuten gikk jeg kokkelinjen på Årstad videregående skole. Det er kokk jeg har villet bli hele tiden.

–Hvis du måtte velge noe annet å jobbe med, hva kunne det i tilfelle vært?

–Det ville jo selvfølgelig vært servitør.

–Ja, nettopp Det skal være noe med mat. Hvis ikke du kan lage den, så vil du servere den.

–Ja.

–Det er en ganske sterk matinteresse dette her, og du liker det yrket. Det er ikke andre ting du kunne tenkt deg å holde på med? Det er ikke sånn at du kunne vurdert å bli bussjåfør, fisker eller noe helt annet?

–Nei.

–Du er der du vil være, du.

–Ja. Hjem og fritid Elisabeth bor hjemme hos sine foreldre, på Håkonshella i Bergen. Helt nede ved sjøen, med utsikt til blant annet danskebåten. Det er et herlig sted, forteller hun. Før det bodde hun 20 år på Sandsli i Bergen, så det er der hun har vokst opp, sammen med mor, far, bror og søster. Hun er yngst og høyest i familien.

–Du har jo spillt volleyball…

–Nei, basketball!

–Basketball, ikke volleyball. Det var noe med ball... Så jeg gir meg selv et halvt poeng…

–Nei, det blir rødt kort!

–OK… hvor lenge har du holdt på med basketball?

–Åtte år. Først begynte jeg på et lag som ikke var for utviklingshemmede. Det var veldig tøft, Så begynte jeg på Hop STARS. Det er for personer med utviklingshemming. Da ble det gøy.

Hop Stars er meget anerkjent, og spiller på internasjonale baner. De har vunnet gull, sølv og bronse, og spilt i blant annet Sverige og Serbia. Alle på laget er vennene hennes, forteller hun, og to av dem har også fått jobb gjennom HELT MED. Før hun begynte med basketball, var hun ti år i musikkorps. Der spilte hun kornett, tuba, horn, baryton og stortromme.

Elisabeth. Foto: Jarle Eknes

Støttekontakt

Hun har en støttekontakt som hun blant annet drar på kino med, og de går ut og spiser på restauranter sammen.

–Hva er det du liker å se på kino? Liker du alt, eller er det noe du er særlig begeistret for?

–Nei, det er ikke alt jeg liker. Jeg ser helst på action og komedie. Action-komedie, det er veldig bra. Har du sett «Bad boys»? Det er skikkelig bra saker.

–Du er 25 år, og har kanskje hatt flere støttekontakter i oppveksten?

–Ja, det har jeg hatt. Det må i hvert fall være ti. Noen har vært støttekontakt for meg noen år, og noen har vært bare noen uker.

–Hvilke erfaringer har du med å være sammen med støttekontakter? Er det stor forskjell på dem?

–Ja, det er litt forskjell på dem, ja. Men det er om å gjøre å ha det gøy sammen. Akkurat som med en venn. Hun som jeg har nå er som en venn.

–Så det fungerer akkurat som det skal nå. Har du hatt noen dårlige erfaringer med noen støttekontakter også?

–Ja, de som har begynt, men så kunne de ikke allikevel.

–Det har vært kjipt?

–Ja.

–Pleier det å være sårt eller vanskelig når de forsvant så fort?

–Det var litt vanskelig, men jeg var ikke helt fornøyd med dem heller. Så det var jo greit.

Oppvekst

–Hvordan var det å vokse opp på Sandsli? Hvordan var barndommen din?

–Ja, det var jo ganske vanskelig, for jeg hadde jo nesten ingen venner. Det var vanskelig å få venner, og vanskelig å gjøre det som jeg fikk beskjed om i klassen. For eksempel det å skrive, og særlig det å lese høyt.

–Du likte dårlig å lese høyt?

–Ja. Jeg har jo skrive- og lesevansker. Jeg hadde ikke så mange venner, og jeg var ikke i klasserommet så mye.

–Var det slik at du av og til var sammen med en stor klasse, og av og til en mindre klasse?

–Ja. Jeg var litt i klasserommet, og så var jeg mye i mindre grupper.

–Hvis du tenker tilbake på barneskolen, ungdomsskolen og videregående – hvilken av de tre periodene tenker du var den beste skoletiden av dem?

–Det var jo Årstad, det var videregående.

–Det ble bedre på videregående?

–Absolutt, for da var jeg ikke i et vanlig klasserom, da var jeg bare på kjøkkenet. Da var jeg i kantinen og lagde mat til alle på skolen.

Mobbet

Hun forteller at hun har vært svært ensom til tider, og ikke hatt venner. Særlig på barneskolen opplevde hun mye mobbing, i form av baksnakking, Det var skikkelig ubehagelig. Det dreide seg både om elever i klassen hennes og i andre klasser på skolen. I voksen alder har hun sluppet unna dette. Det er greiere nå. Hvis hun kunne endret to ting i livet sitt, skulle det vært å slippe å bli mobbet, og sluppet å være så ensom.

–Ikke mobb andre fordi de er som de er.

–Har du noen du vil kalle gode venner i dag?

–Hele jobben egentlig, alle på jobb.

Elisabeth og jobbspesialist Andreas. Foto: Jarle Eknes

Nyheter og politikk

Hun ser ikke spesielt mye på nyhetene, men forteller at hun fikk med seg at TV Bra fikk mer penger over statsbudsjettet. Da ble hun glad.

–Jeg vil at alle skal følge med på TV BRA. Det er bra TV.

–Ja, det er det. Har du brukt stemmeretten din noen gang?

–Ja, jeg har brukt den noen ganger. Det har jeg, men ikke nå lenger. Jeg vet ikke hvorfor jeg har sluttet å stemme.

–Du kan finne på å begynne igjen?

–Ja. Men jeg lover ingen ting. Engasjement Vi spør om det er noe spesielt hun er engasjert i eller opptatt av i samfunnet.

–Jeg er opptatt av at vi blir hørt, rett og slett. At vi med forskjellige behov blir hørt.

–Tatt på alvor. Opplever du at det skjer ofte at de ikke hører på deg?

–Ja, det skjer. De vet jo ikke hvordan vi har det, og at vi ikke blir hørt.

–Hvem er som ikke hører på personer med utviklingshemming? Er det politikere, lærere eller andre som ikke er flinke til det?

–Det kan jo være lærere som ikke vet hvordan de skal gjøre det. Men de er blitt flinkere til å ta dem på alvor.

–Er det noen i dag du tenker at ikke tar deg nok på alvor? Merker du det noen ganger?

–Nei, jeg merker at jeg blir hørt. Dere hører på meg.

–Ja, det gjør vi jo. Tenk litt på kollegaer på Scandic – opplever du å bli behandlet noe annerledes enn andre der?

–Ja, litt, for alle vet jo at jeg må ha hjelp. Jeg kan spørre «Trenger du hjelp til noe?», så sier de: «Ja». Så sier jeg: «Kan du vise meg hvordan du vil ha det», før jeg begynner. For jeg klarer ikke å begynne uten hjelp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Da står de ved siden av meg og viser hvordan de vil ha det, og så gjør jeg det.

–Så det blir mest på den opplæringen og tilretteleggingen. Bortsett fra det, behandler de deg noe annerledes enn hvem som helst andre kollegaer?

–Nei, jeg er en av gjengen.