E der någen av oss som E normale?
Per Inge Torkelsen er født i 1953. Han er utdannet lærer eller adjunkt, men han har knapt nok praktisert dette yrket. Torkelsen har levd som klovn eller humorist i 39 år, siden 1983, og han har stort sett hatt det kjekt. Torkelsen vokste opp i et kristent hjem hvor han ikke fikk lov til mye, som å se på tv, lese tegneserier eller leke med leketøy. Dette brøt han senere ut ifra, og anser ikke seg selv som normal. Torkelsen var ikke bare en selverklært klovn, men også en stor norsk komiker, skuespiller, forfatter, radiokåsør, politiker som blant annet er kjent for sine spissformuleringer, som at han «ønsker kristenrocken til Helvete» og «gi ungdommen en flaske brennevin før idretten tar dem». Han blir beskrevet av sine venner som Norges modigste komiker.
Utdrag fra Per Inge Torkelsen sitt innlegg på SOR-konferansen.
Tekst: Ingrid K. Dyson
Per Inge Torkelsen døde på Radiumhospitalet 22. juni 2021, før dette
utdraget ble publisert.
Per Inge Torkelsen. Foto: peringe.noPer Inge Torkelsen har hørt fra mange at han er spinngal, og da pleier han å takke pent for det, og tenke at han er glad han ikke er helt normal. Det synes Torkelsen er kjedelig. Han syns det er viktig å snakke om hvor fort man dømmer folk i Norge i dag:
– Det som overrasker meg, og som jeg tror er en norsk folkesykdom, er hvor fort vi dømmer folk. Jeg har dømt folk altfor fort i altfor mange år i mitt liv. Jeg kunne dømme folk med en gang jeg så dem ut fra boblejakken de hadde på seg, frisyren, hudfargen, hva som helst. At de gikk tungt, at de så arrogante ut. Da tenkte jeg: «Drittsekk. Rauhål. Gå vekk. Vil ikke snakke med deg.»
Torkelsen har heldigvis funnet ut mange ganger at han har tatt feil. Når han har blitt nødt til å snakke nærmere med han eller henne, har Torkelsen funnet ut at hun er jo kjekk, hun.
– Da jeg var 35 år gammel, bestemte jeg meg for at: «Fra nå av skal jeg gi folk minst fire–fem sjanser før jeg bestemmer meg for om jeg skal bruke mer tid på dem eller ei, resten av livet mitt.» Og det har gitt meg en del nye, gode venner som jeg ellers ikke hadde hatt. Før kunne jeg gjerne dømme folk bare ut fra håndtrykket. Tok dem i hånden og sa «hallo».»
Da Torkelsen var 35 år bestemte han seg også for at han skulle gi ros til 3 mennesker hver eneste dag, for resten av hans liv. Gjennom hans karriere i Venstre, opplevde han sjelden å få positive tilbakemeldinger:
– Alle elsker å få ros. Jeg nyter de gangene jeg får ros, men det er sjelden. Jeg har jobbet i lokalpolitikken i Stavanger, sittet i kommunestyret, Stavanger tungetaleforening, for en politisk sekt som het Venstre. Der har jeg sittet siden 1979, og jeg har prøvd å gjøre en innsats. Jeg har brukt 10–15 timer i uka på dette uten å få penger i det hele tatt. Jeg har ikke én gang siden 1979 fått ros for noe av det jeg har gjort politisk. Ikke én gang har noen stoppet meg på gata eller tatt en telefon til meg og sagt: «Takk, Per Inge. Der gjorde du en god jobb.» Men jeg tør ikke tenke på hvor mange hundre ganger jeg har blitt utskjelt for at jeg bare lyver, for at jeg ikke er til å stole på. Jeg gjør det beste jeg kan.
–Hvis du sier til en mann på 88 år at han ikke ser ut som en dag under 87 og et halvt, så lever han fire og et halvt år ekstra på det. Så det må du aldri si. Jeg har altså gitt ros til tre personer, og det er sykt lett. Det kan være han eller hun som serverer kaffe til deg på flyet. Det kan være han på toget. Det kan være en som skriver et leserbrev i lokalavisen. Det er ikke verre enn å sende en melding eller ta en telefon. Du finner nummeret i «katafontelelogen» hvis den finnes ennå, eller på nettet. Og så sier du: «Jeg leste det du skrev i avisen i dag, og det var veldig bra.»
Med publikum i Bergen og Per Inge Torkelsen på flere storskjermer direkte fra Stavanger.
Avslutningsvis vil Torkelsen snakke om noen ord han mener er viktige, som han er veldig fan av. Det er fem ord som alle begynner på T:
–Det flotteste ordet jeg vet om, er et ord som heter toleranse. Det handler ikke bare om å tolerere at vi er født forskjellige. At noen er litt annerledes enn meg. Men det handler like mye om å oppsøke det. Oppsøke det som er litt annerledes og lære av det. Det hadde vært en trist verden hvis alle var prikk like. Det hadde vært en sykt trist verden hvis alle var homofile. Det hadde vært en kort verden, også. Et annet ord jeg liker, er troverdighet. Jeg håper at jeg er troverdig når jeg snakker og at dere tror på meg. Det er meningen. Jeg prøver å være mest mulig troverdig i det jeg sier, og det jeg foretar meg. Hvis du er troverdig, så tror jeg du kan få tillit. Du gir tillit, og da får du tillit tilbake. Det er sykt viktig for at du skal kunne skape en trygghet, i det livet du lever. Og en trygghet for de nærmeste rundt deg.
–Jeg tror disse fire T-ene som jeg nå har nevnt, toleranse, troverdighet, tillit og trygghet, kan lede frem til den siste T-en. Det er T-en som står for trivsel.
Jeg har ikke snøring på hva som er meningen med livet. Jeg vet at vi lever jysla kort, og så er vi døde sykt lenge. Men jeg tror at hvis jeg i løpet av den tiden jeg er her kan skape litt trivsel for meg selv og de nærmeste rundt meg, da vil jeg være rimelig «happy» den dagen jeg tar på meg trefrakken og slipper opp gasspedalen. Og det er ikke så vanskelig å skape trivsel. Det kan handle om noe så enkelt som det å si god morgen om morgenen. «God morgen! Kjekt å se deg. Så fin du var på håret. Er mannen din frisk? Skal vi ha sex på kopimaskinen?»
–Start dagen med å si: «God morgen! Kjekt å se deg. I dag skal vi ha det kjekt sammen og jobbe godt sammen. Dette skal bli en fin dag.»
Jeg har snakket lenge nok. Dere har vært tålmodige med meg. Ha det godt, og ha en flott helg. Takk.
